Både tydning og oversetting dreier seg om det å gjøre noe forståelig. Det greske ordet hermeneuo og former av det kan gjengis med både «tyde» og «oversette».

Som følge av språkforvirringen ved Babels tårn ble menneskeheten plutselig flerspråklig. (1Mo 11: 1–9) Dette medførte at det ble behov for tolker og oversettere, noen som kunne overføre meningen i det som ble sagt eller skrevet på ett  språk, til et annet, enten muntlig eller skriftlig. Omkring 500 år senere benyttet Josef tolk i forbindelse med at han snakket egyptisk til sine brødre, som var hebreere, for å skjule sin identitet for dem. (1Mo 42: 23) Det er en form av det hebraiske ordet lits (å spotte) som blir oversatt med «tolk» i dette skriftstedet. Det samme ordet blir noen ganger gjengitt med ’talsmann’ når det refererer til utsendinger som mestrer et fremmedspråk, for eksempel «Babylons fyrsters talsmenn», som ble sendt for å snakke med Judas konge Hiskia. – 2Kr 32: 31.

Den gave å kunne tale fremmede språk var en av manifestasjonene av den hellige ånd da den ble utgytt over Kristi trofaste disipler på pinsedagen i år 33. Dette var imidlertid ingen gjentagelse av det som hadde skjedd på Sinears sletter 2200 år tidligere. Disiplene fikk nemlig ikke sitt morsmål erstattet med et annet språk; de beholdt sitt morsmål, men fikk samtidig evnen til å tale om Guds storslåtte gjerninger på fremmede tungemål. (Apg 2: 1–11) Sammen med denne evnen til å tale forskjellige tungemål fikk medlemmene av den første kristne menighet andre mirakuløse gaver ved Guds ånd, deriblant evnen til å oversette fra ett språk til et annet. De kristne fikk også veiledning om hvordan de kunne bruke denne gaven på rette måte. – 1Kt 12: 4–10, 27–30; 14: 5, 13–28.

Det mest bemerkelsesverdige oversettelsesarbeid som er blitt utført, er oversettingen av Bibelen til utallige språk. Dette er et kolossalt arbeid som har strukket seg over mange hundre år. I dag foreligger hele Bibelen eller deler av den på godt over 3000 språk. Det er imidlertid ingen av disse oversettelsene som er blitt til under inspirasjon. Dette store oversettelsesarbeidet begynte allerede på 200-tallet f.v.t., da man startet arbeidet med Septuaginta, en oversettelse av De hebraiske (og arameiske) skrifter (i dag vanligvis inndelt i 39 bøker) til fellesgresk, eller koinégresk, datidens internasjonale språk.

De bibelskribentene som førte i pennen resten av den bibelske kanon, de 27 bøkene som utgjør De kristne greske skrifter, siterte ofte fra De hebraiske skrifter. Noen ganger brukte de tydeligvis den greske oversettelsen Septuaginta i stedet for selv å oversette fra den hebraiske bibelteksten. (Sml. Sl 40: 6 [39: 7, LXX] med He 10: 5.) I noen tilfeller oversatte de selv nokså fritt, noe man ser et eksempel på når man sammenligner Hosea 2: 23 med Romerne 9: 25. Et eksempel på at man laget en parafrase i stedet for å oversette bokstavelig, ses av en sammenligning mellom 5. Mosebok 30: 11–14 og Romerne 10: 6–8.

De kristne bibelskribentene oversatte ofte personnavn, stedsnavn og titler og andre uttrykk til hjelp for leserne. De oppgav betydningen av navn som Kefas, Barnabas, Tabita, Bar-Jesus og Melkisedek (Joh 1: 42; Apg 4: 36; 9: 36; 13: 6, 8; He 7: 1, 2) og forklarte også hva titlene Immanuel, Rabbi og Messias betyr (Mt 1: 23; Joh 1: 38, 41), og hva stedsnavn som Golgata, Siloam og Salem betyr (Mr 15: 22; Joh 9: 7; He 7: 2). Dessuten blir uttrykkene «Talitạ kụmi» og «Elị, Elị, lamạ sabaktạni» oversatt. – Mr 5: 41; 15: 34.

Ifølge utsagn hos Hieronymus, Evsebios Pamphili, Origenes, Irenaeus og Papias skrev Matteus opprinnelig sin evangelieberetning på hebraisk. Man vet ikke hvem som oversatte dette evangeliet til gresk. Hvis det var Matteus selv som gjorde det, slik noen tror, er dette den eneste kjente inspirerte oversettelse av en del av Bibelen.

I klassisk gresk betyr ordet hermeneuo ofte «forklare; tyde; fortolke». I De kristne greske skrifter har det betydningen «oversette». (Joh 1: 42; 9: 7; He 7: 2) Det er beslektet med navnet på den greske guden Hermes (romernes Merkur), den guden som i oldtidens mytologi ble regnet både som gudenes budbringer, utsending og tolk og som skribentenes, talernes og oversetternes beskytter. De hedenske innbyggerne i Lystra kalte Paulus «for Hermes, siden det var han som førte ordet». (Apg 14: 12) Til hermeneuo kan man føye forstavelsen metạ, som betegner en forandring eller en overgang. Man får da ordet methermeneuomai, som også forekommer flere ganger i Bibelen. Dette ordet betyr «overføre eller oversette fra ett språk til et annet», og det står alltid i passiv, som i uttrykket «som oversatt betyr». – Mt 1: 23.

