Med dette uttrykket siktes det til det gode budskap om Guds rike og om frelse ved tro på Jesus Kristus. Det kalles i Bibelen «det gode budskap om riket» (Mt 4: 23), «Guds gode budskap» (Ro 15: 16), «det gode budskap om Jesus Kristus» (Mr 1: 1), «det gode budskap om Guds ufortjente godhet» (Apg 20: 24), ’fredens gode budskap’ (Ef 6: 15) og «et evig godt budskap» (Åp 14: 6).

Det greske ordet som er oversatt med «godt budskap» («evangelium» i NO og andre oversettelser), er euaggẹlion. En «evangelist» er en forkynner av evangeliet, eller det gode budskap. – Apg 21: 8; 2Ti 4: 5.

Innhold. De ovennevnte betegnelsene gir en viss pekepinn om det gode budskaps innhold og omfang. Det omfatter alle de sannheter som Jesus talte om og hans disipler skrev om. Før deres tid hadde noen menn og kvinner satt sin lit til Gud og fått tro gjennom kunnskap om Ham, men Guds hensikt og hans ufortjente godhet ble først «gjort helt tydelig ved tilkjennegivelsen av vår Frelser, Kristus Jesus, som har fjernet døden og kastet lys over liv og uforgjengelighet ved det gode budskap». – 2Ti 1: 9, 10.

Flere hundre år tidligere hadde Gud kunngjort det gode budskap for Abraham og vist hvilket middel han hadde til hensikt å tilveiebringe det gode budskap ved. Han hadde sagt: «Ved hjelp av deg skal alle nasjonene bli velsignet.» (Ga 3: 8) Senere, gjennom profeten Jesaja, talte Jehova om forkynnelsen av det gode budskap. Jesus Kristus leste fra denne profetien i synagogen i Nasaret og sa så: «I dag er det skriftstedet som dere nettopp hørte, oppfylt.» (Lu 4: 16–21) Jesajas profeti beskrev hensikten med det gode budskap som skulle bli forkynt, og virkningen av det, særlig etter Messias’ komme. – Jes 61: 1–3.

Utbredelse. Da Jesus ble født, sa en engel til noen hyrder: «Frykt ikke, for se, jeg forkynner et godt budskap for dere om en stor glede som skal bli hele folket til del.» (Lu 2: 10) Døperen Johannes beredte veien for Jesu forkynnelse av det gode budskap ved å si til jødene: «Vis anger, for himlenes rike er kommet nær.» (Mt 3: 1, 2) Jesus sa angående Johannes’ forkynnelse: «Fra døperen Johannes’ dager inntil nå er himlenes rike det mål som menneskene trenger seg fram mot, og de som trenger seg fram, griper det.» – Mt 11: 12.

I løpet av sin jordiske tjeneste begrenset Jesus sin forkynnelse av det gode budskap til jøder og proselytter, idet han sa: «Jeg er ikke blitt utsendt til andre enn de bortkomne sauene av Israels hus.» (Mt 15: 24) Da han sendte ut de tolv apostlene, gav han dem følgende befaling: «Gå ikke ut på nasjonenes vei, og dra ikke inn i en samaritansk by; men gå i stedet hele tiden til de bortkomne sauene av Israels hus.» (Mt 10: 5, 6) En gang forkynte han for en samaritansk kvinne (samaritanene var i slekt med israelittene), men han hadde ikke oppsøkt den byen hun bodde i, for å forkynne. Kvinnen og andre samaritaner reagerte imidlertid så positivt at Jesus ble hos dem i to dager. – Joh 4: 7–42.

 Etter sin død og oppstandelse gav Jesus sine disipler befalingen: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle nasjonene, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» (Mt 28: 19, 20) Han sa også til dem at deres forkynnelse skulle nå ut «til den fjerneste del av jorden». (Apg 1: 8) Men i omkring tre og et halvt år etter dette ledet den hellige ånd disiplene til bare å forkynne for jøder og samaritaner. Deretter ble Peter sendt av Gud for å gjøre den romerske offiseren Kornelius’ husstand kjent med det gode budskap. (Apg, kap. 10, 11; 15: 7) Fra da av ble det gode budskap forkynt i størst mulig grad i et så stort område som mulig.

Betydning. Apostelen Paulus skrev med sterk overbevisning om den foranstaltning for frelse som Gud hadde truffet ved Jesus Kristus. Han erklærte at hvis noen forkynte galaterne noe ut over det de hadde lært, noe som i virkeligheten var en annen lære, skulle vedkommende «være forbannet». Han understreket så hvem som var kilden til det gode budskap som han forkynte, idet han sa: «Jeg mottok det ikke fra et menneske og ble heller ikke undervist i det, men det var gjennom en åpenbaring ved Jesus Kristus.» (Ga 1: 8, 11, 12) Denne kraftige erklæringen var nødvendig, for også på den tiden var det noen som prøvde å undergrave den sanne tro ved å forkynne ’et annet godt budskap’. (2Kt 11: 4; Ga 1: 6, 7) Paulus advarte om et frafall som skulle finne sted, og sa at «lovløshetens hemmelighet» allerede var i virksomhet. Han formante i den forbindelse de kristne til å huske hva som var hensikten med det gode budskap, og til å stå fast og holde fast ved de tradisjoner som apostlene under den hellige ånds ledelse hadde undervist dem i. – 2Te 2: 3, 7, 14, 15; se TRADISJON.

