Overfor Israels folk erklærte Jehova Gud at visse ting, personer og til og med hele byer skulle komme inn under en hellig bannlysning som innebar at de ikke kunne bli brukt til alminnelige eller verdslige formål. Det hebraiske ordet som er brukt i denne forbindelse, er chẹrem, som blir definert på følgende måte av Koehler og Baumgartner: «ting eller person som er viet (til tilintetgjørelse eller hellig bruk og derfor ikke kan  anvendes til verdslig bruk)». Den kausative formen av det beslektede verbet charạm blir definert slik: «fjerne (ved bannlysning . . . utelukke fra samfunnet og fra livet, vie til tilintetgjørelse)». (Lexicon in Veteris Testamenti Libros, Leiden 1958, s. 334) Det som var viet til tilintetgjørelse eller hellig bruk, var derfor på en måte «tabu» for israelittene. Det beslektede arabiske ordet, haram, har en lignende betydning den dag i dag. For arabiske muslimer er Mekka og Medina hellige områder som blir betraktet som haram, og en sjeiks harim (harem) har lenge vært forbudt område for alle andre enn haremets herre og hans evnukker.

Hellig bannlysning ble først nevnt da Moseloven ble innført. I 2. Mosebok 22: 20 står det: «En som ofrer til noen andre guder enn Jehova alene, skal vies til tilintetgjørelse [en form av charạm].» Denne forordningen ble fulgt på en upartisk måte overfor israelittene selv, for eksempel da 24 000 av dem døde fordi de hengav seg til avgudsdyrkelse i Sjittim. (4Mo 25: 1–9) En som var i besittelse av noe som var viet til tilintetgjørelse, kunne også selv bli viet til tilintetgjørelse. Gud gav israelittene følgende advarsel angående gudebildene til folkene i Kanaan: «Du skal ikke bringe en vederstyggelighet [et gudebilde] inn i ditt hus og derved bli noe som er viet til tilintetgjørelse [chẹrem], liksom den. Du skal føle en inderlig vemmelse for den og fullstendig avsky den, for den er noe som er viet til tilintetgjørelse.» – 5Mo 7: 25, 26.

En hellig bannlysning var ikke alltid ensbetydende med tilintetgjørelse. Gjenstander, dyr og til og med jordstykker kunne bli viet til Jehova og dermed bli forbeholdt hellig bruk, slik at det bare kunne benyttes av presteskapet eller i forbindelse med tempeltjenesten. Mennesker som kom under hellig bannlysning, skulle imidlertid ubetinget lide døden. Ikke noe som var viet, kunne kjøpes tilbake eller løskjøpes for noen pris. Dette utgjorde en vesentlig forskjell mellom det som var viet, og det som på annen måte var helliget. – 3Mo 27: 21, 28, 29; jf. versene 19, 27, 30, 31; 4Mo 18: 14; Jos 6: 18, 19, 24; Ese 44: 29; Esr 10: 8.

Kanaaneerne. Hellig bannlysning kom særlig i forgrunnen i forbindelse med erobringen av Kanaan. Da Arads konge, en kanaaneer, gikk til angrep på israelittene i Negev før deres egentlige innmarsj i det lovte land, godkjente Jehova israelittenes løfte om å vie kanaaneernes byer til tilintetgjørelse. (4Mo 21: 1–3) Senere gikk Sihons og Ogs riker øst for Jordan til angrep på Israel med den følge at de ble lyst i bann, og alle menneskene i deres byer ble tilintetgjort. Bare husdyrene og annet plyndringsgods ble spart. (5Mo 2: 31–35; 3: 1–7) Enda senere, da israelittene befant seg på Moabs sletter like før de gikk over Jordan, understreket Jehova på nytt hvor viktig det var at de holdt seg til den rene tilbedelse og unngikk all fordervende innflytelse. Han erklærte at sju nasjoner i det lovte land skulle komme under hellig bannlysning, og at deres avgudsdyrkende innbyggere skulle bli viet til tilintetgjørelse av israelittene, som skulle virke som hans domsfullbyrdere. (5Mo 7: 1–6, 16, 22–26) Bare fjerntliggende byer som ikke tilhørte disse nasjonene, skulle få mulighet til å slutte fred med Guds folk, men de nasjonene som ifølge Guds erklæring skulle vies til tilintetgjørelse, måtte utryddes for at de ’ikke skulle lære israelittene å handle etter alle de vederstyggeligheter som de hadde gjort for sine guder, så israelittene virkelig syndet mot Jehova sin Gud’. (5Mo 20: 10–18) Hvis noen av dem ble spart, ville det uvegerlig føre til at deres falske religioner ledet til besmittelse og forderv. Det at de ble utryddet, kunne føre til at israelittene selv ble bevart i live, men noe som var enda viktigere, var at det ville bidra til at tilbedelsen av universets Overherre, Jehova Gud, ble bevart ren. Den samme bannlysningen skulle også komme over frafalne innen israelittenes familier og blant framtidige innbyggere i israelittenes byer i det lovte land. – 5Mo 13: 6–17.

