Chile

CHILE er et land rikt på kontraster! Det strekker seg 4265 kilometer langs Sør-Amerikas vestkyst. Landet omfatter med andre ord over halvparten av kontinentets stillehavskyst. Dette gjør landskapet uhyre variert. I nord finner vi brennende hete ørkener og i sør fjorder og isbreer. Innenfor dette området ligger det forrevne fjell rike på mineraler, golde ørkensletter, fruktbare daler, skoger, et utall av øyer og glitrende innsjøer og isbreer omkranset av det  brusende havet i vest og de mektige Andesfjellene i øst. Fra havoverflaten hever landet seg til det høyeste fjellet på den vestlige halvkule, Aconcagua, som ligger på grensen mellom Chile og Argentina og har topper på cirka 7000 meter.

Den nordlige delen av Chile kan mer enn noen annen del av jorden betegnes som absolutt ørken. Ja, det finnes steder i Atacamaørkenen hvor det ikke har falt en regndråpe på 20 år! Men den sørlige delen av landet har en årlig nedbør på over 2500 millimeter.

Fordi størstedelen av Chile består av fjellområder, bor cirka 67 prosent av befolkningen i den sentrale del av landet. Denne delen har middelhavsklima, og her dyrkes det epler, pærer, ferskener, aprikoser, plommer, kirsebær, druer, fikener, appelsiner og sitroner.

I den sørlige delen av landet finner vi mange innsjøer. Her ligger den berømte Lago de Todos los Santos, som også kalles Esmeraldasjøen. Theodore Roosevelt sa en gang at denne sjøen var ’den vakreste innsjø han hadde sett i hele verden’. Den er omgitt av fjelltopper, og de brusende fossene som styrter ned i den rolige, smaragdgrønne innsjøen, er det eneste som forstyrrer freden.

Chile har også en rekke øyer: Juan Fernández-øyene ligger cirka 590 kilometer vest for byen Valparaiso. En av disse øyene er den berømte Robinson Crusoe-øya. Påskeøya ligger cirka 3200 kilometer fra Chiles kyst. Befolkningen der er av polynesisk opprinnelse. Her finner en hundrevis av gigantiske  steinstøtter uten øyne som i lang tid har forundret arkeologene.

Spansk er det offisielle språk i Chile, og befolkningen er stort sett av spansk opprinnelse, skjønt tyskere, briter og amerikanere har øvd stor innflytelse i løpet av de siste 100 årene. Cirka en tredjedel av innbyggerne er et blandingsfolk som er etterkommere av spanjere og indianere. Det er indianerne som har gitt landet navnet Chile. De kalte området chilli, som betyr «stedet hvor landet ender». Slik må det ha fortont seg for de første innfødte da de stod og stirret utover det tilsynelatende uendelige Stillehavet.

DET «GODE BUDSKAP» NÅR CHILE

Det gode budskap om Guds rike begynte å bli forkynt i Chile da Richard Traub kom til landet. Bror Traub hadde lært sannheten å kjenne i Buenos Aires i Argentina og hadde innviet sitt liv til Jehova i 1925. Mens han tjente som pioner i Argentina i nærheten av Andesfjellene, fikk han et stadig sterkere ønske om å starte forkynnelsesarbeidet i Chile. Bror Juan Muñiz, som den gang var avdelingstilsynsmann i Argentina, var enig i at det så ut til å være en god idé. Bror Traub ble sendt til Chile.

Han kom til Santiago om kvelden den 30. april 1930. Det var naturligvis ingen som møtte ham på jernbanestasjonen, og den første natten tilbrakte han på et hotell. Dagen etter leide han et værelse. Bror Traub prøvde å heve en sjekk som han hadde fått som en hjelp til å komme i gang, men han kunne ikke få pengene med en gang, for banken måtte  finne ut om det var dekning for sjekken. I mellomtiden brukte han opp de pengene han hadde, og spiste opp den maten han hadde fått som gave. Vår selvoppofrende pioner ble så gående uten mat i åtte dager!

Han hadde ikke noe litteratur å tilby, men 4. mai 1930 begynte han å arbeide fra hus til hus. Det var med full tillit til Jehova og med ekte misjonærånd at bror Traub begynte sitt arbeid som det første vitne blant de fire millioner innbyggere landet hadde på den tiden.

Katolisismen hadde vært statsreligion fram til 1925, da det ble vedtatt en ny grunnlov, som skilte kirke og stat. Mens bror Traub arbeidet fra hus til hus, ble han forhørt av politiet, men da han forklarte hva slags arbeid han utførte, møtte han ingen problemer. Han fant at det virkelig var religionsfrihet i landet.

Bror Traub beskrev hvordan han følte det i denne tiden: «Hver søndag, da tiden for Vakttårn-studiet nærmet seg, gikk jeg til San Cristóbal-fjellet, og i skyggen av trærne fordypet jeg meg i studium og bønn. Ja, jeg følte meg svært ensom og hadde et sterkt ønske om å snakke med en annen bror om sannheten, men etter mitt private studium følte jeg meg styrket, og jeg visste at jeg ikke var alene. Jeg var klar til å ta fatt på en ny ukes arbeid.»

INTERESSERTE MENNESKER BLIR FUNNET

Mens bror Traub forkynte fra hus til hus, traff han en gudfryktig mann som het Juan Flores. Flores tok imot litteratur og stilte mange spørsmål. På den tiden fikk han besøk av sjuendedagsadventistene.  Men etter å ha hørt på en samtale mellom dem og bror Traub bestemte Flores seg for å studere boken Guds Harpe.

Bror Traub forteller: «Etter dette leide jeg en leilighet og begynte å innby folk til et offentlig bibelsk foredrag og et bibelstudium hver søndag. Juan Flores, den første som tok imot innbydelsen, spurte: ’Og de andre, når kommer de?’ Jeg svarte: ’De kommer.’» Og det gikk ikke lang tid før de begynte å komme.

I det området som kalles Quinta Normal, traff bror Traub en mann som tok imot litteratur, og som deretter innbød ham til å holde bibelske foredrag i hans evangeliske kirke. Juan Flores var med bror Traub og hørte på da han forkynte Rikets budskap for dem som var samlet. De ble bedt om å komme igjen. Den evangeliske predikanten var fornøyd, for tallet på tilstedeværende økte og kollektbøssene var fulle etter at bror Traub hadde vært på besøk. Bror Traub var ikke enig i at det skulle opptas kollekt. Han holdt derfor et foredrag i kirken basert på Johannes 10: 12 om ’leiekaren’. Det førte til at flertallet av kirkegjengerne, deriblant en ung kvinne, Consuelo Galvez, begynte å komme på de møtene bror Traub ledet. Med tiden stod den evangeliske predikanten alene igjen. Hele gruppen hans var blitt borte.

Juan Flores innbød bror Traub til å komme og bo hos ham i Concón Street og bruke hans hjem som møtested. (Hjemmet er senere blitt utvidet og blir den dag i dag brukt som Rikets sal.) Etter litt over ti måneders virksomhet var tiden inne til at de interesserte  kunne bli døpt. Bror Traub skrev til bror Muñiz og spurte om han kunne komme og være til stede ved denne historiske begivenheten.

Den 13. februar 1931 arrangerte Jehovas vitner i Chile for første gang dåp. Bror Muñiz holdt talen. De åtte som ble døpt denne dagen, var Juan Flores, hans kone, Teresa, hans mor, Delfina Villablanca, Juan Castillo, Pedro Ortiz, Roberto Rojas, Margarita Sandoval og en annen søster Flores. Bror Traub fortalte at alle åtte fortsatte å tjene trofast. Søster Villablanca ble pioner og tjente som det til sin død. Juan Flores var med på å organisere en liten menighet i Illapel. Men det skulle komme flere!

Den 29. mars 1931 ble fem til døpt. En av dem var Consuelo Galvez, som senere skulle bli søster Traub og bror Traubs trofaste medarbeider til sin død. På under ett år var altså 13 blitt døpt.

Det var også andre nye som tok standpunkt for den sanne tilbedelse. Arbeidet i Santiago begynte å bli etablert, men hvordan var mulighetene for å bringe sannhetens sæd til fjerne steder?

EN ANNEN ENERGISK PIONER ANKOMMER

En av de første pionerene som kom til Chile, var Kathe Palm. Hun kom til å spille en dramatisk rolle i forbindelse med svaret på det ovennevnte spørsmålet. Vi skal la henne selv fortelle litt om sitt nidkjære arbeid i Chile. Søster Palm skriver:

«I november 1934 sendte Hilma Sjoberg penger til Selskapet Vakttårnets hovedkontor for å betale en båtreise fra USA til Colombia. Selskapet spurte meg om jeg ville hjelpe søster Sjoberg i Sør-Amerika. For en vidunderlig foranstaltning! Slik gikk det til at jeg kom til Buenaventura i Colombia  den 1. desember. Søster Sjoberg kom fra Ecuador. Vi drog til Bogotá, hvor vi ble værende i cirka ett år og leverte mange kartonger med bøker. Så ble søster Sjoberg nødt til å dra tilbake til Texas. Hun frarådet meg å bli værende alene i Colombia og foreslo at jeg skulle skrive til en bror som hadde startet arbeidet i Chile.

Så ble jeg innbudt til å komme til Chile. Jeg skulle få bo i bror Traubs hjem. Hele landet skulle være mitt distrikt. Hvordan skulle jeg komme dit? Det var best å reise med båt, så jeg drog tilbake til Buenaventura. Havnefogden fortalte at et chilensk skip var ventet. Så det åpnet seg en mulighet for meg.

’Ja, vi kan ta deg med,’ sa kapteinen på lastebåten. ’Nei,’ sa han, ’jeg vil ikke ta imot de eneste pengene du har (15 dollar), men jeg kan ta noen av de bøkene du har der. Gå nå i land og bent sakene dine, så skal jeg vise deg lugaren din.’ Etter en fantastisk sjøreise på 17 dager med mange muligheter  til å forkynne for mannskapet og de få passasjerene ankom båten til Chile. Bror Traub ventet på meg i Valparaiso. Det var i februar 1936.»

I Santiago frydet søster Palm seg spesielt ved synet av de snøkledde fjellene og en hel allé med japanske kirsebærtrær som stod i fullt flor. For et vakkert landskap! Men vi skal la henne fortsette sin beretning:

«Det første distriktet bror Traub gav meg, var Santiago sentrum. Her lå regjeringsbygningen, andre offentlige bygninger og alle kontorene og forretningene. Jeg leverte mange bøker i dette distriktet, ofte hele sett som bestod av alle de nyeste bøkene Selskapet Vakttårnet hadde utgitt. I regjeringsbygningen oppsøkte jeg det ene kontoret etter det andre uten at noen kom med innvendinger. Det var bare én unntagelse — telegrafkontoret. Der måtte de ikke forstyrres. I den siste etasjen kom jeg til biblioteket. Bibliotekaren kjente igjen bøkene med en gang og sa meg titlene på dem han allerede hadde. Jeg leverte ham Det store Opgør (første bind) på både engelsk og spansk, ettersom dette var den nyeste boken da, og han var svært glad for å få den. En mann sa til og med at han gjerne skulle ha byttet regjering med meg, for han forstod hvilken overlegen verdi det hadde å arbeide for den teokratiske regjering.

Mens jeg arbeidet i forretningsstrøket i 1936, traff jeg en gullsmed som hadde et tysk navn. Jeg forkynte derfor for ham på tysk og viste ham boken Det store Opgør. Da han fikk se Jehovas navn i den, ble han kritthvit i ansiktet og ropte at jeg skulle komme meg ut av hans forretning, ellers skulle han finne revolveren sin og skyte meg. Mens han ropte, løftet han truende knyttneven mot meg og slo den deretter så hardt i utstillingsmontren at han knuste glasset og skar seg! Jeg hadde da fått boken ned i vesken igjen og skyndte meg ut. Jeg skalv fremdeles da jeg gikk inn i forretningen ved siden av, en tysk kunstforretning. Der sa de: ’Nei, vi vil  ikke snakke om denne mannen, for vi vet bare at han er en fanatisk nazist.’ Dette var i dagene før den annen verdenskrig brøt ut.»

DEN TRANSPORTABLE GRAMMOFONEN VERDSATT

Søster Palm forteller at bror Traub før krigsutbruddet klarte å få tak i en av Selskapets transportable grammofoner, som ble brukt til avspilling av korte bibelske foredrag på 78-plater. Han var veldig glad for den. Søster Palm forteller: «Han fikk til og med laget flere grammofoner, slik at en hel del av de chilenske brødrene fikk sin egen modell, laget i Chile.

Flere år senere gikk annenstyrmannen på den båten som hadde brakt meg til Chile, til Vakttårnets hovedkontor under et av sine besøk i New York. Han oppsøkte brødrene Fred Peach og Harry Pinnock i 117 Adams Street, og de sendte meg den aller nyeste modellen av en grammofon og dessuten flere og nyere plater. Denne nye modellen var lett å bruke på hustrappene. For en oppmerksomhet den vakte! Ingen hadde noen gang sett noe lignende! De timelange innspilte foredragene ble også sendt over radiostasjonene i Santiago. Noen år senere kunne de høres over nesten alle radiostasjonene i de største byene i provinsene.»

SANNHETENS SÆD BLIR SÅDD I NORD

Bror Traub mente at det ville være bra om søster Palm sådde sannhetens sæd i den nordlige delen av landet. «Han gav meg i oppdrag å begynne lengst  nord i Arica og dra oppover den fruktbare Azapadalen,» forteller hun. «Jeg arbeidet derfor fra dør til dør i hver eneste småby. Jeg prøvde alltid å levere hele settet av de vakre, regnbuefargede bøkene på det offentlige bibliotek, på skolebibliotekene og i studentforeningssalene.

Hver eneste leir i gruvedistriktet, hver eneste salpeterleir, hver eneste klynge med arbeiderboliger, store og små, og alle de store kobber- og jerngruvebyene ble kontaktet i arbeidet fra hus til hus. Jeg måtte få kartonger på kartonger med bøker sendt i forveien til hver ny adresse. Jeg utførte nesten alt forkynnelsesarbeidet til fots. Jeg fant en saltaske i likhet med den som brukes på pakkesler. Jeg fylte den med cirka 30 bøker på den ene siden og mellom 150 og 200 brosjyrer på den andre siden. Så bar jeg den over skuldrene. Jeg hadde en håndveske full av litteratur i tillegg som jeg brukte ved hvert besøk. Jeg måtte også bære med meg et teppe, en tannbørste og lignende, ettersom jeg som oftest fant losji for natten der hvor jeg stanset.

I Copiapó fant jeg en svovelgruve høyt oppe i Andesfjellene. Her bodde 30—40 arbeidere og administratoren og hans assistent og deres familier. De ble overrasket over å få besøk av en kvinne. Hvordan hadde jeg kommet dit? Jeg hadde truffet en mann som skulle kjøre til gruven, og han lot meg sitte på. Han sa: ’Ja, jeg skal sørge for at en av de to kvinnene der oppe gir deg losji.’

