Den katastrofale oversvømmelsen som utslettet mennesker og dyr i 2370 f.v.t., på Noahs tid. Denne flommen, den største katastrofe som har inntruffet i hele menneskehetens historie, ble forårsaket av Jehova Gud fordi ugudelige mennesker hadde fylt jorden med vold. Den rettferdige Noah og hans familie, i alt åtte sjeler, overlevde sammen med utvalgte dyr i en kolossal ark, eller kiste. – 1Mo 6: 9 til 9: 19; 1Pe 3: 20; se ARK nr. 1; NOAH nr. 1.

Vannflommens omfang. Dette var ikke ganske enkelt en lokal styrtflom eller et lokalt skybrudd. På gresk brukes ordet kataklysmọs, som betegner en omfattende oversvømmelse. (Lu 17: 27, NW, fotn.) Lokale oversvømmelser er gjerne overstått i løpet av noen dager, mens vannflommen varte i over et år; størstedelen av denne perioden var den tiden det tok vannet å synke unna. Det ville være urimelig å anta at  Noah brukte kanskje 50 år på å bygge en farkost med et bruttovolum på omkring 40 000 m³ for at han selv, hans familie og noen dyr skulle overleve, hvis det bare dreide seg om en lokal oversvømmelse. Hvis bare et forholdsvis lite område ble berørt av flommen, ville det neppe ha vært nødvendig å føre eksemplarer av «hver levende skapning av all slags kjød» inn i arken «for å bevare avkom i live på hele jordens overflate». (1Mo 6: 19; 7: 3) Dette må derfor ha vært en verdensomfattende vannflom som det aldri har vært maken til, verken før eller senere. «Vannmassene flommet over jorden i den grad at alle de høye fjellene som var under hele himmelen, etter hvert ble dekket. Opptil femten alen [ca. 6,5 m] flommet vannmassene over dem, og fjellene ble dekket.» (1Mo 7: 19, 20) «Enden for alt kjød er kommet for mitt ansikt,» sa Jehova, «og jeg vil utslette alt levende som jeg har dannet, fra jordens overflate.» Og det var nettopp dette som skjedde. «Alt som hadde livskraftens pust virksom i sine nesebor, ja alt som var på det tørre land, døde. . . . bare Noah og de som var med ham i arken, forble i live.» – 1Mo 6: 13; 7: 4, 22, 23.

Tidspunktet for vannflommen. Vannflommen kom ikke plutselig, uten forvarsel. Byggingen av arken tok mange år, og i løpet av den tiden tjente Noah også som «en rettferdighetens forkynner» og advarte datidens onde generasjon. (2Pe 2: 5) Tiden utløp «i det seks hundrede år av Noahs liv, i den andre måneden, på den syttende dagen i måneden». Dyrene – «hann og hunn av all slags kjød» – befant seg nå inne i arken sammen med Noahs familie, det var blitt brakt inn nok mat til alle, og ’Jehova hadde lukket døren’. Så ’ble himlenes sluser åpnet’. (1Mo 7: 11, 16) Det regnet uavbrutt og meget kraftig «i førti dager og førti netter», og «vannmassene fortsatte å flomme over jorden» i hundre og femti dager. (1Mo 7: 4, 12, 24) Fem måneder etter at det begynte å regne, «la arken seg til hvile på Ararat-fjellene». (1Mo 8: 4) Først nesten to og en halv måned senere «kom fjelltoppene til syne» (1Mo 8: 5), og det gikk ytterligere tre måneder før Noah fjernet arkens overdekning og så at jorden var nokså tørr. (1Mo 8: 13) Etter ytterligere nesten to måneder åpnet man døren, og de overlevende kunne gå ut på tørt land. – 1Mo 8: 14–18.

Noah og hans familie gikk inn i arken i det 600. året av Noahs liv, i den 2. måneden, (oktober/november), på den 17. dagen i måneden. (1Mo 7: 11) Ett år (på 360 dager) og ti dager senere, på den 27. dagen i den 2. måneden i det 601. året, gikk de ut av arken, etter å ha tilbrakt 370–371 dager i den. (1Mo 8: 13, 14) Det framgår av den loggboken som Noah førte, at han regnet med måneder på 30 dager, slik at et år på 12 måneder bestod av 360 dager. Derved unngikk han den kompliserte brøkregningen som det ville ha medført å regne med presise månemåneder på litt over 29 ¹/₂ dag. At han regnet med måneder på 30 dager, framgår av at han sier at fem måneder utgjorde 150 dager. – 1Mo 7: 11, 24; 8: 3, 4.