Vest for Jordan var Jeriko den første byen som ble viet til tilintetgjørelse. Det eneste som ikke ble ødelagt, var metallgjenstander som skulle benyttes i helligdommen. Fordi Rahab viste tro, ble hun og hennes familie unntatt fra bannlysningen. Til tross for at Josva kom med en kraftig advarsel om at hele nasjonen kunne bli viet til tilintetgjørelse hvis israelittene ikke respekterte bannlysningen, tok Akan noe av det bannlyste godset og ble derfor selv «viet til tilintetgjørelse». Bare hans død kunne hindre at hele nasjonen kom under samme bannlysning. – Jos 6: 17–19; 7: 10–15, 24–26.

Gibeonittene. Deretter ble mange andre byer viet til tilintetgjørelse. (Jos 8: 26, 27; 10: 28–42; 11: 11, 12) Om disse byene sies det i beretningen: «Det viste seg at det ikke var noen by som sluttet fred med Israels sønner, unntatt hevittene som bodde i Gibeon. Alle de andre tok de i krig. For det viste seg å være Jehovas vis å la deres hjerter bli gjenstridige, slik at de erklærte Israel krig, for at han kunne vie dem til tilintetgjørelse, så de ikke skulle finne velvilje, men for at han kunne utslette dem, slik som Jehova hadde befalt Moses.» – Jos 11: 19, 20.

 Assyrernes feilslåtte angrep. Assyrerkongen Sankerib påpekte hovmodig at ingen gud hadde vært i stand til å utfri de nasjoner som hans forfedre hadde viet til tilintetgjørelse. (2Kr 32: 14) Assyrias falske guder var imidlertid ikke i stand til å oppfylle en slik forbannelse overfor Jerusalem, og den sanne Gud, Jehova, sørget for at Sankeribs trussel ble uten virkning. Men Juda land ble likevel til slutt viet til tilintetgjørelse av Gud selv på grunn av innbyggernes ulydighet og opprør, og landet ble lagt øde av Nebukadnesar. (Jer 25: 1–11; Jes 43: 28) Senere ble Babylon viet til tilintetgjørelse i ordets fulle betydning. – Jer 50: 21–27; 51: 1–3; jf. Åp 18: 2–8.

Andre eksempler. Etter at Israels folk hadde bosatt seg i landet, ble de israelittene som bodde i Jabesj-Gilead, viet til tilintetgjørelse fordi de unnlot å støtte en samlet aksjon mot Benjamins stamme som straff for dens ondskap. (Dom 21: 8–12) Kong Saul unnlot å handle i full overensstemmelse med de instruksene som inngikk i en bannlysning av amalekittene og deres konge, og han unnskyldte seg med at det de hadde spart, skulle ofres til Jehova. Han fikk beskjed om at «å adlyde er bedre enn slaktoffer», og at kongedømmet nå skulle bli gitt til en annen. (1Sa 15: 1–23) Kong Akab gjorde seg skyldig i en lignende handling overfor syrerkongen Ben-Hadad II. (1Kg 20: 42) Innbyggerne i Se’irs fjellområde ble viet til tilintetgjørelse av ammonittene og moabittene. – 2Kr 20: 22, 23.

Hellig bannlysning blir også omtalt i en rekke profetier. I Malaki 4: 5, 6 blir det forutsagt at profeten Elia skal utføre en bestemt gjerning «før Jehovas store og fryktinngytende dag kommer», for at Jehova ikke skal «komme og slå jorden ved å vie den til tilintetgjørelse». (Jf. Mt 24: 21, 22.) I Daniel 11: 44 fortelles det at den symbolske «Nordens konge» skal dra ut i stort raseri «for å utslette og for å vie mange til tilintetgjørelse». Det sies også om Jehova at han i sin harme skal vie «alle nasjonene» til tilintetgjørelse. (Jes 34: 2; jf. Åp 19: 15–21.) Om den seirende «Sions datter» står det at hun ved bann skal vie de fiendtlige folkeslags urette vinning og deres rikdommer til «hele jordens sanne Herre». (Mi 4: 13) Det er videre forutsagt at Jerusalem skal bli befridd for alle sine fiender og deretter bli bebodd, og at det ikke mer skal forekomme «noen bannlysing der som medfører tilintetgjørelse». – Sak 14: 11; jf. Åp 22: 3.

Alle disse skriftstedene tjener til å understreke det som står i 5. Mosebok 7: 9, 10: «Og du vet godt at Jehova din Gud er den sanne Gud, den trofaste Gud, som holder fast ved sin pakt og sin kjærlige godhet i tusen generasjoner når det gjelder dem som elsker ham og holder hans bud, men som gjengjelder den som hater ham, midt i ansiktet – ved å tilintetgjøre ham. Han kommer ikke til å nøle overfor den som hater ham; han kommer til å gjengjelde ham midt i ansiktet.» Guds Sønn, som gav sitt liv som en løsepenge, erklærte: «Den som viser tro på Sønnen, har evig liv; den som ikke adlyder Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.» (Joh 3: 36) De «geitene» som blir omtalt som «forbannet» i den profetiske lignelsen i Matteus 25: 31–46, er tydeligvis mennesker som Guds vrede blir over, og som derfor blir viet til evig tilintetgjørelse.

I Septuaginta blir ordet chẹrem som regel oversatt med det greske ordet anạthema. – Se FORBANNELSE; LØFTE.