Så sa alle i dette lille gruvesamfunnet til meg: ’Vi bruker ikke penger her; vi får alle lønningene utbetalt på kontoret i byen når vi drar.’ Administratoren  gav derfor tillatelse til at alle kunne anskaffe seg den litteraturen de ville ha, og så skrive navnet sitt og summen på en liste. Jeg leverte all den litteraturen jeg hadde med meg, og fikk bestilling på mye mer. Den bestilte litteraturen leverte jeg på kontoret i byen. Alle arbeiderne virket ivrige etter å lese publikasjonene, og de var svært glad for å ha blitt kjent med det ’gode budskap’.»

I 1939 skrev søster Beta Abbott, som hadde tjent i Cuba, at hun ville komme til Chile. Hun fikk i oppdrag å forkynne for de amerikanerne som arbeidet høyt oppe i kobbergruven «El Teniente», like sør for Santiago. Hun klarte bare å arbeide der en kort tid på grunn av den tynne luften oppe i høyden. Men i den byen som lå ved foten av fjellene, Rancagua, gikk det bra.

Søster Lucila Reyes i Rancagua tilbød søster Abbott å bo på hennes hotell. Der ble hun boende i flere år. Søster Reyes og hennes mann hadde funnet sannheten noen år tidligere, da bror Traub hadde forklart det «gode budskap» for dem. Før dette hadde en evangelisk pastor ofte besøkt Reyes-familien. Presten hevdet at de måtte kvitte seg med hele hotellets forsyning av vin (som la grunnlaget for en god forretning) hvis de ville tilbe Gud. Stakkars Reyes helte alle sine chuicos (tiliterskanner) med vin i utslagsvasken! Så kom bror Traub og forklarte dem Bibelens sannheter. «Hva!» sa Reyes. «Er ikke vin forbudt?» Det lød som musikk i hans ører da bror Traub viste dem det i familiebibelen deres. Familien Reyes’ hjem og hotell stod alltid åpent for vitnene.

I 1949 holdt vi et nasjonalt stevne i Rancagua, og  søster Reyes, som nå var blitt enke, tømte hotellet for gjester for å ha det klart til så mange stevnedeltagere som mulig. I Rancagua sentrum ble det arrangert en plakatparade. En rekke brødre gikk med plakater som averterte hovedforedraget. Det oppstod imidlertid problemer da skoledirektøren nektet å la brødrene bruke en sal på skolen, trass i at undervisningsdepartementet hadde gitt oss tillatelse til å bruke den under stevnet. Da Daniel González, en dommer ved appelldomstolen, fikk høre om dette, reiste han til Rancagua for å snakke med denne skoledirektøren. Han spurte ham om hvorfor han noen uker tidligere hadde tillatt et katolsk arrangement i den samme salen. Da skoledirektøren ble stilt overfor denne kjensgjerning, kunne han ikke lenger nekte brødrene å bruke salen. Det ble holdt et oppmuntrende stevne i Rancagua.

Flere år senere flyttet søster Abbott til Santiago. Hun var en dyktig syerske og hadde alltid forsørget seg selv ved å ta imot søm. Det var derfor lett for henne å skaffe seg et arbeid hos ambassadørfruer og andre i fremtredende stillinger. Det gav henne en anledning til å forkynne for disse menneskene. Hun sa ofte at det måtte være Jehova som ledet dette, for når vitner kom på besøk i disse elegante hjemmene, lot hushjelpene dem aldri få komme inn og snakke med eierne. Søster Abbott døde i 1975, etter mange års trofast tjeneste. Hun var da 93 år gammel.

ARBEIDET I DEN SØRLIGE DELEN

Bror Traub sendte søster Palm med båt til Punta Arenas for at hun skulle gjennomarbeide den sørligste  provinsen i Chile, Magallanes. Det var best å arbeide der i sommermånedene. Samtidig ble det sendt ti kartonger med bøker dit.

Kontrasten mellom det tørre nord og dette distriktet var påfallende. Her var det grønt og frodig. Det var øyer og atter øyer og en mengde robåter, seilbåter, motorbåter og små dampbåter så langt øyet rakk. Etter flere dagers båtreise forbi fjorder og isbreer kom søster Palm til Punta Arenas ved Magellanstredet. Hun forteller videre:

«Jeg likte alltid denne byen best av alle byene i Chile. Den har ingen fluer, ingen lopper, ingen veggedyr og ingen tiggere, og her sover en bedre og våkner mer uthvilt enn noe annet sted jeg har besøkt.»

Når en skulle forkynne i Punta Arenas, var det nødvendig å ha litteratur på flere språk enn spansk. Det bor mange av jugoslavisk herkomst der, og en kunne finne mange estancias (store sauefarmer) med engelske forvaltere. En estancia kan strekke seg over en million mål og ha opptil 80 000 sauer. Sauegjetere som kommer ridende på hestene sine fulgt av veltrente hunder, utgjør den dag i dag et malerisk syn mot en bakgrunn av majestetiske fjell med isbreer som strekker seg helt ned til de vakre innsjøene.

De som bor i de isolerte områdene omkring Punta Arenas og Puerto Natales, er kjent for sin vennlighet og gjestfrihet. Når en kommer til en estancia, blir en straks bedt inn på et stort kjøkken, hvor en kjele med kaffe eller med maté (en urtedrikk) står klar sammen med brød. Ved måltidene er det alltid så mye cordero asado (stekt lam) som du klarer å  spise. Det ble funnet mye interesse her, og reaksjonen på forkynnelsesarbeidet var god.

Fra Punta Arenas kan en reise til Tierra del Fuego — Ildlandet — det navnet Ferdinand Magellan gav denne øya i 1520, da han passerte den gjennom det stredet som har fått navnet etter ham. Søster Palm kom til den lille byen Provenir på denne øya og fikk det privilegium å så sannhetens sæd her. En vennligsinnet estlandsk familie gav henne losji i flere uker, slik at hun fikk besøkt alle estancias i dette området.

NORDOVER IGJEN

Vinteren nærmet seg, så tiden var inne til å dra nordover igjen. Søster Palm gikk om bord på et dampskip som førte henne til øya Chiloé. Hun skriver: «Jeg traff mange vennlige mennesker i de små havnebyene på øya. De hørte alltid på meg og stilte mange spørsmål. De undret seg over at de i så mange år var blitt løyet for når det gjaldt skjærsilden og helvete. De aller fleste av dem tok imot litteratur.

I nærheten av en liten havn hadde presten spionert på meg. En gang da jeg ikke var oppmerksom nok, stjal en av hans lydige tjenere saltasken min, som var full av bøker, og det håndvevde bolivianske teppet mitt. Da jeg meldte dette til politiet, trakk de bare på skuldrene. Mens jeg gikk bortover veien med det jeg hadde i håndvesken, traff jeg en mann. Han hadde allerede hørt om tyveriet og ville at jeg skulle vite at han og hans kone og andre også beklaget det som hadde skjedd. ’Vær så snill å bli med hjem til oss,’ sa han. ’Min kone har et nytt teppe til deg [håndvevd, naturligvis]. Vær så snill å bli natten  over hos oss.’ Jeg ble med ham. Det nye teppet var enda bedre enn det forrige; det ble en større poncho. Jeg kjøpte det med en gang; det var nokså rimelig. Jeg overnattet hos dem og besvarte mange av deres bibelske spørsmål.» (Søster Palm har fremdeles sin poncho fra Chiloé, etter over 35 års bruk.)

På veien nordover besøkte søster Palm Osorno etter anvisning fra bror Traub. Guvernøren for denne provinsen ble glad for å se henne. Han viste henne boken Regering, som han hadde lest og satt stor pris på. Han lovte at ingen i Osorno skulle få legge hindringer i veien for arbeidet vårt, og det var det heller ikke noen som gjorde.

Herfra gikk ferden videre til provinsen Valdivia. Her drog søster Palm til havnebyen Corral. Hun forteller: «Jeg fant en sal hvor jeg kunne spille vårt timesforedrag ’Se kjensgjerningene i øynene’. Salen var full av mennesker som jeg hadde innbudt. De hadde til og med med seg buketter av den vakre nasjonalblomsten og bregneblad til å dekorere salen med. For å få bort den gamle sigarettlukten i salen fikk jeg tak i noen eukalyptusblad som jeg brente, og det gjorde luften der inne mye bedre. En ung pike gikk opp på galleriet for å se på dekorasjonene derfra, og hun sa: ’Mmm, akkurat som Atkinsons parfyme.’(En engelsk parfyme som var godt kjent i Chile.) Jeg fikk en god latter! Etter foredraget tok de besøkende imot brosjyrer og blad og spurte om når de kunne få høre mer om disse oppmuntrende tingene.»

EN ANNEN NIDKJÆR PIONER

Denne beretningen om hvordan sannheten ble gjort kjent på kryss og tvers i Chile, ville ikke være  fullstendig uten at vi nevnte en annen nidkjær pioner, Theodore Laguna, som kom hit fra De forente stater. Bror Laguna var til stede ved stevnet i Washington, D.C., i 1935 og hørte de stimulerende foredragene hvor bror Rutherford oppfordret Herrens folk til å tenke over muligheten for å bringe det gode budskap om Riket til Sør-Amerika. Bror Laguna ble fylt av begeistring og bestemte seg for å flytte. Da han kom til Chile i 1936, begynte han å forkynne i byen Concepción. Etter å ha vært pioner i flere år giftet bror Laguna seg og slo seg ned sammen med sin familie i byen Chillan, hvor han bidrog mye til menighetens åndelige vekst.

Disse selvoppofrende pionerene spilte en viktig rolle i forkynnelsens første tid i Chile, før misjonærene fra Vakttårnets bibelskole Gilead kom til landet. Sannhetens sæd var blitt sådd fra Arica til Punta Arenas og til og med på Ildlandet. Selv om den ikke begynte å spire før det kom flere forkynnere av det «gode budskap» med mer sannhetens vann, var den blitt sådd og ville med tiden spire og vokse, til pris og ære for Jehova.

DEN FØRSTE RIKETS SAL — DET FØRSTE STEVNET

I 1944 begynte byggingen av den første Rikets sal i Chile. En søster gav en tomt i Santiago, og brødrene gikk i gang med å mure. Salen var ferdig i august det året, samtidig med at det første stevnet skulle holdes i Chile.

Det offentlige foredraget var «Freden — blir den varig?» Det var 250 til stede. Fire radiostasjoner overførte foredraget, og to av dem fortsatte å kringkaste Selskapets programmer resten av året.

 MISJONÆRER OG ET AVDELINGSKONTOR

De første misjonærene som var blitt utdannet ved Gilead og ble sendt til Chile, kom til landet i 1945. Det var brødrene Joseph Ferrari og Albert Mann. På den tiden var det bare 65 forkynnere i Chile.

Selskapet hadde arrangert et stevne hvor en president og en visepresident for Selskapet Vakttårnet, nemlig N. H. Knorr og F. W. Franz, for første gang skulle besøke Chile. Den 25. mars 1945 ble det offentlige foredraget «Én verden, én regjering» holdt for 340 tilhørere. Det var fem som ble døpt ved dette stevnet.

Under sitt besøk traff bror Knorr tiltak for at det skulle opprettes et avdelingskontor, og bror Joseph Ferrari ble utnevnt til avdelingstilsynsmann. Fram til dette tidspunkt var arbeidet blitt ledet fra avdelingskontoret i Argentina.

Søster Palm ble dessuten spurt om hun ville begynne som spesialpioner. Hun svarte: «Jeg skal prøve, bror Knorr.» Søster Palm ble således den første spesialpioneren i Chile. Etter at hun i en årrekke hadde forkynt Rikets budskap på det ene stedet etter det andre, skulle hun nå slå seg ned i Santiago og lære å lede hjemmebibelstudier. Boken «Sannheten skal frigjøre eder» var blitt oversatt til spansk, og en brosjyre med spørsmål til boken var en stor hjelp i dette arbeidet.

BIBELSTUDIEARBEIDET

Kort tid senere henvendte en søster seg til søster Palm og bad henne om å være med henne og prøve å opprette et hjemmebibelstudium. «Jeg var så redd  at jeg skalv!» minnes søster Palm. Tenk deg det! Hun hadde snakket med ledende embetsmenn og andre i høye stillinger, men nå skalv hun ved tanken på å lede et hjemmebibelstudium med en interessert!

Hun forteller videre: «Så gikk vi da. Vi foretok besøket, leverte boken til familien og avtalte et bibelstudium. Barna og den unge moren var alltid godt forberedt til studiet. Det var bare faren som ikke ville være med på det. Slik gikk det til at den første jeg studerte Bibelen med, kom i sannheten, og barna innviet seg også til Jehova da de var blitt store nok.

Etter hvert som frykten for å lede hjemmebibelstudier forsvant, oppdaget jeg at jeg kunne få mange flere studier enn jeg kunne ta hånd om. Men vi hadde lært at vi skulle bruke bare halvparten av tiden til å lede studier. Jeg setter større pris på denne formen for forkynnelse enn på noen annen.» Ja, hennes frykt ble til glede fordi hun holdt tritt med Jehovas fremadskridende organisasjon!

FLERE MISJONÆRER KOMMER

I slutten av 1945 ankom ti nye misjonærer: Louise og Frances Stubbs, Stella Burton, Stephania Payne, Elsa Sutton, John og Louise Baxter, Clara Giza, Lydia Walther og Lola Buntain. Alt var nytt for dem — språket, skikkene og folks levesett. Men misjonærene oppdaget at de kunne kommunisere med folk når de virkelig anstrengte seg, for chilenerne er tålmodige og innstilt på å hjelpe nykomlinger med å lære språket.

Denne gruppen misjonærer fikk det privilegium å opprette det første misjonærhjemmet i Lyon Street  3004 i Santiago. Avdelingskontoret var også en del av dette hjemmet. Ettersom den opprinnelige menigheten holdt til i den andre enden av byen, ble det besluttet å lage et møtelokale ved å slå sammen spisesalen og dagligstuen og opprette en ny menighet. I 1946 ble altså menighet nr. 2 opprettet i storbyen Santiago, som da hadde 1,5 million innbyggere.

DEN FØRSTE KRETSTILSYNSMANNEN

I juli 1946 ble bror Albert Mann, en av de to første misjonærene som kom til Chile, utnevnt til å tjene som den første kretstilsynsmannen i landet. Det var bare ni menigheter i landet med til sammen 93 forkynnere. Disse befant seg i Chillan, Concepción, Rancagua, Melipilla, Illapel og Santiago. Bror Manns eksempel på tro og hengivenhet har ansporet både unge og gamle i sannheten.

Da bror Mann begynte som kretstilsynsmann, var det som oftest vanskelig å skaffe losji til ham i de små menighetene. Det betydde at han måtte overnatte på hotell. Noen ganger kunne det være vanskelig å få sove, ettersom baren eller danselokalet var fullt av støyende gjester hele natten. Han tilbrakte to uker sammen med hver menighet. Det gav ham tid til å undervise brødrene i organisasjonsmessige spørsmål og lære dem opp i felttjenesten som forkynnere av det «gode budskap».

MISJONÆRARBEID I VALPARAISO

I november 1946 kom ni nye misjonærer til landet. Det ble opprettet et misjonærhjem i havnebyen Valparaiso. Dermed ble forkynnelsesarbeidet startet i Chiles nest største by. Den er bygd på 41 høyder  som ligger i en halvmåne omkring en bred, åpen bukt. Det gikk riktignok 16 taubaner opp til de forskjellige høydene, men det var likevel slitsomt å komme seg opp dit for å snakke med folk.