Jesus regnet det å vise trofasthet ved å holde fast ved og fortsette å kunngjøre det gode budskap som viktigere enn det å bevare det nåværende liv, og også Paulus regnet det å kunngjøre budskapet trofast som livsviktig. (Mr 8: 35; 1Kt 9: 16; 2Ti 1: 8) En kristen kunne risikere å miste det som var mest dyrebart for ham, og kunne til og med bli forfulgt, men skulle da få hundre foll igjen – «hus og brødre og søstre og mødre og barn og åkrer . . . og i den kommende tingenes ordning evig liv». – Mr 10: 29, 30.

Det gode budskap utgjør en prøvestein, slik at mennesker blir dømt på grunnlag av hvilken stilling de tar til det: Hvis man tar imot det gode budskap og er lydig mot det, blir man frelst; hvis man avviser det og er ulydig mot det, fører dette til tilintetgjørelse. (1Pe 4: 5, 6, 17; 2Te 1: 6–8) Spesielt i betraktning av dette må man ha rene motiver for å forkynne det gode budskap, og forkynnelsen må komme fra hjertet, idet den utspringer av kjærlighet til dem som hører på. Apostlene hadde en så klar forståelse av hvor livsviktig Guds gode budskap er, og var så brennende i ånden og fylt av kjærlighet at de ikke bare gav sine tilhørere det gode budskap, men også sine «egne sjeler». (1Te 2: 8) Ifølge Guds ordning hadde forkynnerne av det gode budskap rett til å få materiell hjelp av dem som de forkynte for. (1Kt 9: 11–14) Men Paulus og hans nære medarbeidere satte så stor pris på det privilegium å være formidlere av det gode budskap at de nøye unngikk å skaffe seg økonomisk vinning ved det, ja, de passet på ikke engang å gi inntrykk av at de gjorde det. Paulus beskriver sin handlemåte i så henseende i 1. Korinter 9: 15–18 og 1. Tessaloniker 2: 6, 9.

Fiender. Det gode budskap har møtt bitter motstand, og de følgende ordene av apostelen Paulus viser hvem som står bak dette fiendskapet: «Hvis nå det gode budskap vi forkynner, virkelig er tilslørt, er det tilslørt blant dem som går til grunne; blant dem har denne tingenes ordnings gud blindet de ikke-troendes sinn, for at lyset fra det herlige gode budskap om Kristus, som er Guds bilde, ikke skal skinne igjennom.» (2Kt 4: 3, 4) De første fiendene av det gode budskap var de jødiske religiøse lederne. Deres fiendtlige innstilling førte imidlertid til noe godt for hedningene, eller folk av nasjonene, i og med at den var årsak til at de fikk muligheten til å få del i «løftet . . . i forening med Kristus Jesus ved det gode budskap». – Ro 11: 25, 28; Ef 3: 5, 6.

Fiender av det gode budskap voldte de kristne store lidelser og var årsak til at apostlene måtte kjempe en hard kamp overfor myndighetspersoner for å forsvare og juridisk sett grunnfeste det gode budskap, slik at det kunne bli utbredt så uhindret som mulig. – Flp 1: 7, 16; jf. Mr 13: 9–13; Apg 4: 18–20; 5: 27–29.

Jesu jordiske tjeneste og hans gjenkomst. I seks måneder før Jesus kom til døperen Johannes for å bli døpt, forkynte Johannes og sa: «Vis anger, for himlenes rike er kommet nær», og da Jesus trådte fram, utpekte han ham som «Guds Lam som tar bort verdens synd». (Mt 3: 1, 2; Joh 1: 29) På den måten vendte han folkets oppmerksomhet mot den lenge ventede messianske Kongen. – Apg 19: 4.

Mens Jesus var på jorden, forkynte han og disiplene hans budskapet: «Himlenes rike er kommet nær.» (Mt 4: 17; 10: 7) Jesus, som var salvet som Kristus, Kongen, sa til fariseerne, sine  fiender: «Guds rike er midt iblant dere.» (Lu 17: 20, 21) Dette var temaet for eller essensen av det gode budskap under Jesu jordiske tjeneste. Men det fortelles ikke at disiplene forkynte at Riket var «kommet nær», etter Jesu død. Det budskapet de forkynte, gikk ut på at Jesus etter å ha gitt sitt liv som en løsepenge til frelse hadde steget opp til himmelen, hvor han nå satt ved Guds høyre hånd. De forkynte også at Jesus senere skulle komme tilbake, og at hans rike skulle komme. – He 10: 12, 13; 2Ti 4: 1; Åp 11: 15; 12: 10; 22: 20; jf. Lu 19: 12, 15.

Jesu disipler stilte ham spørsmålet: «Hva skal være tegnet på ditt nærvær og på avslutningen på tingenes ordning?» I sitt svar regnet Jesus opp visse ting som skulle skje da. Han sa blant annet: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle nasjonene; og så skal enden komme.» (Mt 24: 3, 14; Mr 13: 10; jf. Kol 1: 23.) I en åpenbaring som apostelen Johannes fikk omkring år 96, så han en «engel fly i midthimmelen». Engelen hadde «et evig godt budskap å forkynne som gledelige nyheter for dem som bor på jorden, og for hver nasjon og stamme og hvert tungemål og folk, og han sa med høy røst: ’Frykt Gud og gi ham ære, for timen for hans dom er kommet’». (Åp 14: 6, 7) Ut fra disse inspirerte uttalelsene ser man at det gode budskap om Riket i «de siste dager» skulle bli forkynt i større utstrekning enn noen gang tidligere.