Et henrettelsesredskap som det Jesus Kristus ble pælfestet på. (Mt 27: 32–40; Mr 15: 21–30; Lu 23: 26; Joh 19: 17–19, 25) På klassisk gresk betegner ordet staurọs, som Ny verden-oversettelsen gjengir med «torturpæl», først og fremst en opprettstående stake, pæl eller påle, og det er ikke noe som tyder på at de som skrev De kristne greske skrifter, brukte det for å betegne en pæl med en tverrbjelke. – Se PÆLFESTING; Int, s. 1149–1151; Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter, s. 417–419.

I boken The Non-Christian Cross av John Denham Parsons sies det: «Det finnes ikke en eneste setning i noen av alle de skrifter som utgjør Det nye testamente, som på gresk viser, verken direkte eller indirekte, at den stauros som ble brukt i forbindelse med Jesus, var noe annet enn en vanlig stauros, og det er heller ikke noe som tyder på at den bestod av mer enn én stokk, at den bestod av to stokker som var spikret sammen i form av et kors. . . . Det er ikke så rent lite villedende at våre lærere oversetter ordet stauros med ’kors’ når de gjengir kirkens greske dokumenter på vårt eget språk. Det er også villedende at de følger opp ved å sette ’kors’ i våre ordbøker som betydningen av stauros uten å gi en grundig redegjørelse for følgende: ’Kors’ var i hvert fall ikke ordets hovedbetydning på apostlenes tid, og det ble ikke dets hovedbetydning før lang tid senere. Hvis dette i det hele tatt skjedde, skyldtes det bare at det av en eller annen grunn ble antatt at den bestemte stauros som Jesus ble henrettet på, hadde denne bestemte formen – og dette til tross for at en ikke hadde noen beviser som kunne bekrefte denne antagelsen.» – London 1896, s. 23, 24.

Hvorfor Jesus måtte dø på en pæl. Da Jehova Gud gav israelittene sin lov, forpliktet de seg til å overholde dens bestemmelser. (2Mo 24: 3) Som etterkommere av synderen Adam var de imidlertid ikke i stand til å gjøre dette til fullkommenhet, og de kom av den grunn under Lovens forbannelse. For at Jesus skulle kunne fjerne denne spesielle forbannelsen fra dem, måtte han bli hengt på en pæl som en forbryter som var forbannet. Apostelen Paulus skrev angående dette: «Alle de som stoler på lovgjerninger, er under en forbannelse; for det står skrevet: ’Forbannet er enhver som ikke forblir i alle de ting som står skrevet i Lovens bokrull, for å gjøre dem.’ . . . Kristus kjøpte oss fri fra Lovens forbannelse ved å bli en forbannelse i stedet for oss, for det står skrevet: ’Forbannet er enhver som er hengt på en pæl.’» – Ga 3: 10–13.

Brukt billedlig. Ordet «torturpæl» står noen ganger for de lidelser, den skam eller de pinsler en kristen blir utsatt for fordi han er en disippel av Jesus Kristus. Dette framgår av Jesu ord: «Enhver som ikke tar sin torturpæl og følger etter meg, er meg ikke verd.» (Mt 10: 38; 16: 24; Mr 8: 34; Lu 9: 23; 14: 27) Uttrykket blir også brukt for å betegne Jesu død på pælen, en død som gjorde det mulig for mennesker å bli løskjøpt fra synden og bli forlikt med Gud. – 1Kt 1: 17, 18.

Jesu død på torturpælen var grunnlaget for å fjerne Moseloven, som hadde skapt et skille mellom jøder og ikke-jøder. Derfor kunne de to gruppene – ved å ta imot den forlikelse som Jesu død hadde åpnet en mulighet for – bli «ett legeme» og bli forlikt med Gud «ved torturpælen». (Ef 2: 11–16; Kol 1: 20; 2: 13, 14) Dette viste seg å bli  en snublestein for mange jøder, ettersom de insisterte på at man måtte bli omskåret og holde Moseloven for å oppnå Guds godkjennelse. Paulus skrev på grunn av dette: «Brødre, hvis jeg fortsatt forkynner omskjærelse, hvorfor blir jeg da fortsatt forfulgt? Da er jo torturpælens snublestein blitt ryddet av veien.» (Ga 5: 11) «Alle de som ønsker å ta seg godt ut i kjødet, de forsøker å tvinge dere til å bli omskåret, bare for at de ikke skal bli forfulgt på grunn av Kristi Jesu torturpæl. Måtte det aldri skje at jeg skulle rose meg, unntatt av vår Herre Jesu Kristi torturpæl, han ved hvem verden er blitt pælfestet for meg og jeg for verden.» (Ga 6: 12, 14) Paulus ble forfulgt av jødene fordi han bekjente at Jesu død på torturpælen var det eneste grunnlaget for frelse. Som følge av denne bekjennelsen var verden for ham som noe som var pælfestet, fordømt, eller dødt, mens verden på sin side hatet ham og betraktet ham som en forbryter som var hengt på en pæl.

De som tok imot kristendommen, men som senere begynte å leve et umoralsk liv, viste seg å være «fiender av Kristi torturpæl». (Flp 3: 18, 19) Deres handlinger viste at de ikke verdsatte de goder som var et resultat av Jesu død på torturpælen. De «tråkket på Guds Sønn» og anså ’paktens blod, som de var blitt helliget ved, for å være av alminnelig verdi’. – He 10: 29.