En verdsatt, gjestfri handling som ofte ble utført forut for et måltid i oldtidens Midtøsten. I det vanligvis varme klimaet i dette området brukte man gjerne åpne sandaler og gikk til fots på tørr jord eller på støvete veier. Hos folk flest var det som regel verten som kom med fat og vann, og gjestene vasket selv føttene sine. (Dom 19: 21) I mer velstående hjem satte verten oftest en slave til å ta seg av fotvaskingen, som ble betraktet som en simpel oppgave. Da David bad Abigajil om å bli hans hustru, viste hun sin villighet til det ved å si: «Her er din slavekvinne, som en tjenestekvinne som skal vaske føttene til min herres tjenere.» (1Sa 25: 40–42) Det var i særlig grad et uttrykk for ydmykhet og kjærlig oppmerksomhet overfor gjestene hvis verten eller vertinnen selv vasket gjestenes føtter.

Fotvaskingen var ikke bare et uttrykk for en verts gjestfrihet overfor en gjest; man vasket vanligvis også føttene før man gikk og la seg om kvelden. (Høy 5: 3) Det er spesielt verdt å merke seg at de levittiske prestene skulle vaske hender og føtter før de gikk inn i tabernaklet, og før de gjorde tjeneste ved alteret. – 2Mo 30: 17–21; 40: 30–32.

Da Jesus Kristus var på jorden, kunne en vert tilby sin gjest vann til å vaske føttene i, gi ham et kyss og gni inn hodet hans med olje. Fariseeren Simon forsømte å vise gjestfrihet på disse tre måtene da Jesus var gjest i hans hus. Da en gråtende, syndig kvinne vætte Jesu føtter med tårene sine, tørket dem med håret sitt, kysset føttene hans og så gned dem inn med velluktende olje, påpekte Jesus hvor forsømmelig Simon hadde vært, og sa så til kvinnen: «Dine synder er tilgitt.» – Lu 7: 36–50.

Jesus Kristus vasket apostlenes føtter den siste kvelden av sitt liv som menneske, den 14. nisan i år 33, ikke for å innføre en seremoni, men for å lære apostlene noe og ’gi dem et forbilde’. (Joh 13: 1–16) Apostlene hadde flere ganger diskutert hvem av dem som var den største. Ja, senere samme kveld, etter at Jesus hadde vasket føttene deres, hadde de igjen en heftig diskusjon om hvem av dem som syntes å være størst. (Lu 22: 24–27) Men det Jesus hadde gjort, ville uten tvil gjøre et varig inntrykk på dem. Den kvelden brukte Jesus og apostlene et rom de hadde lånt, og var ikke gjester hos noen. Det var derfor ingen tjenere der som kunne vaske føttene deres, noe det sikkert hadde vært hvis de hadde vært gjester. Ingen av apostlene tok initiativet til å utføre denne simple tjenesten for de andre. Men på et passende tidspunkt under måltidet reiste Jesus seg, la ytterkledningene sine til side, bandt et håndkle om seg, helte vann i et fat og begynte å vaske føttene deres. Han viste på den måten at hver enkelt i ydmykhet skulle være de andres tjener og vise kjærlighet i praksis ved å gjøre noe som bidrog til de andres velvære. Det er tydelig at kristne vertinner fulgte en slik handlemåte, for apostelen Paulus nevner det å vise gjestfrihet ved å vaske andres føtter blant de gode gjerninger som kristne enker gjorde. (1Ti 5: 9, 10) De kristne greske skrifter sier ikke at de kristne skal utføre rituell fotvask. Det Jesus Kristus gjorde ved denne anledningen, minner imidlertid de kristne om å tjene sine brødre på en kjærlig måte, også i små ting, og ved å utføre oppgaver som krever en viss ydmykhet, til gagn for dem. – Joh 13: 34, 35; se BADING, VASKING.