En av de første som tok imot sannheten i Valparaiso, var Aida Guzmán. Hun begynte å komme på de møtene som ble holdt i dagligstuen i misjonærhjemmet, i 1948. Hun minnes at de ikke hadde nok stoler. Kartonger fulle av litteratur ble derfor satt utover i rommet, og så laget en benker ved å legge treplanker oppå dem.

Misjonærene hadde mye å gjøre. Søster Elsa Sutton, som senere giftet seg med Hollis Smith, traff en ung mann som gjerne ville studere Bibelen. Denne unge mannen, Alberto Muñoz, møtte stor motstand hos sin mor. Studiet ble derfor holdt i en park. Alberto gjentok alt det han lærte, for sine to yngre søstre og også for en nabo, Sergio González. Pikene på sin side gjentok alt dette for moren. På grunn av de to pikenes kjærlige standhaftighet bad moren til slutt om at det måtte bli holdt et bibelstudium med familien. Sønnen og de to pikene begynte som pionerer, og pikene, Graciela og Elena Muñoz, ble senere innbudt til å gjennomgå Gilead. Naboen, Sergio González, tok imot sannheten og ble en av de første spesialpionerene i Chile.

Det arbeidet som misjonærene begynte i Valparaiso, har i sannhet hatt fremgang i årenes løp, og det er nå ni menigheter i denne byen.

FORTSATT FREMGANG I HOVEDSTADEN

I 1946 ble fire misjonærer sendt til Santiago.  Det var Larry og Margaret Laing, Dorothea Smith og Dora Ward. De hadde i likhet med alle andre nye misjonærer mange pussige opplevelser mens de holdt på å lære seg det nye språket. En av misjonærene gikk for eksempel en dag til kjøttmarkedet for å kjøpe et halvt kilo pulpa, kjøtt. Slakteren og andre i butikken lo hjertelig da misjonæren bad om et halvt kilo pulpo, blekksprut!

I 1948 var det en 11 år gammel pike som tok imot sannheten. Denne lille piken, Gladys Ramírez, arbeidet som feriepioner og ble opplært av misjonærene. Hun drømte om den dagen da hun også kunne bli misjonær, og derfor begynte hun å lære seg engelsk. Cirka ti år senere nådde hun målet sitt. Hun ble da innbudt til å gjennomgå Gilead og ble uteksaminert i 1958. Hun tjener fremdeles Jehova trofast som alminnelig pioner i Valparaiso.

Og hva med søster Palm? Hun var blitt tildelt distrikt på nordsiden av Santiago som spesialpioner. På grunn av brødrenes harde arbeid ble det opprettet en tredje menighet i Santiago i 1948. En bror gav avkall på garasjen sin. Den ble satt i stand og malt for å bli brukt som møtelokale. Denne menigheten, Independencia menighet, har vokst og er blitt delt mange ganger; ja, det finnes nå 12 menigheter i den delen av byen og 79 i hele Santiago. Etter at denne menigheten var blitt opprettet, drog søster Palm tilbake for å arbeide sammen med den opprinnelige Quinta Normal menighet. Men som hun forteller, hadde hun fortsatt et sterkt ønske om å sette i gang arbeidet på nye steder:

«Hver mandag tok jeg fri [for å hvile? Nei.] for å dra ut av byen, for jeg savnet det å kunne forkynne på landet. Jeg  tok en buss så langt den gikk, og gjennomarbeidet de små frukt- eller grønnsakfarmene omkring Santiago. Sent om kvelden kom jeg hjem, og om tirsdagen fortsatte jeg så å arbeide i byen og lede studier. På disse mandagene kunne jeg levere en hel del blad og også så mange bøker og brosjyrer som jeg kunne bære med meg. Som oftest kom jeg hjem med feltvesken og en ekstra innkjøpsveske fylt med frukt og grønnsaker.

Noen ganger hadde jeg med meg høns, som søster Traub med glede innlemmet i sin hønseflokk. En gang hadde jeg med meg en grisunge, og da ble hun virkelig glad! Hvorfor det? Jo, vi hadde fått vite at det skulle holdes et internasjonalt stevne i New York i 1953, og bror Traub ville gjerne reise dit. Denne grisen skulle nå fetes opp og deretter selges som en hjelp til å dekke reiseutgiftene. Søster Traub kjøpte også en hel del unghøner som hun skulle fôre opp og selge.

Tidlig en morgen kom søster Traub inn på rommet mitt med et bekymret uttrykk i ansiktet. Hva var det nå? Hun hadde funnet flere av broilerne døde — det hadde brutt ut hønsepest! De neste to — tre dagene kom hun inn om morgenen for å fortelle hvor mange flere som hadde dødd i løpet av natten. Det var altfor kort tid til å begynne på nytt igjen med nye unghøner. Hva skulle vi nå gjøre for å hjelpe vår eldste bror i Chile til å komme til stevnet? Søster Traub sa til meg: ’Hvorfor skriver du ikke et brev til bror Knorr og forteller ham om det?’ Jeg gjorde det. Resultatet var at bror Traub ble innkalt til avdelingskontoret og spurt om hvor mange penger han manglet. Jehova gjorde reisen mulig. For en glede det var for bror Traub å fortelle oss alt om stevnet da han kom tilbake til Chile!»

EN DOMMER BLIR KJENT MED SANNHETEN

Arbeidet gikk stadig framover, og flere og flere fikk høre budskapet om Riket. I 1946 kontaktet John Baxter, en misjonær som bare hadde vært i landet noen måneder, dommer Daniel González, som var formann for appellretten i Santiago. Det  ble startet et studium, og dommeren begynte å komme på møtene. Han var til stor hjelp når det gjaldt å skaffe stevnelokaler. Han ordnet det for eksempel slik at det kunne holdes et stevne i lokalene til det juridiske fakultet ved Chile universitet og ved andre fakulteter.

I 1953 fikk dommer González hjerneblødning, og i flere uker lå han bevisstløs det meste av tiden. Han gav sin kone streng beskjed om at han ikke ville ha besøk av noen katolsk prest. Bare Jehovas vitner var velkommen. Ikke engang den fremtredende chilenske kardinalen José María Caro Rodriguez fikk besøke ham. Da González døde, bad hans kone om at et av vitnene måtte holde begravelsestalen. Det var over 600 til stede i begravelsen, deriblant justisministeren, flere kabinettsmedlemmer og kongressmedlemmer og høyesterettsjustitiarius. Etter at noen av disse fremtredende personene hadde sagt noen ord, holdt en av misjonærene en tale over emnet «Det håp vår venn, dommer González, hadde». Han forklarte det vidunderlige oppstandelseshåpet, som dommer González satte sin lit til. På denne måten ble det avlagt et enestående vitnesbyrd for disse høytstående embetsmennene, og mange av dem snakket med foredragsholderen etter talen og gav uttrykk for at de satte pris på det de hadde hørt.

FORANDRINGER VED AVDELINGSKONTORET

I 1949 kunne bror Ferrari av helsemessige grunner ikke lenger tjene som avdelingstilsynsmann. Han ble da bedt om å hjelpe til med arbeidet i Concepción.  Bror Albert Mann overtok ansvaret for avdelingskontoret, en oppgave han hadde i ti år. Han ble bedt om å være på utkikk etter en ny tomt til avdelingskontoret og misjonærhjemmet nærmere byens sentrum. En tomt ble funnet i Moneda Street 2390, bare noen kvartaler fra det travle Santiago sentrum.

FLERE ARBEIDERE

I 1949 var det 25 misjonærer i Chile. Det var tydelig at deres arbeid gav resultater, for det var nå 211 forkynnere i landet. Det var en god økning siden 1945, det året da de første misjonærene kom. Da var det 65 forkynnere i Chile. Men det var fremdeles bare ett vitne i landet for hver 20 000 innbyggere, så det var tydelig at det var et veldig behov for hjelp. Det store spørsmål som brødrene var opptatt av, var ikke: «Når kommer Harmageddon?» men: «Hvordan skal vi få forkynt det ’gode budskap’ for alle disse menneskene før enden kommer?»

Hjelpen var underveis: I slutten av året kom det 20 nye misjonærer som hadde gjennomgått Gileads 13. klasse. De viste seg å bli til stor hjelp for organisasjonen. Seks brødre, John og Harry Williams, Charles Corey, Raymond Tubbs, Daniel Davidson og Boyd Collins, ble tildelt distrikt i byen Temuco. Det fantes ikke et eneste vitne i Temuco da de kom dit, men i august 1950 var det blitt en menighet på 30 forkynnere i byen. En annen gruppe brødre ble tildelt distrikt i det kupérte Valparaiso. Det var Harold Jackson, Dewaine Graber, Robert Knight og George Wilkes.

 PRESTENE GJØR MOTSTAND, MEN ØVER MINDRE INNFLYTELSE

På den tiden var det fortsatt en vanlig oppfatning at Bibelen var en protestantisk bok, og at katolikker derfor ikke måtte lese den. En av misjonærene leverte sin første bibel der i landet til en vennlig beboer, men senere kom en prest og rev den i stykker like for øynene på folk.

Ved noen dører var det nok å nevne ordet «Bibelen», så kom svaret: «Vi er katolikker,» og døren ble raskt lukket. Vi brukte derfor uttrykket «de hellige skrifter» helt til det ble vist så stor interesse at tiden var inne til å forklare at det bare var et annet uttrykk for Bibelen.

Den katolske kirke hadde utgitt en ny messebok, Oremus, og den hadde fått stor utbredelse i Chile. I denne boken var det et lite avsnitt som sa at Bibelen var en katolsk bok, og at alle de troende skulle lese den. Det var svært få som hadde lagt merke til det. Når noen kom med innvendinger mot Bibelen, skyndte vi oss derfor å spørre: «Men har du lest Oremus?» «Naturligvis,» svarte de. «Har du da lagt merke til hva som står på side 21?» Denne fremgangsmåten åpnet manges øyne.

I Chile har den romersk-katolske kirke aldri motarbeidet vårt arbeid i samme voldsomme grad som i andre land. Den har utgitt småskrifter og til og med en bok mot oss; den har også benyttet høyttalere. Men den har aldri oppfordret til pøbelangrep mot oss. Når den har talt mot oss, har det falt tilbake på den selv, for chileneren er et tålmodig og vennlig menneske som setter pris på å ha religionsfrihet.  Mange har liten respekt for det prestene sier, på grunn av deres oppførsel. Dette fremgår også av at folk ofte sier til oss: «Jeg er katolikk, men jeg tror ikke på presten» eller: «Jeg er katolikk, men på min egen måte.» Disse menneskene er villige til å snakke om Bibelen, og det er bare tiden som setter en grense for hvor mange bibelstudier som kan ledes.

ØKNING I CONCEPCIÓN-OMRÅDET

Fem av de ni misjonærene som kom til Chile i 1946, ble sendt til byen Concepción i sør. Det var Robert og Vora Hannan, Dorothy Brehmer, Willie Brown og Joan Brown. Joan ble alvorlig syk og reiste tilbake til De forente stater, hvor hun døde i 1950. Men alle de som hun studerte Bibelen med, husker hennes trofasthet.

Arbeidet i Concepción-området hadde begynt å ha fremgang, for en stor del som følge av at misjonærene gikk i spissen. I 1949 kom Vora Hannan til Armando Badilla, som tok imot boken «Sannheten skal frigjøre eder». Han fortalte sine arbeidskamerater om hva han lærte under sitt studium av Bibelen. Snart hadde søster Hannan to studier til. Disse studiene frembrakte sju forkynnere, og tre av disse ble spesialpionerer. Bror Badilla ble menighetstjener og tjener nå som eldste i en av de tre menighetene i Concepción.

Misjonærene har mange problemer, men også mange gleder. Søster Hannan fikk miltbrann og senere høy feber. På grunn av det kunne hun ikke foreta gjenbesøk hos en tysk kvinne som hadde  flyktet fra Nazi-Tyskland noen år tidligere. Bror Hannan gav kvinnen beskjed om hva som hadde hendt. Hun husket hvordan hun selv hadde følt det den første tiden i et fremmed land, og gikk straks og besøkte søster Hannan og tilbød seg å sende en lege som kunne behandle henne. Med denne kvinnens hjelp tilbrakte søster Hannan to måneder på et eneværelse på regionsykehuset under tilsyn av en av overlegene uten at det kostet henne noe som helst. Hun mistet hørselen på grunn av sykdommen og måtte begynne forfra i forkynnelsesarbeidet. Chilenernes tålmodighet og vennlighet var en stor hjelp for henne da hun skulle overvinne sitt handikap.

Etter at spesialpioneren Sergio González hadde arbeidet en tid i Concepción, ble han sendt til gruvebyen Coronel. Der traff han oppriktige gruvearbeidere som straks så forskjellen mellom det de hadde lært i de evangeliske kirkesamfunnene, og det Jehovas vitner lærte. Han oppfordret dem til å overvære møtene i Concepción når de hadde skift som gjorde det mulig for dem. Det betydde at de måtte reise 27 kilometer med tog. Disse mennene strevde hardt for å forsørge sin familie og arbeidet under vanskelige forhold. De måtte dra flere kilometer under havbunnen for å komme dit hvor kullet ble utvunnet. Trass i at de var fattige på jordisk gods, brakte de mange offer for Rikets sak. Da menigheten i Coronel ble opprettet i 1954, betalte disse seks brødrene med glede leien for Rikets sal av sin beskjedne inntekt.

 RETTSSAK SKAPER GRUNNLAG FOR FRAMTIDIG UTVIDELSE

I 1952 var det i alt 831 forkynnere i de 15 menighetene i landet. Fordi virksomheten stadig økte, møtte vitnene motstand hos sjuendedagsadventistene. Adventistene utgav sitt tidsskrift El Atalaya, og vi utgav bladet La Atalaya. De hevdet at vårt blad hadde samme navn som deres. Ettersom deres navn var blitt registrert i Chile, mente de at de hadde rett til å stanse vårt blad. Følgende er utdrag av et brev som Selskapets daværende president, N. H. Knorr, skrev til en representant for adventistene 7. februar 1952:

«Som jeg sa til Dem da De ringte til meg her i 124 Columbia Heights i Brooklyn, blir La Atalaya utgitt på spansk, trykt i Brooklyn og utbredt verden over i alle spansktalende land. Spansktalende mennesker overalt i verden kjenner det som en av Selskapet Vakttårnets publikasjoner. Tittelen på Deres blad er en helt annen. Tittelen på Deres blad, ’El Atalaya’, betyr vaktmannen. Tittelen på vårt blad, ’La Atalaya’, betyr ’vakttårnet’. Det er helt avgjort stor forskjell mellom et menneske og en steinbygning. Jeg kan ikke forstå hvordan de kan forveksles. Det er ikke vår feil at de spanske ordene ligner hverandre; de har avgjort ikke samme betydning.