Ordet diermeneuo er en forsterket form av hermeneuo. Det blir vanligvis brukt i forbindelse med oversetting fra ett språk til et annet (Apg 9: 36; 1Kt 12: 30), men kan også bety «forklare fullstendig; tyde fullt ut». Diermeneuo var det ordet Lukas brukte da han beskrev hvordan Jesus på veien til Emmaus snakket med to av disiplene sine og «forklarte for dem ting som vedrørte ham selv i alle Skriftene». De to disiplene fortalte senere andre at Jesus ’fullt ut hadde åpnet Skriftene for dem’. – Lu 24: 13–15, 25–32.

Et ord med motsatt betydning er dysermẹneutos, som blir brukt av Paulus og bare forekommer i Hebreerne 5: 11. Det betyr «vanskelig å tyde», det vil si «vanskelig å forklare». – Se Int.

Et annet gresk ord som blir gjengitt med «tydning», er epịlysis. Det kommer av et verb som bokstavelig betyr «å løse, å befri», og som derfor  i overført betydning overbringer tanken om «å forklare, å løse (en gåte)». Sanne profetier utspringer ikke av menneskelige meninger eller tydninger, men stammer fra Gud. Peter skriver derfor: «Ingen profeti i Skriften utspringer fra noen privat tydning [epilỵseos] . . . men mennesker talte ord fra Gud mens de ble båret av sted av hellig ånd.» (2Pe 1: 20, 21) Bibelens profetier er altså ikke blitt til på grunn av skarpsindige slutninger som mennesker har trukket. De er ikke forutsigelser som mennesker har kommet med etter at de selv har analysert forholdene og visse tendenser i det menneskelige samfunn.

Noen profetier krevde ingen tydning, ettersom betydningen var innlysende, slik som profetien om at judeerne skulle ’tjene Babylons konge som fanger i sytti år’, eller at Babylon skulle bli til ’en ødslig ødemark’. Man visste selvfølgelig ikke alltid når en profeti skulle bli oppfylt, selv om også dette i noen tilfeller var tydelig angitt. Det var imidlertid mange profetier eller spesielle trekk ved profetiene som bare ble forstått delvis da de ble uttalt; den fulle forståelsen eller tydningen skulle ikke bli gjort kjent før Guds tid var inne. Dette gjaldt for eksempel noen av Daniels profetier og profetiene om Messias og den hellige hemmelighet i tilknytning til ham. – Da 12: 4, 8–10; 1Pe 1: 10–12.

Alle Egypts magipraktiserende prester og vismenn kom til kort når det gjaldt å tyde de drømmene som Gud hadde gitt farao. «Det var ingen som kunne tyde dem for farao.» (1Mo 41: 1–8) Farao fikk så vite at Josef tidligere hadde tydet drømmene til sjefen for munnskjenkene og sjefen for bakerne, og at det hadde gått som han hadde sagt. (1Mo 40: 5–22; 41: 9–13) Josef hadde imidlertid ikke selv tatt æren for dette, men hadde henledet deres oppmerksomhet på Jehova som den som tyder drømmer, med ordene: «Hører ikke tydninger Gud til?» (1Mo 40: 8) Da han nå ble kalt inn til farao for å tyde hans drøm, sa han derfor: «Det er ikke meg det kommer an på! Gud kommer til å meddele farao velferd.» (1Mo 41: 14–16) Etter at farao hadde hørt tydningen, erkjente også han at Josef var en mann ’som hadde Guds ånd i seg’, ettersom ’Gud hadde latt ham vite alt dette’. – 1Mo 41: 38, 39.

På lignende måte ble Daniel brukt av Gud til å tyde Nebukadnesars drømmer. Etter at Daniel først hadde bedt til Gud om at han måtte forstå hemmeligheten, og han så hadde fått svar i et syn om natten, ble han ført inn til kongen for både å hjelpe ham til å huske den drømmen han hadde hatt, men som han hadde glemt, og å tyde den for ham. (Da 2: 14–26) Daniel minnet først kongen om at ingen av hans vismenn, besvergere, magipraktiserende prester eller astrologer hadde kunnet tyde drømmen. «Men,» fortsatte Daniel, «det er en Gud i himlene som åpenbarer hemmeligheter . . . Og hva meg angår, er det ikke ved noen visdom som finnes i meg framfor i noen andre som lever, at denne hemmelighet er åpenbart for meg, men det er for at tydningen skal bli gjort kjent for kongen.» – Da 2: 27–30.

Da alle de magipraktiserende prestene, besvergerne, kaldeerne og astrologene ved en annen anledning var ute av stand til å tyde kongens drøm om det store treet som ble felt, ble Daniel igjen kalt inn, og igjen ble det understreket at den profetiske drømmen var av guddommelig opprinnelse. Som en anerkjennelse av dette sa kongen til Daniel: «Jeg vet at de hellige guders ånd er i deg», og: «Du er i stand til det, for hellige guders ånd er i deg.» – Da 4: 4–18, 24.

Mange år senere, samme natt som Babylon falt for mederne og perserne, ble Daniel, denne nå tilårskomne tjeneren for Jehova, igjen tilkalt for å tyde et guddommelig budskap for en konge. Denne gangen hadde en mystisk hånd under en fest Belsasar holdt, skrevet MENE, MENE, TEKEL, PARSIN på veggen i kongens palass. Ingen av Babylons vismenn var i stand til å tyde den kryptiske skriften. Enkedronningen kom da til å tenke på at Daniel fortsatt levde, og at han var en mann som ’de hellige guders ånd var i’, og som ’opplysning og innsikt og visdom lik guders visdom ble funnet i’. Da Daniel tydet skriften, som i seg selv var en profeti, opphøyde han igjen Jehova som de sanne profetiers Gud. – Da 5: 1, 5–28.