[hebr. sjẹrets].

Det rotordet som dette uttrykket kommer fra, betyr «å vrimle». (1Mo 8: 17; 2Mo 8: 3) Det ser ut til at det hebraiske substantivet betegner små skapninger som finnes i stort antall. (2Mo 8: 3; Sl 105: 30; jf. 2Mo 1: 7.) Det forekommer første gang i 1. Mosebok 1: 20, hvor det fortelles at de første levende sjeler kom til syne på den femte skapelsesdagen, da det begynte å vrimle av levende sjeler i vannene. I vannflommen omkom «hele den vrimmel som det vrimlet av på jorden» utenfor arken. – 1Mo 7: 21.

Loven om rene og urene dyr viser at uttrykket kan brukes om flere slags dyr: vanndyr (3Mo 11: 10), vingete skapninger, deriblant flaggermus og insekter (3Mo 11: 19–23; 5Mo 14: 19), landdyr, deriblant gnagere, øgler og kameleoner (3Mo 11: 29–31), samt skapninger som kryper på «buken», og mangebente skapninger (3Mo 11: 41–44). Mange av disse dyrene, men ikke alle, var ifølge Moseloven urene og skulle ikke brukes som føde.