Selskapet har ikke til hensikt å forandre navnet på vårt spanske blad. Det er en amerikansk publikasjon som kan sendes til en hvilken som helst del av verden og distribueres overalt i Sør-Amerika. Som jeg husker av vår samtale, har De brukt andre navn på Deres blad i Mexico og i andre land. Hvis det hersker noen forvirring, hvorfor bruker De ikke da samme tittel på bladet over hele verden? Jeg har naturligvis ingen rett til å foreslå at De skal forandre bladets tittel. De har rett til å bruke den tittel De vil, og De har valgt tittelen  ’El Atalaya’, ’vaktmannen’, et menneske. ’La Atalaya’, ’vakttårnet’, er en steinbygning. Det er innlysende at spansktalende mennesker ikke vil forveksle disse to tingene. Bladene er dessuten helt forskjellige av utseende. Jeg tror at spansktalende mennesker er så intelligente at de vil skjelne mellom de to titlene.»

Trass i slike forsøk på å resonnere med adventistene brakte de saken inn for chilenske domstoler. Retten avsa sin kjennelse 10. mars 1953, og det var tydelig at dommerne hadde merket seg mer enn en forskjell hva navnet angikk. Det ble påpekt at undertittelen, «Forkynner av Jehovas rike», var fremtredende. Retten var følgelig ikke overbevist om at det var tale om noe forsøk på bedrageri, eller at adventistenes rettigheter var blitt krenket. Adventistene appellerte saken for en høyere domstol, og da den behandlet saken, påpekte den at vårt blad, La Atalaya, var mye eldre enn adventistenes blad. Den første domstolens kjennelse ble derfor stående ved makt, og vi vant en klar seier for vårt viktigste hjelpemiddel til studium av Bibelen.

EN GLEDELIG UTVIDELSE

Bror Knorr besøkte Chile i slutten av 1953 for å overvære et områdestevne. Han traff også tiltak for at Selskapet skulle kjøpe eiendommen i Moneda Street 1710, som det hadde leid siden 1951, og som ble brukt som avdelingskontor og misjonærhjem. Han sørget dessuten for at misjonærene ble sendt ut til fjernere deler av landet for å få i gang forkynnelsen der. Det ble lagt stor vekt på spesialpionerarbeidet,  slik at flere chilenske brødre kunne få del i det privilegium å dra til fjerntliggende byer og tettsteder.

Søster Kathe Palm ble oppfordret til å flytte ut til provinsene og fikk distrikt i San Antonio. Det var lett å levere blad i dette distriktet langs kysten, hvor sandstrendene og hotellene var fulle av feriegjester om sommeren. To andre pionerer, Olga Chiffelle og Gladys Ramírez, var med på å opprette en menighet i San Antonio i 1956. Ettersom San Antonio var en havneby og avdelingskontoret hadde mange kartonger med litteratur på flere språk, ble søster Palm spurt om hun hadde lyst til å oppsøke båter hvor mannskapet kunne lese noen av disse språkene. Hun fikk tillatelse til det fra havnevesenet og deltok i dette spesielle trekk ved arbeidet helt til slutten av 1959.

Alle forkynnerne i landet gledet seg storlig da det i 1954 ble opplyst at tallet på forkynnere endelig hadde kommet opp i over 1000. Et høydepunkt på 1018 deltok i felttjenesten.

ENDELIG — SØRSPISSEN AV SØR-AMERIKA!

I 1956 ble seks misjonærer sendt til Punta Arenas ved Magellanstredet. Byen hadde på den tiden cirka 40 000 innbyggere. Søster Stella Semczyszyn, som var en av disse seks misjonærene, forteller: «Vi kom dit i juni 1956. Det hadde nettopp vært flom, og været var kaldt og fuktig. Vi traff mange som viste interesse for sannheten, og leverte mellom 60 og 70 bøker i måneden. De fleste hadde  aldri sett en bibel, for prestene hadde forbudt dem å lese Bibelen.

I begynnelsen holdt vi til i et lite hus med fem rom hvor et av rommene var satt av til møtelokale. I mars 1957 rapporterte de første sju forkynnerne. Etter litt over et år var det en gruppe på 15 som samarbeidet med oss, og i oktober det året fikk vi behov for et større misjonærhjem med en større møtesal. Det nye hjemmet ble med tiden også for lite, og vi måtte bruke tre av rommene til å holde møter i. I 1967 leide menigheten en annen Rikets sal, og veksten har vært helt fantastisk.» Ja, det har den vært! Det er nå to blomstrende menigheter her med over 200 forkynnere, og de har en stor Rikets sal på deling.

En annen by her på sørspissen av kontinentet er Puerto Natales. Den er hovedstaden i et område som kalles «Ultima Esperanza», det siste håp. I denne delen av landet er det store sauefarmer, og befolkningen i byene arbeider i kullgruvene langs grensen mellom Chile og Argentina. Her feier kraftige stormvinder over landet. Trærne blir sjelden over en meter høye, og alle sammen vokser på skrå på grunn av vinden, som blåser med en hastighet på nesten 100 kilometer i timen i sommerhalvåret, fra september til mars. Plantene kryper langs bakken. Landskapet kan virke forferdelig øde.

Vitnene bøyer seg imidlertid med vinden og fortsetter å forkynne. I årenes løp er det blitt sendt både misjonærer og spesialpionerer til dette området for å styrke menigheten. Det var søster Palm som først sådde sannhetens sæd her i begynnelsen av 1940-årene, og nå er det, takket være Jehova og mange  brødres harde arbeid, en menighet her som har sine egne pionerer.

HOS MISJONÆRENE I CALAMA

I 1957 ble søstrene Daphne Crum, Olga Rodríguez og Louise og Frances Stubbs sendt til den nordlige delen av landet. Det var ingen vitner i byen Calama da de kom dit, men det var 100 til stede på det første møtet de holdt i misjonærhjemmet.

En dag da søster Louise Stubbs forkynte i Calama, spurte professor Gallardo, som abonnerte på Vakttårnet, om hun ville undervise i religion på en ny skole som var blitt opprettet. Han sa: «Du kan bruke dine egne bøker og legge opp undervisningen på den måten som passer best for deg. Det vi ønsker, er at elevene skal bli kjent med Bibelen.» Hun begynte å undervise ved hjelp av boken «Dygtiggjort til al god Gerning», og senere brukte hun Fra det tapte paradis til det gjenvunne paradis. Etter en tid sa den katolske presten på stedet at han ville lede undervisningen, men professor Gallardo sa til ham at de ville at barna skulle bli undervist i Bibelen, ikke i den katolske religion, og at Jehovas vitner var de eneste som kunne undervise i Bibelen. Søster Stubbs underviste i to år, og deretter underviste Daphne Crum i ett år. Dette førte til at det ble avlagt et enestående vitnesbyrd i denne delen av landet. Dette bidrog også til at forkynnelsesarbeidet fikk et godt fotfeste i Calama.

Søster Olga Rodríguez var som nevnt en av disse fire misjonærene, og det er interessant å høre hvordan det gikk til at hun fikk misjonærånd. Hennes  mor, søster Ana Rodríguez, fortalte: «Den største hjelp jeg har kunnet gi min datter, er at jeg har bygd opp misjonærånd i henne. Da hun hadde vært døpt et år, begynte hun som alminnelig pioner. Jeg oppfordret henne til å ha system i tingene og være standhaftig i tjenesten og ikke bli hjemme når det regnet, eller når det var svært varmt, eller når hun følte seg litt uvel. Jeg prøvde å hjelpe henne til å verdsette tjenesten for Gud som det viktigste i livet.

Senere ble hun innbudt til å begynne som spesialpioner, og det betydde at hun ikke kom til å bo hjemme lenger. Det var mange som prøvde å få Olga fra å reise. De sa at hun var forpliktet til å bli hjemme og ta seg av sin gamle mor. Til og med noen av vitnene sa dette. Men jeg sa til henne: ’Er du det eneste barnet jeg har? Har jeg ikke fem andre barn, og har ikke de det samme ansvaret? Tenk på mødrene til de misjonærene som har kommet fra USA, Canada og Europa!’ Hun ble svært oppmuntret etter denne samtalen. Hun ble ikke bare spesialpioner, men gjennomgikk senere Gilead, og hun har vært til stor glede for meg.»

De som bodde i og omkring Calama, var ivrige tilbedere av jomfruen av Ayquina. Den katolske kirke har bygd et tempel for henne ute i ørkenen cirka 100 kilometer fra Calama, og folk drar dit ut for å vise henne ære. Den viktigste høytidsdagen blir feiret med spesielle danser. Hver gruppe dansere har en leder som trener sin gruppe ikke bare til å danse, men til å danse i timevis. Det er om å gjøre å holde ut lengst. Musikken er en enkel melodi som blir spilt  på et blåseinstrument og ledsages av trommeslag. Hver gruppe har sine egne drakter — kinesiske, spanske, indiske, bolivianske og så videre — og groteske karnevalsmasker.

Når den spesielle dagen kommer, hedrer tilhengerne jomfruen og fester pengegaver til drakten hennes. Danserne er hele tiden i bevegelse; det er om å gjøre å være den gruppen som holder ut lengst. Når jomfruens drakt er blitt helt dekket av pengesedler, får hun en ny drakt. Pengene blir samlet i store poser, og biskopen kjører av gårde med dem. Mange av dem som før tilbad denne jomfruen, er nå Jehovas vitner og tilber og ærer den levende og sanne Gud, ikke noe menneskelaget bilde.

EN BESLUTTSOM SØSTER I EN GRUVEBY

I 1957 fikk søster Evelyn MacFarlane det privilegium å begynne arbeidet i gruvebyen Pedro de Valdivia. Da hun kom dit, fant hun ikke noe hus som hun kunne leie, nei, ikke engang et rom. Det tok imidlertid ikke motet fra henne. Hun satte seg i forbindelse med en kvinne som hun hadde kjent i en annen by, og som nå bodde der. Denne kvinnen var ikke interessert i sannheten, men hun lot søster MacFarlane få sove på gulvet hos henne. Søster MacFarlane laget så maten sin hjemme hos en annen kvinne, som heller ikke var interessert i sannheten.

Den første måneden søster MacFarlane arbeidet i denne gruvebyen, opprettet hun ti bibelstudier i én gate. Deretter samlet hun de interesserte og startet  et Vakttårn-studium i hjemmet til én av dem. Med noen av de interessertes hjelp klarte hun senere å få leie arbeidernes fagforeningssal til møtene. Resultatet var at det ikke gikk lang tid før alle møtene ble holdt, og de nye vokste i kunnskap om Jehova og hans hensikter.

Søster MacFarlane skrev: «Dere kan sikkert forstå den store glede jeg følte da jeg hadde 25 av de nye med meg ut i felttjenesten den 25. desember, trass i at jeg ikke hadde begynt å arbeide i distriktet før i mai samme år!» Kort tid senere skaffet gruveselskapet til veie byggematerialer og en tomt, slik at det kunne bygges en Rikets sal.

BRØDRENE PÅTAR SEG ANSVAR

I løpet av denne tiden kom det noen menn i sannheten som skulle komme til å spille en bemerkelsesverdig rolle i forbindelse med Rikets interesser i Chile. Blant disse var Carlos Núñez, Osvaldo Bello, Willy Ramírez, Lucio Ríos og Manuel Wong. Disse brødrene, og også andre, deriblant Ernesto Ots og Sergio Gonzáles, er blitt kjent praktisk talt fra den ene enden av landet til den andre.

I 1959 ble bror Fred Wilson, som var uteksaminert ved Gilead, avdelingstilsynsmann i Chile. Han erstattet bror Albert Mann, som fortsatte å tjene brødrene som reisende tilsynsmann. Bror Wilson hadde gitt avkall på en lovende karriere som atomfysiker for å vie sitt liv til Jehova og begynne som pioner. Da bror Wilson ble avdelingstilsynsmann, var det 56 menigheter i Chile og et høydepunkt på 1879 forkynnere.

 ET STORT JORDSKJELV RYSTER CHILE

Året 1960 kommer til å bli husket i Chile i lang tid som det året det inntraff fire store jordskjelv. De som overlevde, kommer aldri til å glemme de fryktelige kreftene som ble sloppet løs da jorden rystet i flere minutter med en slik kraft at det var umulig å holde seg på bena. Jehovas vitner vil dessuten huske den enestående kjærlighet og enhet som kom til uttrykk blant brødrene under denne katastrofen.

Noen få dager etter jordskjelvet begynte det å komme telegrammer og brev til avdelingskontoret fra alle verdens kanter med uttrykk for medfølelse og tilbud om hjelp. Det ble mottatt flere tusen dollar fra Selskapet i New York, fra menighetene i Chile og fra enkeltpersoner i andre land. I tillegg ble det sendt over et tonn med klær fra Brooklyn som skulle deles ut blant dem som hadde behov for det. Det ble ordnet slik at forsyningene ble likelig fordelt blant familiene til de 500 brødrene som var berørt av jordskjelvene.

Avdelingstilsynsmannen, Fred Wilson, reiste til de største byene som var blitt berørt av jordskjelvene, og rapporterte følgende: «Første stoppested var Concepción. De husene som det hadde gått verst ut over, var de som var bygd av murstein og soltørket leirstein. Mange trehus hadde brannmur, og i mange tilfelle styrtet den sammen over huset og knuste treveggen og drepte dem som oppholdt seg der. Det eneste dødsoffer vi vet om blant dem som kom sammen med Jehovas vitner, var en eldre kvinne som var interessert i Bibelens budskap.  Hun var lam, og hjertet sviktet som følge av det sjokket hun fikk under det andre jordskjelvet, som varte i flere minutter.

Dagen etter drog jeg en time med fly sørover til Valdivia, som var 50 prosent ødelagt av jordskjelvet og den fryktelige flodbølgen som fulgte i dets kjølvann. Hele kvartaler var blitt jevnet med jorden. Det var som om en kjempemessig hånd hadde knust dem til pinneved.»

Esther Perkins, en av misjonærene i Valdivia på den tiden, fortalte: «Vi holdt akkurat på å gjøre oss i stand til å gå på Vakttårn-studiet da vi merket en kraftig rystelse i jorden, og i 15 minutter ble hele byen rystet av det første av en lang rekke jordskjelv. Husene begynte å falle sammen lik korthus. Det var bare fire av de 25 husene i vår gate som ikke ble ødelagt eller gjort ubeboelige.

Mannen til en av dem vi studerte med, hadde tatt de små døtrene sine med på en tur i en robåt like før det store jordskjelvet og den etterfølgende flodbølgen kom. Båten ble ført opp på toppen av en kjempemessig bølge som kom oppover elven, og han dyttet straks de to barna ned i bunnen av båten og prøvde å styre den inn til land. Heldigvis kastet bølgen dem opp på land. Han grep straks de to barna og løp høyere opp. Han var mye heldigere enn mange andre, som omkom og ikke fikk anledning til å fortelle sin historie. Ingen av de 26 forkynnerne i menigheten ble drept, og alle takket Jehova for det.»

Esther Perkins og Lorraine Selesky, de to misjonærene,  kunne ha forlatt kriseområdet og dratt til Santiago hvis de hadde villet det. Men de foretrakk å bli værende og prøve å hjelpe brødrene og de interesserte nå da de hadde så stort behov for hjelp. Pikene bodde på gaten i to døgn og flyttet så inn i garasjen til ham som eide misjonærhjemmet. Hver eneste dag i løpet av denne perioden var det mellom 200 og 300 skjelv, og det førte naturligvis til at folks nerver stod på høykant.