Flomvannet. Det sies at hvis all vanndampen i atmosfæren plutselig falt ned som regn, ville den gjennomsnittlige nedbørmengden over hele jorden høyst bli noen få centimeter. Hvor kom så vannet til den veldige vannflommen på Noahs tid fra? Ifølge beretningen i 1. Mosebok sa Gud til Noah: «Jeg lar vannflommen [el.: «himmelhavet; himmeloseanet»; hebr. mabbụl ] med dens vannmasser komme over jorden.» (1Mo 6: 17, NW, fotn.) I det etterfølgende kapitlet blir det beskrevet hva som skjedde: «Den dagen ble alle kildene i det store vanndyp brutt opp, og himlenes sluser ble åpnet.» (1Mo 7: 11) Vannflommen var så overveldende at «alle de høye fjellene som var under hele himmelen, etter hvert ble dekket». – 1Mo 7: 19.

Hvor kom dette «himmelhavet», eller «himmeloseanet», fra? Skapelsesberetningen i 1. Mosebok forteller hvordan Jehova Gud på den andre skapelsesdagen dannet et «utstrakt rom» omkring jorden, og opplyser at dette utstrakte rom (som ble kalt «Himmel») utgjorde et skille mellom vannene under det, det vil si havene, og vannene over det. (1Mo 1: 6–8) De vannmassene som var hevet opp over det utstrakte rom, forble tydeligvis der helt fram til vannflommen. Det var dette apostelen Peter talte om da han sa at det «var himler fra gammel tid og en jord som stod kompakt ut av vann og midt i vann ved Guds ord». Disse «himler» og de vannmassene som befant seg over og under dem, utgjorde de midler som Gud tok i bruk ved sitt ord, og «ved disse midler ble datidens verden tilintetgjort da den ble oversvømt av vann». (2Pe 3: 5, 6) Det er blitt gitt forskjellige forklaringer på hvordan dette vannet kunne bli holdt oppe inntil vannflommen, og hva som gjorde at det falt ned. Men dette er spekulasjoner. Bibelen sier ganske enkelt at Gud dannet det utstrakte rom og sørget for at det var vann over det, og at han lot vannflommen komme over jorden. Ettersom han er allmektig, var ikke dette vanskelig for ham.

I betraktning av at beretningen i 1. Mosebok sier at vannet dekket «alle de høye fjellene», kan man spørre: Hvor er alt dette vannet blitt av?  Det befinner seg tydeligvis fremdeles her på jorden. Man mener at havene en gang var mindre og landområdene større enn de er i dag, blant annet fordi man har oppdaget at mange elveleier fortsetter på havbunnen langt fra land. Det er også verdt å merke seg at forskerne framholder at fjellene tidligere har vært mye lavere enn de er nå, og at noen fjell til og med er blitt presset opp fra havbunnen. Angående den nåværende fordelingen av land og hav opplyste National Geographic for januar 1945 (s. 105): «I volum finnes det ti ganger så mye vann i havet som det finnes land over havets nivå. Dump all denne landjorden jevnt fordelt i havet, og vannet, som ville dekke hele jorden, ville være 2500 meter dypt.» Etter at flomvannet var falt, men før fjellene hadde hevet seg, før havbunnen var blitt presset ned, og før det hadde dannet seg iskalotter ved polene, var det derfor mer enn nok vann til å dekke «alle de høye fjellene», slik den inspirerte beretning sier. – 1Mo 7: 19.

Virkninger på jorden og livet på jorden. Vannflommen medførte store forandringer. Menneskenes levetid ble for eksempel sterkt redusert. Noen har framholdt den teori at vannet over det utstrakte rom i tiden før vannflommen skjermet jorden godt for skadelig kosmisk stråling, og at slik genetisk skadelig stråling økte sterkt da dette vannet forsvant. Bibelen sier imidlertid ikke noe om dette. Det er uansett verdt å merke seg at en eventuell endring i strålingsstyrken vil ha endret dannelsen av det radioaktive stoffet karbon-14 i den grad at alle karbon-14-dateringer som gjelder tiden før vannflommen, vil være feilaktige.