I disse forferdelige dagene prøvde søstrene å finne dem som de hadde studert Bibelen med. Noen steder kunne de ikke finne et eneste tegn på at det hadde stått et hus der; andre steder var en haug med stein alt som var igjen. Andre steder stod huset der, men menneskene var borte. Det var flere som henvendte seg til misjonærsøstrene for å snakke med dem. De stilte mange spørsmål, og det ble avlagt et godt vitnesbyrd. Han som eide misjonærhjemmet, sa til søstrene: «Min kone og jeg har virkelig satt pris på å ha dere her i denne forferdelige tiden. Dere var omtrent de eneste som holdt hodet kaldt og ikke ble hysteriske. Det var til stor hjelp for oss.»

Det var rolig og fredelig i byen Puerto Montt om ettermiddagen søndag 22. mai 1960. Innbyggerne snakket fremdeles om det fryktelige jordskjelvet og alle de døde i Concepción. Noe slikt hadde aldri hendt i Puerto Montt. Men de tok feil da de trodde at det ikke kunne hende! To minutter før kl. 15 kom det første tegnet i form av en kraftig rystelse. Et kvarter senere begynte det igjen, men denne gangen  klarte folk ikke engang å holde seg på bena. Hus styrtet sammen like for øynene på dem.

De fire unge misjonærpikene hadde den fryktelige opplevelsen å se ytterveggen i huset deres falle ut mot gaten! I den forvirringen som oppstod, fikk søster Elena Muñoz, en av misjonærene, flere mursteiner på foten, og selv om hun ikke merket det da, brakk hun flere ben i foten. Innen en halvtime kom brødrene i menigheten og gav pikene den nødvendige hjelp og tok dem med hjem til seg. I mellomtiden hadde befolkningen flyktet opp til høydene omkring. Rystelsene fortsatte hele den lange natten.

ET LOVLIG REGISTRERT SELSKAP BLIR DANNET

I 1960 ble de nødvendige skritt tatt for å danne et lovformelig selskap i Chile. I betraktning av forholdene i landet var det forstandig å gjøre det for at brødrene skulle kunne kjøpe tomter og bygge Rikets saler. Den 29. september 1960 godkjente justisdepartementet dannelsen av det selskapet som ble kalt «La Comunidad Religiosa Testigos de Jehová» (Det religiøse samfunn Jehovas vitner). Denne ordningen gjør at Selskapet er fritatt for skatt og nyter godt av andre fordeler som alle religiøse organisasjoner som er registrert i landet, har.

Antall til stede på minnehøytiden i 1960 nådde et nytt høydepunkt — 5995! Det var en bemerkelsesverdig økning fra 15 år tidligere, da de første misjonærene ankom og det bare var 103 til stede på minnehøytiden!

 CHILOÉ

I 1963 ble det for første gang sendt spesialpionerer til øya Chiloé, like utenfor kysten av Sør-Chile. Du husker kanskje at søster Palm besøkte Chiloé i begynnelsen av 1940-årene. Nå var tiden endelig kommet til at det skulle bli avlagt et grundig vitnesbyrd der. Søster Evelyn MacFarlane, som på dette tidspunkt var bedre kjent i Chile som Bunny Valenzuela, og hennes mann fikk det privilegium å arbeide der som spesialpionerer. De strevde forgjeves for å finne et sted å bo. De kom da til at de måtte bygge et lite hus for å kunne få arbeidet gjort. De hadde svært lite penger og kjøpte bare det mest nødvendige for å kunne begynne å bygge. I en tid hadde de verken elektrisk strøm, innlagt vann eller vinduer; men de hadde et sted å være og et sted å holde varmen og framfor alt et utgangspunkt for sitt pionerarbeid.

Det var mange fordommer, stor overtro og også mye spiritisme i dette distriktet, og befolkningen var dominert av den katolske kirke. Arbeidet begynte imidlertid å ha fremgang, og det første året var det seks stykker som ble med dem ut i felttjenesten. Det ble organisert en isolert gruppe av brødre. Siden den gang er det blitt opprettet menigheter på denne vakre øya i Ancud, Castro og Linao.

STEVNER STIMULERER VEKSTEN

Fram til 1965 hadde Jehovas folk i Chile igjen hatt en enestående økning. Det året var det 9522 som overvar minnehøytiden, og 21 forsynte seg av symbolene. Antall forkynnere hadde nådd et fint  høydepunkt, 3758, men det var helt klart at det fremdeles var et kolossalt arbeid som måtte utføres, ettersom forkynnerne, som var fordelt på 89 menigheter, ledet 3917 hjemmebibelstudier.

I januar 1967 ble Chiles første internasjonale stevne holdt i Santiago. Det kom 300 tilreisende fra USA, Canada, Mellom-Amerika og Europa til dette internasjonale stevnet med mottoet «Guds frigjorte barn», og de chilenske brødrene tok begeistret imot dem på flyplassen. Sangere og dansere i nasjonaldrakter oppførte en velkomstforestilling.

Stevnet ble holdt på den nye velodromen (sykkelbanen). Noen få uker før stevnet var den ikke ferdigbygd, og brødrene måtte utføre et kjempemessig rengjøringsarbeid for at alt skulle være klart til det fem dager lange stevnet, som begynte lørdag 7. januar 1967. Det var 441 som ble døpt, og det var flere enn det var blitt døpt i noe annet år i Chile.

Bibeloversettelsen New World Translation ble frigitt på spansk under stevnet, og brødrene var overlykkelige. En tilsynsmann skrev: «Vi takker Jehova og hans organisasjon for dette enestående hjelpemidlet. For en glede det er å kunne bruke den nye Bibelen og den utmerkede bibelordboken, tillegget bakerst og så videre! Mange takk, brødre!» Aldri har det vært vist så stor begeistring over at en ny publikasjon er blitt utgitt.

Fra da av og fram til utløpet av 1980 har avdelingskontoret sendt ut 350 000 eksemplarer av disse biblene — et tydelig bevis for at de chilenske brødrene bruker New World Translation med begeistring og treffer mange som har lyst til å lese og studere den.

 Det ser ut til at dette viktige stevnet innledet en ny tid med utvidelser av Rikets interesser i Chile. I 1968 brukte for eksempel de 5805 forkynnerne til sammen 1 034 871 timer i felttjenesten. Det var dessuten 15 405 som overvar minnehøytiden — med andre ord nesten tre ganger så mange som det var forkynnere i landet. Landet var nå inndelt i sju kretser med 103 menigheter; det hadde vært et fint år med virksomhet.

I 1968 kom boken Den sannhet som fører til evig liv ut på områdestevnet med mottoet «Et godt budskap for alle folkeslag». De 11 369 som overvar de fem områdestevnene som ble holdt rundt om i landet det året, gikk i gang med arbeidet, og fra boken ble frigitt, og til og med tjenesteåret 1980 har de chilenske brødrene levert over 670 000 eksemplarer av den! Den er nesten alltid ute av lager på avdelingskontoret.

ET NYTT AVDELINGSKONTOR

Året 1968 viste seg å bli et spesielt år også på en annen måte. Myndighetene gav Selskapet beskjed om at den eiendommen som avdelingskontoret lå på, skulle eksproprieres for å gi plass til den nye panamerikanske motorveien. I desember 1968 besøkte bror Knorr Santiago for å finne et sted hvor det kunne bygges et nytt avdelingskontor. Det ble funnet et velegnet sted i et rolig boligstrøk i nærheten av Andesfjellene. Deretter holdt vi et spesielt møte. Dette var blitt kjent over alle deler av landet, så hele 4083 kom sammen i Santiago for å høre bror Knorr tale. I sitt foredrag opplyste han om planene  om å bygge et avdelingskontor, og brødrene mottok denne nyheten med stor begeistring.

I begynnelsen av 1969 ble bror Fred Wilson, avdelingstilsynsmannen, overflyttet til Brasil for å tjene som avdelingstilsynsmann der. Hundrevis av brødre møtte fram på flyplassen for å ta farvel med bror og søster Wilson, som naturlig nok hadde kommet til å stå sine chilenske brødre svært nær etter 20 år som misjonærer der i landet. Pedro Lovato fra Argentina, som hadde gjennomgått Gilead, ble utnevnt til ny avdelingstilsynsmann.

Byggingen av det nye avdelingskontoret begynte i august 1969. Selskapet var glad for at brødrene kunne utføre størsteparten av arbeidet, slik at det ble få  utenforstående som hadde noe særlig med byggingen å gjøre. Alt i alt var det 35 brødre som arbeidet på bygget. Menighetene i Santiago ble dessuten oppfordret til å bidra med tid og evner for å fremme byggearbeidet, og de reagerte på en helhjertet måte. Som et eksempel kan vi nevne at La Cisterna menighet leide en buss for å frakte brødrene i menigheten til byggeplassen, hvor søstrene satte opp et feltkjøkken for at brødrene skulle kunne få seg et godt måltid der og kunne arbeide hele dagen. De frivillige arbeiderne brukte til sammen 3124 timer på bygget.

Bygningen, som ligger cirka ti meter fra gaten, er en hvit, toetasjes bygning. Innkjørselen er belagt med sandsteinsheller, og det er store plener rundt huset. En del av fasaden er kledd med grønne fliser, som demper det skarpe lyset fra den hvite sementen. Partiet rundt hovedinngangen er kledd med mørk marmor, som utgjør en skarp, men tiltalende kontrast til aluminiumskarmene rundt glassdørene.

Denne bygningen ble innviet 21. november 1970, og det var 255 til stede. I sin innvielsestale påpekte avdelingstilsynsmannen, Pedro Lovato, at det ikke er en bygning i seg selv som er hovedsaken; det som betyr noe for Jehova, er hvordan folk bruker den. Denne bygningen har en vakker og rommelig Rikets sal, plass til kontorer og ekspedisjon og boligrom til 16 personer.

BESØK OM BORD PÅ BÅTENE I VALPARAISO

I begynnelsen av 1960 ble søster Palm overført fra  havnebyen San Antonio til landets største havneby, Valparaiso. Om morgenen og formiddagen forkynte hun om bord i båtene, og om ettermiddagen arbeidet hun sammen med en gruppe av forkynnere fra hus til hus og ledet bibelstudier. Hun forteller:

«Jeg hadde mottatt flere kartonger med litteratur på fremmede språk fra Selskapet, deriblant bibler på engelsk. Jeg lurte på hvor jeg kunne få levert dem. Så kom det inn et afrikansk skip fra Ghana, og hele mannskapet var fra det landet. Alle om bord på dette skipet var ivrige etter å anskaffe seg en engelsk bibel. Alle snakket engelsk i tillegg til sine egne språk, ewe og ga, så jeg måtte gå tilbake tre ganger og til og med be en ung søster om å hjelpe meg med å bære over 30 engelske bibler om bord. I tillegg tegnet jeg abonnement på Vakttårnet og Våkn opp! hos førstestyrmannen. For en velsignelse dette var, både for dem og for meg!»

Etter at søster Palm hadde tjent som pioner i 35 år mange forskjellige steder i Chile, traff hun annenstyrmannen fra den båten som hun kom til Chile med i 1936. Han var nå blitt skipsreder. Han sa at han var glad for å treffe henne, for det var ikke så lenge siden han hadde tenkt på henne. Hvordan det? Hvorfor? «Båten hans seiler i Puerto Montt-traktene, og han trengte en kaptein, en han kunne stole på,» forteller søster Palm. «Det ble funnet en mann, og da rederen spurte om hvilke anbefalinger han hadde, fikk han til svar: ’Å, denne mannen er et av Jehovas vitner.’ ’Det var den beste anbefaling noen kunne få,’ sa rederen. ’Hvis ikke du har utrettet noe annet, Kay, i alle de årene du har arbeidet  for Vakttårnet i Chile,’ sa han videre, ’så har jeg i hvert fall fått denne dyktige mannen fordi han er et vitne for Jehova, en mann som en kan stole på.’» Du kan sikkert tenke deg hva søster Palm følte da hun hørte dette! Ja, hun ble fylt av takknemlighet overfor Jehova!

Beretningen om denne iherdige misjonæren er ikke slutt. Hun er nå 79 år gammel, men fortsetter nidkjært sin teokratiske virksomhet. Selv om hun plages av et vondt ben etter at hun falt og slo seg i bakkene i Valparaiso, rapporterte hun i tjenesteåret 1980 et månedlig gjennomsnitt på 132 timer, 168 blad, 56 gjenbesøk, 5,6 studier og 24 bøker. Hennes forbløffende energi og hennes urokkelige tro og hengivenhet har vært en kilde til oppmuntring for alle som kjenner henne og er glad i henne. For et privilegium det har vært for mange av de første misjonærene å bli værende i Chile sammen med de eldste forkynnerne og se den vidunderlige vekst som Jehova har velsignet deres arbeid med!

EN MARXISTISK REGJERING KOMMER TIL MAKTEN

Året 1970 fikk en ypperlig start. Det var 19 850 som overvar minnehøytiden, og vi nådde et nytt høydepunkt i antall forkynnere i april. Det var da 7422 som rapporterte — dobbelt så mange forkynnere som bare fem år tidligere!

Ved valget i september 1970 mistet kristeligdemokratene makten til fordel for Unidad Popular, en koalisjon av flere politiske partier. Den nye, marxistiske regjeringen lanserte kampropet «Chile  for chilenere» og gikk i gang med å nasjonalisere de store kobbergruvene, som hadde vært på utenlandske hender; de store farmene ble ekspropriert og overgitt til de fattige. Noen av de fattige ble utålmodige og væpnet seg og drev godseierne vekk fra farmene og overtok eiendommene. Mange ledige tomter i byene ble okkupert ulovlig av folk som ganske enkelt reiste et chilensk flagg på dem og så bygde et lite hus.

Som en kunne vente, var de rike bitre motstandere av marxiststyret, og mange forlot landet; andre gjorde seg klar til å dra. Mange strevde iherdig for å bekjempe forandringene, og det førte til voldshandlinger og blodsutgytelser.

Mens forskjellige grupper hadde diametralt motsatte politiske synspunkter, fulgte Jehovas folk en nøytral handlemåte. Spenningen økte og nærmet seg farenivået, og hat og frykt begynte å gjøre seg gjeldende i dette en gang så fredelige landet. Men midt i denne urolige tiden fortsatte det arbeid som består i å lede folk til Riket, å ha fremgang. Året etter var det for eksempel 22 918 til stede på minnehøytiden. Det var et nytt høydepunkt. Antall forkynnere økte dessuten med 13 prosent og kom opp i et gjennomsnitt på 7810.

ARAUKANERINDIANERNE

Blant disse forkynnerne var noen araukanerindianere som nylig var blitt døpt. Araukanerne skal ha vært de voldsomste og tapreste krigere de spanske conquistadorene noen gang hadde møtt. Spanske historieskrivere sier at det tok mer tid og krevde mer  blod og flere penger å erobre disse indianernes land enn noen annen del av Sør-Amerika. Først etter to århundrer med vedvarende kamper lyktes det spanjerne å underlegge seg araukanerhøvdingene og deres krigere. Det var ikke skytevåpen de beseiret dem med, men den hvite manns laster. Disse lastene brøt ned indianernes moral og gjorde dem helt fordervet, med den følge at de mistet kampviljen.

Mange tusen araukanere lever fremdeles etter sine egne lover og regler for livsførsel i de reservatene som myndighetene har gitt dem. De minner mye om eskimoene av utseende, men det er aldri blitt gitt noen tilfredsstillende forklaring på hvor de opprinnelig kom fra. De har ikke noe skrevet alfabet, så deres religiøse oppfatninger er ikke helt klare. De fleste av dem tror på sjelens udødelighet og reinkarnasjon. Det er også interessant å merke seg at de har sin egen legende om en verdensomfattende vannflom, som noen få overlevde.

En rekke av disse har begynt å følge Bibelens normer og innviet sitt liv til Jehova. De er tilsluttet Temuco menighet. Vi håper oppriktig at disse nye brødrene og søstrene vil vise samme standhaftighet og mot som sine forfedre, ikke når det gjelder å kjempe mot noen av kjøtt og blod, men når det gjelder å kjempe mot denne verdens gud, Satan Djevelen, og hans demonstyrker ved å forkynne det gode budskap om Riket.

FORKYNNELSE UNDER POLITISKE UROLIGHETER

Valget av en marxistisk regjering og de begivenhetene som fulgte i dets kjølvann, forårsaket et annet  slags «jordskjelv»; mange ble rystet, og barrio alto eller overklassen i Santiago ble mildere stemt. Mange av de fattige så hen til Salvador Allende og ventet at han skulle løse deres problemer, mens mange oppriktige mennesker på toppen av den sosiale og økonomiske rangstige begynte å lure på hva som kunne gi dem en trygg framtid. De hadde arbeidet hardt og brakt visse offer i årevis, og nå var alt det de hadde skaffet seg, truet. Kunne det være noe som var bedre enn materielle eiendeler når det gjaldt å trygge framtiden? Energiske forkynnere av det «gode budskap» gav tilfredsstillende svar på dette spørsmålet.

La oss illustrere den vekst som fant sted i barrio alto-området i Santiago. I september 1971 var det seks menigheter som hadde distrikt i den delen av byen, og den måneden var det 324 forkynnere som rapporterte. Nå er det 11 menigheter der, og det var nylig 990 forkynnere som rapporterte. Det utgjør en økning på 206 prosent!

I tillegg til at ulike politiske grupper daglig rettet grove beskyldninger mot hverandre og begikk voldshandlinger, ble det vanlig å se folk stå i lange køer for å få mat. Mange husmødre måtte regne med å bruke gjennomsnittlig tre timer om dagen på den måten. Ja, noen ganger måtte de stå i kø i hele seks timer for å få kjøpt brød og annen mat til familien. Hvordan reagerte søstrene på denne situasjonen?

Noen gjorde det til en vane alltid å ha litteratur med seg, enten for å lese selv eller for å ha noe å tilby når de utførte uformell forkynnelse. En søster som stod i en kø som strakte seg over et helt kvartal, hørte en kvinne klage over at hun måtte kaste bort  så mye tid. Søsteren bemerket at det er tydelig at menneskene ikke klarer å løse problemene sine, og fortalte kvinnen om håpet om Riket. Ettersom kvinnen viste interesse, traff søsteren avtale om å besøke henne, og med tiden ble det opprettet et studium. Nå er denne kvinnen en aktiv forkynner, og datteren hennes er alminnelig pioner.

Mange søstre, som er godt kjent for sin forkynnervirksomhet og nyter stor respekt på grunn av sin oppførsel, slapp å stå i de daglige køene fordi vennlige forretningsinnehavere sa fra til dem om hvilke varer de hadde, og når de hadde dem. Det kunne fortelles mange oppmuntrende opplevelser om hvordan våre nidkjære søstre utnyttet denne vanskelige situasjonen og fikk avlagt et vitnesbyrd om Riket.

I 1973 mistet myndighetene all kontroll med inflasjonen, som kom opp i 330 prosent. Landet var hjemsøkt av lammende streiker, matmangel og voldshandlinger. I årene før den sosialistiske kandidaten ble valgt til president, hadde Jehovas vitner i Chile hatt en nokså hurtig vekst, med en økning på 20, 16 og 17 prosent. Etter valget gikk økningen noe ned, til 13, ni og så seks prosent. Men som vi allerede har nevnt, var det i denne tiden at økningen begynte i barrio alto-området.

Mange enkle og ydmyke mennesker som ble grepet av begeistring for Unidad Popular, fikk på den annen side oppmerksomheten vendt bort fra Guds rike og rettet mot de bestrebelser mennesker gjør seg. Selv mange religiøse ledere oppmuntret til dette. I april 1971 var det for eksempel 80 prester som gjorde seg til talsmenn for at «katolikker skal være  med på å bygge opp sosialismen». Landets religiøse ledere gav den nye regjeringens politikk sin tilslutning. En av dem sa: «Det rike som vi håper på, begynner å ta form her, og en av dets støtter er rettferdighet.» Til og med bibelske profetier fra Jesajas bok ble anvendt på det nye politiske regimet. Ville disse drømmene bli realisert?

EN PLUTSELIG FORANDRING

Svaret kom 11. september 1973, da de væpnede styrker omstyrtet marxistregjeringen. For de fleste av oss, som aldri hadde vært i en krigssone, var revolusjonen en helt spesiell opplevelse. Mange brødre hadde intetanende gått på arbeid tidlig om morgenen. Betel-familien var i full gang med sitt arbeid, og misjonærene holdt på med å gjøre seg klar til å gå ut på feltet, da noen helikoptre kom flygende nesten rett over avdelingskontoret. Da vi så opp, fikk vi til vår overraskelse se at dørene var åpne, og at maskingeværene var klar til bruk! «Hva er det som foregår?» var det noen som spurte. Vi satte på radioen, og der hørte vi en kunngjøring om at de væpnede styrker overtok makten for å gjøre ende på årene med hat og kamphandlinger blant chilenerne. Alle ble bedt om å holde seg hjemme, borte fra gatene. Det oppstod noen harde kamper i byens sentrum og i de fattige strøkene i utkanten av byen. Det er vel ikke nødvendig å fortelle at misjonærene her ved avdelingskontoret arbeidet midlertidig på Betel til forholdene var blitt roligere. Og hva med de brødrene som hadde gått hjemmefra til forskjellige fabrikker tidlig om morgenen?

 Noen ble arrestert sammen med grupper av arbeidere som var mistenkt for å være venstreradikalere, og ført til nasjonalstadionet i Santiago for å bli forhørt. Det viste seg å være en beskyttelse å si at en var et av Jehovas vitner, for vitnene var blant de første som ble sloppet fri.

Det er ting som tyder på at noen ekstremister hadde planlagt en drastisk aksjon før de militære overtok, og at Jehovas vitner var blant dem som skulle utryddes. Hvis det er tilfelle, takker vi Jehova for hans beskyttelse!

I den spente tiden like etter maktovertagelsen viste vår velkjente nøytralitet seg igjen å være en velsignelse og en beskyttelse. Etter hvert som kommunistiske aktivister på fabrikkene og andre bedrifter ble arrestert, ble viktige stillinger stående ubesatt, og vitner ble ofte satt inn i nøkkelstillinger. Den morgenen kuppet fant sted, troppet noen soldater opp hjemme hos et av vitnene og spurte hvor lang tid det ville ta ham å sette det lokale oljeraffineriet i gang. Det fantes ingen annen kvalifisert mann som de kunne stole på!

Ved daggry kom det soldater som foretok husundersøkelser for å lete etter våpen og lignende. Ofte gikk de bare forbi de husene hvor de visste at det bodde vitner. Et sted tok en soldat boken Den sannhet som fører til evig liv ut av bokhyllen og sa: «Hvis alle hadde lest og levd etter det som står i denne boken, hadde vi ikke behøvd å foreta slike undersøkelser.»

ET INTERNASJONALT STEVNE

Situasjonen var nokså spent i flere måneder etter dette, og her og der ble det begått voldshandlinger. Midt oppi dette ble det internasjonale stevnet med  mottoet «Guds seier» planlagt. Det var riktignok blitt tegnet kontrakt for leien av Santa Laura stadion i Santiago, men ville vi få tillatelse til å holde et slikt stevne? Det var blitt erklært unntakstilstand i september, og siden da var nesten alle store møter blitt forbudt. Hvis dette stevnet ble holdt nå, ville det praktisk talt være et mirakel. Men Jehovas hånd var ikke for kort! — Jesaja 59: 1.

Etter hvert som tiden for stevnet nærmet seg, ble vi mer og mer bekymret. Så en uke før stevnet fikk vi vite at tillatelsen var inndratt. To brødre gikk straks til forsvarsdepartementet for å fortelle om de tiltakene som var blitt truffet for å ta imot mange utenlandske stevnedeltagere, og hvilket dårlig inntrykk de ville få hvis et slikt internasjonalt stevne ikke ble tillatt. En oberst la så problemet fram for sine overordnede og kom tilbake med svaret: «Dere har tillatelse til å holde stevnet!» Våre bønner var blitt hørt.

Ingen av brødrene ønsket å gå glipp av det som skulle vise seg å bli det største stevnet som noen gang er blitt holdt i Chile. Mange vitner solgte møbler, fjernsynsapparater, platespillere og så videre for å få penger til den lange reisen fra de golde ørkenstrøkene i nord eller fra de kjølige villmarkene i sør.

Som vi har nevnt tidligere, har Chile en kystlinje som strekker seg 4265 kilometer langs Stillehavet. Mange av dem som skulle reise til stevnet med buss eller tog, hadde derfor en lang reise foran seg. Fra Iquique i Atacamaørkenen kom det 1300 vitner, deriblant mange barn og spedbarn, i et ekstratog med åtte vogner. Reisen var lang og slitsom, men etter fire og en halv dagers reise — hvorav lange strekninger var blitt tilbakelagt gjennom den stekende  hete ørkenen — var den anstrengende turen slutt, det vil si, nesten slutt. Toget kom fram om kvelden akkurat da portforbudet begynte, så brødrene ble nødt til å overnatte i vognene!

Da mottagelseskomitéen drog til jernbanestasjonen tidligere på dagen for å ta imot de reisende, fikk de vite at toget ville bli forsinket. Ettersom de var klar over at dette ville bety at brødrene måtte tilbringe enda en natt på toget, gikk de i gang med å lage kaffe, kjøpe inn bokser med frukt, samle inn ulltepper og lage smørbrød. Den natten var det 48 frivillige brødre som oppholdt seg på Mapocho jernbanestasjon for å stå til tjeneste for de tilreisende brødrene. Dette skjedde naturligvis med tillatelse fra de militære myndigheter, som hadde overoppsyn med jernbanestasjonen. Ja, de ble så imponert over de tiltakene som ble truffet, at de hjalp til. Når et tog kom forsinket inn, ble vanligvis passasjerene helt uregjerlige og nektet å overholde portforbudet. Soldatene var derfor vant til å måtte avfyre varselsskudd i luften og tvinge mengden til å gå tilbake til jernbanevognene og bli der natten over. Nå da det kom inn et tog fullt av Jehovas vitner, var det ikke nødvendig å rope eller gjenta noen beskjed. En av soldatene sa: «Jehovas vitner har vist at de er veloppdragne og ordentlige mennesker.»

Morgenen etter fikk de tilreisende kaffe igjen, og så kom brødrene fra menighetene i Santiago til jernbanestasjonen for å ta dem med til de stedene hvor de hadde fått losji. De tilreisende satte stor pris på den kjærlige godhet de ble vist, og på at så mange brødre var villige til å tilbringe natten sammen med dem på en kald, mørk jernbanestasjon. Dette var  virkelig et godt eksempel på selvoppofrende kjærlighet i praksis!

Endelig kom den dagen vi hadde ventet så lenge på, og de utenlandske stevnedeltagerne, deriblant bror Knorr, ankom til landet. Begeistringen var stor. For en oppmuntring det var for brødrene og for de nye som symboliserte sin innvielse til Jehova ved å bli døpt i vann — hele 1502! Det var 21 321 til stede. Det var det høyeste antall som noen gang hadde vært til stede på et stevne i Chile. Vi takker Jehova for at han åpnet dørene og gjorde det hele mulig.

NY VEKST

De begivenhetene som fant sted i Chile i 1973, illustrerte det som sies i Salme 146: 3 om at vi ikke må sette vår lit «til mennesker, som ikke kan hjelpe». De som hadde satt sin lit til landets president, som nå var død, var desillusjonert og uten håp. Takket være Jehova og det energiske arbeid hans folk utførte, var det mange rettsinnete mennesker som reagerte positivt på budskapet om Riket som menneskenes eneste håp og tok standpunkt for den sanne tilbedelse.

I oktober 1973, bare en måned etter regjeringsskiftet, passerte Chile for første gang 10 000 forkynnere. Det var 10 119 som rapporterte. Så hadde vi vårt internasjonale stevne. Alle tegn tydet på at vi ville få større økning i framtiden, for vi fullførte tjenesteåret med en økning på 22 prosent og et gjennomsnittlig forkynnerantall på 10 962! Det ble opprettet 32 nye menigheter og to nye kretser, og det ble oppnådd et nytt høydepunkt i antall forkynnere,  12 491. Til sammen 2660 ble døpt. Året etter var økningen enda større — da ble det oppnådd 30 prosents økning, og det var gjennomsnittlig 14 220 som deltok i felttjenesten. Hele 3842 ble døpt!

Denne hurtige veksten og alle de velvillige kommentarene til stevnene våre, som fikk stor publisitet, gikk ikke upåaktet hen hos våre religiøse fiender, som ble mer aktive. De begynte å arbeide bak kulissene og benyttet seg av sitt eiendommelige forhold til keiseren. Vi ble anklaget for å være infiltrert av kommunismen, og mer enn én gang måtte vi vise at det ikke var tilfelle, og at en før dåpen må igjennom en prosess som «sikter ut» enkelte. Dette så ut til å tilfredsstille myndighetene, og saken ble øyensynlig henlagt — men ikke glemt.

Da bror Knorr besøkte oss under det internasjonale stevnet, hadde han gitt oss grønt lys for et lite trykkeri. Før januar 1975 hadde vi fått Vår tjeneste for Riket og arkene for Skriftlig repetisjon fra Argentina, men mange ganger i løpet av året fikk vi dem altfor sent på grunn av kraftig snøfall i Andesfjellene. Nå hadde vi vårt eget trykkeri og kunne dekke brødrenes behov for skjemaer, løpesedler, programmer, Vår tjeneste for Riket og Skriftlig repetisjon.

STEVNET PÅ NASJONALSTADIONET

Da bror Knorr besøkte Chile under et stevne i 1949, hadde søster Digna González spurt for spøk hvorfor vi ikke brukte nasjonalstadionet. Til hennes store begeistring var tiden nå inne til at vi skulle gjøre nettopp det. I januar 1976 hadde vi det privilegium å bruke stadionet under områdestevnet med mottoet «Guds overherredømme», og 15 619 fra Stor-Santiago var til stede. Fordi sesongens omkamper  i profesjonell fotball også skulle holdes på denne tiden, fikk vi beskjed om at vi måtte avslutte møtene en time tidligere enn vanlig, slik at kampene kunne spilles om kveldene. Det klarte vi uten problemer. En av avisene i Santiago kommenterte: «I løpet av tre timer måtte Jehovas vitner få alt ut av stadionet og så sette det tilbake. Det var ikke noe som helst problem, for alle samarbeidet uten vanskeligheter, og de utrettet det mirakel å forandre fotballstadionet til et religiøst sted og vice versa.»