Da alle «kildene i det store vanndyp» plutselig ble brutt opp og «himlenes sluser» ble åpnet, ble jorden overskylt av utallige milliarder tonn vann. (1Mo 7: 11) Dette må ha forårsaket kolossale forandringer i jordoverflaten. Jordskorpen, som er forholdsvis tynn, og som er av varierende tykkelse, ligger utenpå en nokså plastisk masse som er flere tusen kilometer tykk. Alt det vannet som ble tilført, forårsaket derfor utvilsomt store forskyvninger i jordskorpen. Landmasser ble tydeligvis presset opp, slik at det ble dannet nye fjell, og slik at gamle fjell ble enda høyere; forholdsvis grunne havbassenger ble dessuten dypere, og det ble dannet nye kystlinjer, med det resultat at omkring 70 prosent av jordens overflate nå er dekket av vann. Slike forskyvninger i jordskorpen kan forklare mange geologiske fenomener, for eksempel det at gamle kystlinjer er blitt presset høyt opp over havoverflaten. Det er blitt anslått at vannets trykk alene var på omkring 300 kg pr. cm², nok til at det raskt kunne bli dannet fossiler av dyr og planter. – Se The Biblical Flood and the Ice Epoch av D. Patten, 1966, s. 62.

Hvilke vitnesbyrd finnes det om at det har funnet sted en verdensomfattende vannflom?

Andre mulige vitnesbyrd om drastiske forandringer ses i de levningene av mammuter og neshorn som er blitt funnet forskjellige steder på jorden. Noen av dem er blitt funnet i fjellskrenter i Sibir, mens andre er blitt funnet godt bevart innefrosset i is i Sibir og Alaska. (BILDE: bd. 1, s. 328) Noen dyr er faktisk blitt funnet med ufordøyd mat i magen eller med utygd mat mellom tennene, noe som tyder på at de har dødd plutselig. Ut fra mengden av støttenner som har kommet på markedet, er det blitt anslått at titusener av slike mammuter er blitt funnet. Fossiler av mange andre dyr, for eksempel løve, tiger, bjørn og elg, er blitt funnet i samme geologiske lag, noe som tyder på at de alle er omkommet samtidig. Noen har betraktet slike funn som avgjørende, håndgripelige beviser for at det har skjedd en plutselig klimaendring forårsaket av en global flom. Andre framholder forklaringer på disse dyrenes død som ikke innbefatter noen verdensomfattende katastrofe. Man er uansett ikke avhengig av slike fossiler og frosne dyrekadavre for å påvise at vannflommen har funnet sted.

Flomlegender. En katastrofe som vannflommen, som skylte bort hele datidens verden, ville aldri bli glemt av de overlevende. De ville fortelle sine barn og barnebarn om den. Sem levde i 500 år etter vannflommen og kunne fortelle om den for mange generasjoner. Han døde bare ti år før Jakob ble født. Moses skrev ned den sanne beretningen om vannflommen i 1. Mosebok. En tid etter flommen, da mennesker som trosset Jehova Gud, bygde Babels tårn, forvirret Jehova språket deres og spredte dem «ut over hele jordens overflate». (1Mo 11: 9) Det var bare naturlig at disse menneskene brakte med seg sine beretninger om vannflommen og fortalte dem videre fra far til sønn. Det faktum at det finnes ikke bare noen få, men kanskje flere hundre forskjellige beretninger om den store vannflommen, og at disse beretningene inngår i mange folkeslags tradisjoner verden over, er et sterkt bevis for at disse folkene har en felles opprinnelse, og at deres opprinnelige stamfedre overlevde vannflommen sammen. – OVERSIKT: bd. 1, s. 328.

 Disse folkesagnene stemmer på vesentlige punkter med Bibelens beretning om vannflommen: (1) det ble laget et tilfluktssted for noen få overlevende; (2) en hel verden ble utslettet ved vann; (3) menneskeslekten ble bevart ved at noen overlevde. Egypterne, grekerne, kineserne, druidene i England, polynesierne, inuittene, afrikanerne, hinduene og indianerne har alle hatt sine flomlegender. The International Standard Bible Encyclopedia (bd. 2, s. 319) sier: «Det er funnet flomberetninger hos nesten alle nasjoner og stammer. De er vanligst på det asiatiske fastland, på øyene like sør for det og på det amerikanske kontinent, men de forekommer på alle kontinenter. Totalt kjenner man til hele 270 slike fortellinger . . . Det at det finnes flomberetninger over hele verden, blir vanligvis betraktet som et vitnesbyrd om at det har funnet sted en verdensomfattende tilintetgjørelse av menneskeheten ved en vannflom, og om at menneskeslekten er utgått fra ett sted og til og med fra én familie. Selv om ikke nødvendigvis alle overleveringene refererer til én og samme flom, gjør tydeligvis langt de fleste det. Påstanden om at mange av disse flomberetningene er oppstått som følge av kontakt med misjonærer, holder ikke stikk, for de fleste av dem er blitt innsamlet av antropologer som ikke har vært interessert i å bekrefte Bibelen, og de inneholder fantasifulle og hedenske elementer som øyensynlig skyldes overlevering gjennom lang tid i et hedensk samfunn. Noen av de gamle beretningene er dessuten nedskrevet av folk som var sterke motstandere av den hebraisk-kristne tradisjon.» – Redigert av G. Bromiley, 1982.

I tidligere tider har visse naturfolk (i Australia, i Egypt, i Mexico, i Peru, på Fiji, på Selskapsøyene og andre steder) bevart mulige rester av disse tradisjonene om vannflommen i form av at de i november hvert år feirer en høytid til ære for forfedrene, eller en høytid til minne om de døde. Slike skikker var et uttrykk for at man mintes den ødeleggelsen som ble forårsaket av vannflommen. Ifølge boken Life and Work at the Great Pyramid holdt man høytiden den 17. november i Mexico, ettersom man «hadde en tradisjon som gikk ut på at det var da verden en gang var blitt utslettet, og man fryktet for at en lignende katastrofe ellers ville utslette menneskeheten ved utløpet av en syklus». (Av professor C. Piazzi Smyth, Edinburgh 1867, bd. II, s. 390, 391) Boken The Worship of the Dead sier: «Denne høytiden [til minne om de døde] blir . . . av alle holdt på eller omkring nettopp den datoen da vannflommen ifølge Moses’ beretning fant sted, nemlig den syttende dagen i den andre måneden – den måneden som nesten nøyaktig svarer til vår november.» (Av J. Garnier, London 1904, s. 4) Bibelen sier interessant nok at vannflommen begynte «i den andre måneden, på den syttende dagen i måneden». (1Mo 7: 11) Den «andre måneden» svarer til siste halvdel av oktober og første halvdel av november ifølge vår kalender.

Bekreftelser andre steder i Bibelen. Noe som utgjør et enda sterkere vitnesbyrd enn hedenske naturfolks overleveringer om at beretningen om vannflommen er historisk, er at andre bibelskribenter som skrev under inspirasjon, stadfester dette. Det eneste stedet hvor det hebraiske ordet mabbụl (vannflom) forekommer utenom beretningen i 1. Mosebok, er i en salme hvor David sier at Jehova har tatt sete «over vannflommen». (Sl 29: 10) Det er imidlertid flere andre bibelskribenter som henviser til og bekrefter beretningen i 1. Mosebok. En av dem er Jesaja. (Jes 54: 9) Også Esekiel stadfester at Noah er en historisk person. (Ese 14: 14, 18, 20) Peter henviser flere ganger til beretningen om vannflommen i sine brev. (1Pe 3: 20; 2Pe 2: 5; 3: 5, 6) Paulus omtaler den store tro Noah viste da han bygde arken til redning for sin husstand. (He 11: 7) Lukas nevner Noah blant Messias’ forfedre. – Lu 3: 36.

Noe som er av enda større betydning, er det Jesus sa om tiden like før vannflommen, slik det er gjengitt av både Lukas og Matteus. Jesu ord stadfester ikke bare at beretningen om vannflommen er sannferdig, men poengterer også den billedlige og profetiske betydningen av det som skjedde den gangen. Som svar på disiplenes spørsmål: «Hva skal være tegnet på ditt nærvær og på avslutningen på tingenes ordning?» sa Jesus blant annet: «For akkurat som Noahs dager var, slik skal Menneskesønnens nærvær være. For som de var i dagene før flommen – de spiste og drakk, menn giftet seg, og kvinner ble giftet bort, inntil den dag da Noah gikk inn i arken; og de gav ikke akt før flommen kom og feide dem alle bort – slik skal Menneskesønnens nærvær være.» (Mt 24: 3, 37–39; Lu 17: 26, 27) Bibelen selv inneholder altså rikelig med vitnesbyrd om at beretningen om vannflommen er autentisk og ekte. Man behøver ikke å støtte seg til menneskers overleveringer, gamle folkesagn eller geologiske og arkeologiske funn.