INFLASJON OG NY VALUTA

I hele denne tiden var det en sterk inflasjon. I august 1970 var én amerikansk dollar verd 14 escudos i chilensk valuta; bare fem år senere var én amerikansk dollar verd 6000 escudos! I september 1975 omgjorde regjeringen 1000 escudos til én peso i den nye chilenske valutaen, og den offisielle valutakursen ble fastsatt til seks pesos for én amerikansk dollar.

EN ENESTÅENDE UTVIDELSE

Trass i de vanskeligheter som skyldtes inflasjon og en stigende arbeidsløshet, viste brødrene den samme begeistring for å forkynne det «gode budskap». I tjenesteåret 1976 ble det nådd et høydepunkt på 16 862 forkynnere, og 2782 ble døpt. Det sier seg selv at det ikke var så lett å få nye eldste i samme tempo som forkynnerantallet vokste. I september 1972 var det 131 menigheter, og i løpet av fire år vokste dette tallet til 269 — over dobbelt så mange! Fordi det ble opprettet nye menigheter, var det mange menigheter som før hadde hatt tre eller flere eldste, som nå bare hadde én eller to, mens forkynnerantallet var omtrent som før.

 Likevel var det en jevn og sikker økning. Det ble oppnådd nye høydepunkter i antall forkynnere, det ble opprettet nye menigheter og kretser, det ble holdt kretsstevner og områdestevner med deltagerantall som passerte 30 000, og tallet på dem som var til stede på minnehøytiden, var det høyeste vi noen gang hadde hatt, nemlig 46 940. Det var klart at Satan ikke likte all denne teokratiske fremgangen, så den «brølende løve» begynte å gjøre sitt ytterste for å skremme de nyinnsamlede «lammene».

ARBEIDET MØTER MOTSTAND

Før sommermånedene, desember—februar, legger vi planer med tanke på områdestevnene. Alt gikk bra helt til vi fikk høre at de militære myndigheter ikke ville gi tillatelse til at tre isolerte menigheter i nærheten av Magellanstredet, lengst sør i Sør-Amerika, holdt et lite stevne. Men ettersom brødrene har et godt omdømme og en oberst kjente flere vitner personlig, gav generalen tillatelse til at stevnet ble holdt. Tillatelsen ble imidlertid bare gitt muntlig, og generalen bad om at stevnet ikke måtte bli gitt noen publisitet.

Etter dette ble det holdt områdestevner i provinsene uten problemer. Tiden for sonetilsynsmannens besøk nærmet seg, og vi hadde planer om at han skulle holde et foredrag på velodromen, og at alle menighetene i Stor-Santiago skulle innbys. I siste øyeblikk ble vi helt overraskende nektet å holde møtet der. Vi appellerte saken, men forgjeves.

Så annullerte de militære myndigheter det områdestevnet vi skulle ha på Santa Laura stadion; de sa at det ikke ville bli tillatt å holde noen store møter  på grunn av unntakstilstanden. Våre appeller og forsøk på samtaler ble avvist. Hva kunne vi gjøre, ikke bare for brødrene i de 100 menighetene i og omkring Santiago, men også for de brødrene fra Argentina som hadde planlagt å komme til Chile for å få med seg stevneprogrammet?

Vi ordnet det hurtig slik at programmet, som skulle ha vært avviklet på fire dager, kunne bli avviklet på to dager, og at cirka 70 prosent av stoffet kunne bli fremført i åtte av de større Rikets salene i Santiago. Flere brødre fikk i oppdrag å holde foredrag, slik at vi kunne ha fire grupper av foredragsholdere som gikk på omgang mellom de forskjellige salene. På grunn av plassmangelen var det bare forkynnere som ble innbudt, og etter fem week-ender hadde 10 209 vært til stede. Salene hadde vært fullpakket! Det var mange som gav uttrykk for stor verdsettelse av at så mange hadde arbeidet hardt for å fremføre programmet, med skuespillene og det hele!

Så ville myndighetene ikke gi tillatelse til at det ble holdt kretsstevner i Santiago-området. Vi arrangerte da et program for én dag, og cirka 90 prosent av stoffet ble behandlet. Vi bad brødrene om å reise ut av hovedstaden, og fordi vi bare hadde et begrenset antall lokaler, hadde vi én krets om lørdagen og en annen om søndagen.

Denne fremgangsmåten gav gode resultater fra 1977 til juni 1980. Da ble vi nektet tillatelse til å holde stevne to steder hvor vi før hadde fått tillatelse. To kretser i Santiago måtte derfor arrangere kretsstevne i de største Rikets salene i kretsen. Dette skaper naturligvis ekstra arbeid og byr på visse ulemper, men hovedsaken er at brødrene får den  åndelige føde som den «tro og kloke tjener» har gjort i stand.

Justisdepartementet bad så om å få en samtale med styremedlemmene i vitnenes lovlig registrerte selskap i Chile. Samtalen dreide seg i det store og hele om nøytralitetsspørsmålet. Det var stort sett en noe spent og fiendtlig atmosfære under samtalen, men da styremedlemmene fikk anledning til å bruke Bibelen når de skulle besvare spørsmålene, forsvant den fiendtlige holdningen, og de ble vist stor respekt.

Som følge av denne samtalen og en skriftlig uttalelse, hvor vi forklarte vår nøytrale holdning, ble det ikke tatt noen flere skritt fra myndighetenes side. Takket være Jehova fikk våre fiender ikke gjennomført sitt forsett!

GOD VEILEDNING FRA DET STYRENDE RÅD

Vi kan forkynne det «gode budskap» og komme sammen i våre Rikets saler uten forstyrrende innblanding, og det er vi takknemlige for. Men det er stadig et problem å arrangere møter for større grupper. Takket være Jehova og den gode veiledning vi har fått av det styrende råd med hensyn til å opptre «med skjønnsomhet», lever vi imidlertid fremdeles i et åndelig paradis. — Salme 47: 8, NW.

Da bror M. G. Henschel besøkte oss som sonetilsynsmann i 1979, var noen Rikets saler i Vallenar, Punta Arenas og Puerto Natales stengt for en kort tid. Vi ble rådet til å være «forsiktige som slanger og likevel uskyldige som duer» og ikke lage et stridsspørsmål av saken før vi hadde prøvd alle utveier. (Matteus 10: 16, NW) Det gikk ikke lang tid før de lokale myndigheter hadde forandret holdning eller  glemt hele saken, og nå holder alle menighetene møtene sine som før.

I Punta Arenas ble det innsatt en ny general, og brødrene bad om å få en samtale med ham. Da de forklarte at de var blitt nektet å holde møter i sine Rikets saler, og at det ikke var blitt truffet noen endelig avgjørelse etter de samtalene de hadde hatt med den forrige generalen, fordi han var blitt forflyttet, reagerte den nye generalen positivt. Da han fikk vite at myndighetene ikke ville få noen problemer med Jehovas vitner, i samsvar med Romerne, kapittel 13, sa han: «Ja, jeg kjenner dem nokså godt, og jeg vet at de er svært gode borgere. Jeg ser ingen grunn til at dere ikke straks kan begynne å holde møtene deres.»

Brødrene ble naturligvis svært takknemlige og bad om at menigheten i Puerto Natales også måtte få en slik tillatelse. Og tillatelsen ble gitt — like før minnehøytiden. For en glede det var at 448 var til stede i Rikets sal i Punta Arenas ved denne viktige anledningen i 1979! Siden da har brødrene til og med hatt det privilegium å holde kretsstevner og områdestevner i sin nye Rikets sal.

Da problemene begynte i 1977, var det vanskelig å finne passende stevnesteder. Jehova åpnet imidlertid en dør for oss i provinsen Valparaiso. En bror henvendte seg til borgermesteren i en by hvor det var et lite stadion som passet akkurat for oss. Borgermesteren gav sitt samtykke, og fordi brødrene forlot stadionet i meget god stand, har vi siden fått holde flere stevner der.

EN NEDGANG I ANTALL FORKYNNERE

Da problemene først begynte, gikk det mange  rykter blant brødrene. Mange begynte å sette ned tempoet, kanskje på grunn av disse problemene og menneskefrykt i tillegg til det økonomiske presset som følge av den vedvarende inflasjonen. I 1977 hadde vi for første gang siden 1942 en nedgang i antall forkynnere, fra 15 947 til 15 339. Hvordan skulle vi møte disse utfordringene og oppmuntre brødrene til å fortsette å vokse i troen og gi uttrykk for sin tro?

AVDELINGSKONTORET BLIR BEDRE ORGANISERT

Den 10. desember 1975 gav det styrende råd alle avdelingskontorer beskjed om at det skulle innføres en ny organisasjonsmessig ordning etter mønster av det styrende råds seks utvalg. Utvalgene ved avdelingskontorene begynte å virke 1. februar 1976. Det avdelingsutvalg som det styrende råd utnevnte i Chile, var virkelig internasjonalt. Det bestod av én argentiner (Pedro Lovato), én kanadier (Thomas Jones), én chilener (Fernando Morrás) og to amerikanere (Albert Mann og Richard Traverso).

I slutten av 1975 måtte dessverre bror og søster Jones dra tilbake til Canada på grunn av søster Jones’ dårlige helse, og det viste seg at hun var dødssyk. Vår kjære søster Flora døde i februar 1976, etter 41 års nidkjær tjeneste for Jehova. Bror Jones ble værende i Canada og er nå medlem av den kanadiske Betel-familien. Bror og søster Jones hadde vært i Chile siden 1964 og hadde utført et stort arbeid og vunnet en spesiell plass i sine chilenske brødres hjerte. En chilensk bror, José Valiente, ble utnevnt i stedet for bror Jones. Blant de fem nåværende  medlemmene av utvalget finner vi en blanding av ungdom og erfaring, og de fem brødrene har alt i alt brukt 136 år i tjenesten for Jehova.

BIBELSKE SANNHETER MEDFØRER STORE FORANDRINGER

Særlig siden 1973, da det har vært stor tilstrømning i Chile, har alle slags mennesker kommet i sannheten: universitetsstudenter, nonner, spiritister, skuffede politikere og en fotballstjerne, for å nevne noen. Alle har måttet forandre seg for å behage Jehova og oppfylle hans normer.

En fotballstjerne som var kaptein på sitt lag, gav for eksempel opp den berømmelse som verden tilbyr, for den glede Jehova gir dem som tjener ham. I begynnelsen likte managerne for det profesjonelle fotballaget han var med i, at han studerte Bibelen, for det førte til at han oppførte seg bedre. Han ble ikke så ofte utvist mer på grunn av udisiplinert oppførsel. Men da det øyeblikk kom da han hengte opp støvlene sine i garderoben for siste gang, var de ikke så fornøyd. Da de til slutt var blitt overbevist om at han hadde bestemt seg, kom de imidlertid med tilbud om at den siste kampen han spilte, kunne være «hans kamp», til ære for ham som en utmerket spiller. Han avslo slike hedersbevisninger på en høflig måte og ble døpt. Nå er han menighetstjener i en av menighetene i Rancagua.

For et privilegium det er å arbeide sammen med disse brødrene, som har en slik forskjellig bakgrunn! Og hvor oppmuntrende er det ikke å se hvordan Jehova bruker disse og andre til å forkynne for mennesker med en lignende bakgrunn!

 LEGER BLIR HJULPET MED BROSJYREN OM BLOD

Et av høydepunktene i tjenesteåret 1978 var utdelingen av traktaten og brosjyren om blod. En misjonær skrev at flere leger innrømmet at de alltid gir blod til Jehovas vitner, men at de sier noe annet til dem før operasjonen. Brosjyren var akkurat det vi trengte, ettersom den tar opp den etiske siden av saken og viser hvor viktig det er at det er tillit mellom lege og pasient. Legene var glad for å få flere opplysninger om dette emnet.

En annen misjonær fortalte at en kirurg sa til henne: «Jeg er fullstendig enig med dere. Jeg vil ønske dere lykke til med deres holdning. Før har vi benyttet blodoverføringer i stor utstrekning, men nå gjør vi det mindre for hver dag. » Det var en rekke leger som kom med slike uttalelser som: «Dette er akkurat det vi trengte.» «Dette interesserer meg virkelig.»

STEVNENE MED MOTTOET «DEN TRO SOM SEIRER»

Det internasjonale stevnet med mottoet «Den tro som seirer» gjorde 1978 til et enda mer bemerkelsesverdig år. Takket være den gavmildhet brødrene over hele verden la for dagen, kunne misjonærene og andre heltidsforkynnere overvære dette trosstyrkende stevnet. Det var 99 stevnedeltagere fra Chile som reiste til USA eller Europa, og en annen stor gruppe reiste til Lima i Peru. Det var mange som kom med begeistrede kommentarer om programmet og om brødrenes kjærlighet. Ja, for et privilegium det er å tilhøre denne internasjonale familie av sanne tilbedere!

 Ettersom myndighetene ikke ville la oss holde et internasjonalt stevne i Chile, begynte vi en serie mindre områdestevner med samme motto i januar 1979. De fleste av våre brødre har ikke råd til å bo på hotell, for de må som oftest bringe store offer for i det hele tatt å komme til stevnestedet. De fleste stevnedeltagerne bor derfor hos sine åndelige brødre.

I forbindelse med ett stevne hadde losjiavdelingen problemer med å finne mange nok losjier. Stevnekomitéen arrangerte da korte taler i menighetene for å oppfordre brødrene til å vise større gjestfrihet. Etter å ha holdt en begeistret tale i en menighet bad foredragsholderen dem som kunne tilby losji til besøkende stevnedeltagere, om å rekke hånden i været. Det var ingen som rakte hånden i været. Etter en pause var det en liten gutt på cirka sju år som rakte opp hånden og sa at han kunne gi fra seg sengen sin, slik at et ektepar kunne bo på rommet hans. Det smeltet isen, og det kom inn mange losjier. Ja, da losjiarbeidet var ferdig, viste det seg at det var denne menigheten som hadde tilbudt flest rom.

 ENDA ET ÅR MED «SIKTING»

I tjenesteåret 1979 var det, akkurat som i 1978, en nedgang i antall forkynnere. De som ikke regelmessig hadde styrket sin tro ved å studere Guds Ord, gikk trett. Det var tydelig at Jehovas folk ble «siktet», for selv om det var mange nye som ble døpt, fant det ikke sted noen tallmessig økning. I de tre årene vi hadde nedgang, var det 3357 som ble døpt. Det var tydeligvis stort behov for å hjelpe de nye til å bli grunnfestet i troen.

LYSERE UTSIKTER

Da vi begynte på tjenesteåret 1980, så situasjonen lysere ut. I oktober 1979 fikk vi for første gang siden 1976 tillatelse til å holde årsmøtet for det lovformelig registrerte selskap i Chile. For en glede det var å kunne delta i dette møtet sammen med modne brødre som hadde reist langt for å komme hit!

Så kom sommermånedene januar og februar og vårt områdestevne med mottoet «Et levende håp». Det var 25 544 til stede, og det var et svært godt tall. Etter hvert som månedene gikk, tydet alle tegn på at vi hadde kommet inn på rett spor igjen. I dette tjenesteåret hadde vi en økning på fem prosent med et gjennomsnittlig antall forkynnere på 15 081. Det var 50 508 som overvar minnehøytiden det året — det høyeste antall som noen gang hadde vært til stede inntil da. (Men tallet for 1981 var enda bedre — 54 796!)

FJERNE STEDER I DISTRIKTET BLIR NÅDD

Chile har et stort distrikt, som omfatter Påskeøya og Robinson Crusoe-øya i Stillehavet. Har det gode budskap om Riket nådd disse fjerne stedene også?

 En tid hadde vi en isolert forkynner på Påskeøya. Hun ble hjulpet i åndelig henseende ved at en misjonærsøster ved avdelingskontoret brevvekslet med henne. Hun har siden flyttet tilbake til fastlandet, men vi har en fortegnelse over personer på øya som har abonnert på Vakttårnet. I april 1980 fikk vi til vår store overraskelse en rikstelefon fra en interessert som ville vite når minnehøytiden skulle feires. Senere samme år flyttet et ektepar fra Valparaiso dit, og de har ledet bibelstudier med interesserte. I april 1981 ble minnehøytiden arrangert på denne øya for første gang, og da var det 13 til stede. Hvor glad er vi ikke for at det «gode budskap» også har nådd denne isolerte øya!

Og hvordan er det med den berømte Robinson  Crusoe-øya? En eldste fra Valparaiso, Sergio Pulgar, ble sendt til denne øya i forbindelse med sitt verdslige arbeid i slutten av 1979. Han tok med seg en god del litteratur. En dag da han var på en rundtur på øya, spurte han guiden om hvordan den religiøse innstilling blant befolkningen var. Guiden svarte at den katolske presten bare kom en sjelden gang, og at den protestantiske presten hadde reist for godt. «Men det spiller ingen rolle for meg,» forklarte han. «Jeg er et av Jehovas vitner.» Du kan sikkert forestille deg hvor overrasket bror Pulgar ble. Han hadde trodd at han skulle være den første som kom med det «gode budskap» til denne øya.

Forklaringen var denne: En kvinne som bodde i Santiago, hadde et bibelstudium, men så flyttet hun til Robinson Crusoe-øya på grunn av sitt verdslige arbeid. Mens hun bodde i Santiago, hadde hun kommet så langt at hun hadde begynt å delta i felttjenesten. Hun fortsatte å forkynne det «gode budskap» på øya og opprettet flere bibelstudier. Broren ble overlykkelig da han fikk treffe disse interesserte. Han hjalp dem med å opprette en bokstudiegruppe og fikk ordnet det slik at en gruppe på fem skulle komme sammen for å lese det ene eksemplaret av Vakttårnet som de mottok.

Det var flere som gav uttrykk for at de gjerne ville bli døpt. Da bror Pulgar kom tilbake til fastlandet, skrev han derfor til avdelingskontoret og spurte om hva han skulle gjøre, ettersom han skulle tilbake til øya cirka fem måneder senere. Da han kom tilbake, gjennomgikk han de 80 spørsmålene med kandidatene, og tre av dem ble døpt. Han holdt også talen ved minnehøytiden, da 11 var til stede. Siden mars  1980 har vi mottatt felttjenesterapporter fra denne isolerte gruppen, og det er i skrivende stund fire som rapporterer.

Når vi nå snakker om fjerntliggende deler av distriktet, må vi ikke glemme Antarktis. Ja, det «gode budskap» har også nådd dit. En ekspert på elektronikk ble sendt dit for å arbeide ved en vitenskapelig base. Mens hans kone pakket kofferten hans, puttet hun oppi en bibel og et eksemplar av Den sannhet som fører til evig liv. De 12 mennene på basen var fullstendig isolert fra resten av verden, og deres eneste atspredelse var å lese. Etter noen dager fant mannen fram litteraturen og begynte å kikke i den. Etter en stund utbrøt en av de andre: «Den boken kjenner jeg også!» De to mennene ble gode venner og begynte å benytte alle anledninger til å studere Bibelen sammen. Bibelsk litteratur på russisk ble levert på en annen vitenskapelig base i nærheten gjennom dem. Den ene av disse to mennene er nå menighetstjener i en menighet i Santiago. Uansett hvor fjerntliggende eller isolert et sted er, kommer det «gode budskap» dit.

NYE HJELPEMIDLER TIL BIBELSTUDIUM

Brødrene i Chile har hatt noen bemerkelsesverdige opplevelser i forbindelse med Min bok med fortellinger fra Bibelen. En spesialpioner sør i landet var i Santiago og kom til avdelingskontoret for å hente noen flere eksemplarer av denne boken som hun skulle ha med seg tilbake. Hun kom til kontoret akkurat da det skulle stenge, så hun tok med seg åtte bøker uten å få dem pakket inn. Med bøkene under armen gikk hun inn på en buss. Et barn fikk  se bøkene og ropte til moren sin: «Den damen har den boken som du sa at du skulle kjøpe til meg! Si til henne at du må ha en!» Moren henvendte seg til søsteren, og søsteren avla et vitnesbyrd for henne og leverte boken. De som satt i nærheten, hørte denne samtalen og bad om å få se boken. Før søsteren hadde gått av bussen, hadde hun levert alle åtte bøkene! Hun måtte derfor dra tilbake til avdelingskontoret for å få flere — og denne gangen sørget hun for å få dem pakket inn.

En annen søster leverte Min bok med fortellinger fra Bibelen til en kvinne, som senere lånte den til sin sønns lærer. Læreren ringte deretter til menigheten på stedet og bad om at noen måtte komme til henne med to eksemplarer av boken. Det ble ordnet. Læreren viste boken til presten, som sa at dette var akkurat det de trengte for å undervise barna i Bibelen. Hun tok denne anbefalingen alvorlig og ringte og bestilte sju bøker til. Det var en søster som skulle levere bøkene på skolen, og mens hun ventet, snakket hun med en annen kvinne, som bemerket at det var mye vold på skolen. Søsteren kom da inn på Bibelens løsning på dette problemet. Kvinnen bad sekretæren sin om å treffe en avtale om at søsteren skulle komme tilbake og snakke med henne. Kvinnen var skolens rektor.

Søsteren kom tilbake til rektor til avtalt tid. Samtidig skulle hun levere 14 bøker. Før hun traff rektor, snakket hun med fem lærere. De bad om å få 24 bøker til og fem eksemplarer av Ungdomstiden — benytt den på beste måte. En av dem spurte: «Hva har du til meg?» Hun abonnerte på Våkn opp! Så var det rektors tur. Der leverte søsteren to eksemplarer av Min bok med fortellinger fra Bibelen og ett  av Ungdomstiden — benytt den på beste måte. Senere kom hun tilbake med de 24 bøkene som var bestilt, og hun ble da bedt om å komme tilbake uken etter med enda 14 bøker. Søsteren har nå et studium med den første læreren i hennes lunsjpause. Hittil er det blitt levert 88 eksemplarer av Min bok med fortellinger fra Bibelen og 27 av Ungdomstiden — benytt den på beste måte til lærere som har til hensikt å bruke dem i religionsundervisningen, og etter hvert som stadig flere får høre om disse bøkene, fortsetter bestillingene å komme.

Energiske pionerer og menighetsforkynnere lik dem vi har nevnt, har tatt del i en omfattende utdeling av vår bibelske litteratur. Det fremgår tydelig av det antall bøker som ble levert i tjenesteåret 1980: 264 317! Selvoppofrende pionerer har benyttet disse publikasjonene når de har startet arbeidet i nye distrikter og lagt grunnlaget for framtidige menigheter på slike steder som Carahue, Fresia og Panguipulli. For en glede det er å kunne bruke ’alt det gode som Jehova har utrustet oss med for at vi skal gjøre hans vilje’ når vi arbeider i enhet for å utvide vårt åndelige paradis! — Hebreerne 13: 21, NW.

TROFASTE TJENERE HOLDER UT

Det er vidunderlig å se de trofaste misjonærene som holder ut i sine distriktstildelinger. Bror Albert Mann har nå tjent 37 år i et fremmed land, og han og hans kone, Gladys, arbeider på avdelingskontoret. Louise Stubbs var også en av de første misjonærene som kom hit til landet. Hun har vært her siden slutten av 1945. Hun har tjent i den stekende varme, tørre og golde ørkenen i nord og i det nedbørrike sør. Hun har hatt det privilegium å hjelpe 74 personer  fram til innvielse og dåp. I de 36 årene bror og søster Hannan har vært misjonærer, har de sett den første menigheten i Concepción vokse til 15 menigheter med cirka 1000 forkynnere. De har personlig hjulpet 181 til å ta standpunkt for den sanne tilbedelse. Søstrene Dorothea Smith og Dora Ward har samarbeidet i de 36 årene de har vært misjonærer, og har ved felles anstrengelser hjulpet 100 personer fram til innvielse og dåp. Siden de kom hit til Chile i 1946, har de sett organisasjonen vokse fra dens barndom. Den gang var det bare 93 forkynnere her.

John og Harry Williams (som ikke er kjødelige brødre) kom til Chile i 1949 etter å ha gjennomgått den 13. klasse ved Gilead. Begge disse brødrene har spilt en viktig rolle i forbindelse med utbredelsen av den sanne tilbedelse som kretstilsynsmenn og eldste i menighetene i forskjellige deler av landet. Hvor stor pris forkynnerne setter på slike trofaste brødre, kom tydelig til uttrykk ved den kjærlige hjelp og støtte de gav bror John Williams i de siste månedene av hans liv. Han led av en uhelbredelig sykdom. Brødrenes reaksjon på situasjonen var helt enestående og var et stort vitnesbyrd om vårt internasjonale brorskap. (Johannes 13: 34, 35) Bror Williams holdt sitt håp levende like til slutten og var en kilde til oppmuntring for alle som besøkte ham. Han døde etter 31 års trofast tjeneste som misjonær. Hans kone fortsetter å tjene som misjonær i Chile.

Miriam Sumen og Evelyn MacFarlane kom også i 1949 fra samme klasse ved Gilead. Søster Sumen har vært med på å få i gang arbeidet en rekke steder i Sør-Chile og har vært en modig forkjemper for den sanne tilbedelse. Hun har hatt den store glede å  kunne hjelpe 45 til å vandre på den veien som fører til liv. Søster MacFarlane (Bunny Valenzuela), som giftet seg med en chilensk bror, døde av kreft i 1978. Hvor lykkelig kommer ikke hun til å være når hun kommer tilbake i oppstandelsen og kan treffe de 113 som hun hjalp til å lære sannheten å kjenne!

Det er nå 13 misjonærer i Chile som har minst 20 års erfaring i misjonærtjenesten. De har sett hvordan Jehova har velsignet organisasjonen, og har hatt en andel i den fantastiske utvidelsen som har funnet sted. Alt i alt er det for tiden 37 misjonærer i landet som er travelt opptatt i en eller annen form for heltidstjeneste. De arbeider skulder ved skulder med sine chilenske brødre for å utvide vårt åndelige paradis.

Det kunne sies mye mer om alle de misjonærene som har tjent her i Chile, men plassen tillater ikke det. Siden 1945, da de første misjonærene kom hit fra Gilead, er det til sammen 194 misjonærer som har arbeidet her. Elleve av dem har vært chilenere som har gjennomgått Vakttårnets bibelskole Gilead og så kommet tilbake til sitt hjemland.

De fleste av «veteranene», som kom i sannheten i 1930-årene, er døde: Den første chilener som reagerte positivt og var en av de første åtte som ble døpt i 1931, bror Juan Flores; søster Delfina Villablanca (1931), den første chilenske pioneren; søster Consuelo Traub (1931), som gav tomten til Chiles første Rikets sal; bror Manuel Durán (1935), som alltid var blid og i godt humør; bror Richard Traub, som døde i april 1979 etter 54 års tjeneste i Argentina og Chile. De har alle fått sin  himmelske lønn og fortsetter å tjene Jehova. De er uten tvil sterkt interessert i det arbeidet som blir utført i Chile.

Blant andre «veteraner» kan vi nevne Max Zimmer (1934), Sebastián Inninger (1936), Eduardo Venegas (1940) og bror Juan Flores’ nevø, Serafin Flores (1942). De fortsetter å tjene Jehova i den utstrekning deres helse tillater det, og de er således gode eksempler som fryktløse forkynnere av det «gode budskap». Ja, de fire ovennevnte brødrene tjener alle som eldste i sine respektive menigheter.

Det har gått mange år siden bror Traub kom til Chile i 1930 og begynte å forkynne og undervise som det første vitnet i landet! Husk at Juan Flores, den første som var til stede på et bibelsk foredrag, spurte: «Og de andre, når kommer de?» Husker du hva bror Traub svarte? «De kommer.»

Og kommet har de — i hundrevis og tusenvis — lykkelige mennesker som har funnet ro og fred i Jehovas organisasjon. Det er nå 280 menigheter og isolerte grupper og over 16 000 forkynnere som sår sannhetens sæd i Chile, like fra det regnfattige nord, hvor tallet på forkynnere i forhold til innbyggerne er svært høyt, til det frodige sør, hvor det ennå er mye å gjøre. Så lenge Jehova holder mulighetenes dør åpen, er de chilenske brødrene ved Jehovas ufortjente godhet fast besluttet på å fortsette arbeidet og fullføre det som gjenstår, til pris og ære for Ham.

[Diagram på side 103]

(Se den trykte publikasjonen)

ØKNING I ANTALL FORKYNNERE

16 000

15 081

14 220

12 000

8000

6923

4000

3370

2025

1034

361

65

0 1945 1950 1955 1960 1965 1970 1975 1980

 [Kart på side 39]

(Se den trykte publikasjonen)

CHILE

Arica

Calama

Pedro de Valdivia

Copiapó

Vallenar

Illapel

Valparaiso

San Antonio

Melipilla

SANTIAGO

Rancagua

Concepción

Chillan

Coronel

Carahue

Temuco

Valdivia

Corral

Osorno

Fresia

Puerto Montt

Ancud

Castro

Puerto Natales

Punta Arenas

Porvenir

Robinson Crusoe-øya

JUAN FERNÁNDEZ-ØYENE

PÅSKEØYA

PERU

BOLIVIA

ARGENTINA

ATLANTERHAVET

STILLEHAVET

[Bilde på side 41]

Juan Flores, den første chilener som reagerte positivt på sannheten, spurte: «Og de andre, når kommer de?»

 [Bilde på side 49]

Kathe Palm, som kom til Chile i 1936, sådde energisk sannhetens sæd fra den ene enden av landet til den andre

 [Bilde på side 57]

Richard Traub, som startet forkynnelsesarbeidet i Chile, og hans kone, Consuelo

 [Bilde på side 71]

Det eneste som var igjen av misjonærhjemmet i Puerto Montt etter jordskjelvet i 1960

 [Bilde på side 79]

Avdelingskontoret i Santiago i Chile

[Bilde på side 81]

Evelyn MacFarlane (Bunny Valenzuela), som hjalp 113 til å ta imot sannheten før hun døde i 1978

[Bilde på side 105]

Robert og Vora Hannan, som har hjulpet 181 til å lære sannheten å kjenne i de mange årene de har vært misjonærer