Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Alaska

Alaska

Alaska

SEWARDS ISSKAP ble Alaska kalt da De forente stater kjøpte dette landområdet av Russland i 1867. Det var den amerikanske utenriksministeren William H. Seward som fikk i stand handelen, og motstanderne av kjøpet kalte også landet for Sewards dårskap. Slike lite smigrende benevnelser hadde sitt utspring i den misoppfatning at det aldri er annet enn snø og kulde i dette fjerne hjørnet av verden, og at det ligger i fullstendig mørke seks måneder om gangen. Selv om Alaska er et land fullt av motsetninger, er det så mange tiltalende sider ved det at innbyggerne der gjerne betrakter sin del av verden som et paradis.

Sant nok setter is og snø sitt sterke preg på vinterlandskapet, og i løpet av den sju måneder lange vinteren kan temperaturen komme helt ned i minus 62 grader. Men av og til har det hendt at temperaturen i Fairbanks om sommeren har steget til 38 grader. Når sommersolen skinner 20 timer i døgnet, kan folk utføre sine daglige plikter med fornyede krefter og bedre humør. Med sine over 1 525 000 kvadratkilometer, som spenner over fire tidssoner, er staten Alaska USAs største. Den er for eksempel over dobbelt så stor som Texas og utgjør nesten en sjettedel av hele landet. Derimot er den nasjonens tynnest befolkede stat, med bare omkring 425 000 innbyggere. Ismassene i de utallige fjellene og isbreene utgjør en stor del av alt ferskvannet i verden, og to millioner av Alaskas mange innsjøer er større enn åtte hektar. Saint Elias-fjellkjeden kan skilte med å ha den nordlige halvkules største isbre, Malaspina, som er 80 kilometer bred.

Noen har sagt at dette landet har «fem ansikter». Skogløs tundra hvor det stadig blåser, kjennetegner øyrekken Aleutene. I den sørøstlige «tarmen» av landet er det tett skog og mye nedbør. Dette området er først og fremst kjent for sine store sitkagraner og sitt fiske. I den sørlige delen av det midtre Alaska, som omfatter Anchorage, Matanuskadalen og Kenaihalvøya, holder størsteparten av statens befolkning til, og her er det et moderat klima. Rundt Palmer i Matanuskadalen er det et frodig jordbruksområde med storfe- og fjærfehold, melkeproduksjon og en del grønnsakdyrking. Kålhoder på over 30 kilo og turnips på nærmere 15 kilo er ikke uvanlig.

I Fairbanks, «det gylne hjerte i nord», er det store temperatursvingninger. Byen har de høyeste sommertemperaturene og noen av de laveste vintertemperaturene. Dette er siste utpost mot den svampaktige arktiske tundraen. Og til slutt har vi de nordlige og vestlige kyststrøkene, hvor det finnes utallige eskimo- og indianerlandsbyer. Her er sommeren bare litt varmere enn den ekstremt kalde vinteren.

Noe som gjør dette paradiset i det høye nord enda mer fascinerende, er de 13 aktive vulkanene og det majestetiske Mount McKinley, som rager 6194 meter i været og er Nord-Amerikas høyeste fjell. Traktene har et rikt dyreliv og er også rike på mineraler, tømmer og olje. Det er ikke rart at de første innbyggerne på Aleutene kalte landet Alyeska, som betyr «det store landet».

Da USA kjøpte dette landet med disse store naturrikdommene, «Sewards isskap», av Russland i 1867, betalte de ironisk nok bare 7,2 millioner dollar (nesten 55 millioner kroner) eller omkring fem cent (cirka 40 øre) pr. hektar! Russerne hadde vært på jakt etter rikdommer i form av pelsdyr. I årene 1897 og 1898 kom gullgraverne strømmende til og lette etter gull langs Klondyke-ruten. Senere trålet fiskere den 53 000 kilometer lange kysten på leting etter havets rikdommer. Og nå borer oljearbeidere etter det verdifulle svarte gullet langt nede i jorden. Men Alaska er også i besittelse av enda større skatter.

ET RIKT LAND LÆRER SANN RIKDOM Å KJENNE

Den oppstandne Jesus Kristus sa til sine disipler at de skulle være hans vitner «til den mest fjerntliggende del av jorden». (Apg. 1: 8, NW) Alaska kan med rette kalles en «fjerntliggende del av jorden» der landet ligger på toppen av vår klode. Alaska har ikke så lett gitt slipp på sine materielle ressurser, og landet har heller ikke tatt imot det gode budskaps rikdommer uten motstand. Det har krevd besluttsomhet av hardføre tjenere for Jehova som har vært støttet av hans hellige ånd, å oppnå resultater i disse barske, ugjestmilde omgivelsene.

Sannhetens sæd ble aller først sådd langs kysten i 1910 av kaptein Beams, som var skipper på en hvalbåt. Ikke mange detaljer om hans virksomhet er kjent, bortsett fra at han snakket om sannheten og leverte litteratur i de forskjellige havnene han var innom.

I slutten av 1920-årene begynte Frank Day, et salvet Jehovas vitne fra Seattle i Washington, å gjøre mer systematiske anstrengelser. I løpet av over 12 somrer på rad arbeidet han seg gjennom hele territoriet ved å forkynne og levere litteratur. For å forsørge seg solgte han briller mens han reiste fra landsby til landsby, men han lot alltid forkynnelsen komme først. Ettersom han arbeidet alene, måtte han i stor utstrekning stole på Jehovas ledelse.

Søster Winnie Pearson fra innlandsbyen Fairbanks husket at hun fant noen eksemplarer av Studier i Skriften som bror Day hadde levert, da hun flyttet inn i et hus i 1930. Denne broren la ned et betydelig arbeid helt fra Ketchikan til Nome, en strekning på omkring 1900 kilometer. Ingen liten bedrift når vi tenker på at han måtte humpe rundt på et kunstig ben!

I august 1941 skrev bror Day til Selskapets kontor i Brooklyn og anbefalte at det ble opprettet en menighet i Anchorage. Han anbefalte også at bror Karl Liebau tok ledelsen. Der det på søknadsskjemaet ble spurt om hvor mange som kom til å ta del i tjenesten sammen med bror Liebau, skrev bror Day «én». Denne ’ene’ var bror O. P. Rees. Dermed hadde Alaskas største by fått sin første menighet, som bestod av to hengivne tjenere.

På den tiden var det ingen veiforbindelse mellom havnebyen Seward og Anchorage. Bror Liebau syntes at linjearbeiderne, som bodde langs den jernbanelinjen som forbandt de to byene, burde besøkes med budskapet. Dermed la han i vei til fots! Han forkynte i hvert av husene, hvor det kunne være én eller to mann, ble natten over og trasket så videre langs linjen til neste hus. Han gikk hele strekningen på over 160 kilometer og forkynte for dem han traff på. Bror Liebau forble trofast til sin død i 1969.

De forsøkene som ble gjort på å trenge lenger inn i ødemarken, ble ikke alltid kronet med hell med en gang. Winnie Pearson kunne huske den gangen bror Day kom innom Fairbanks på sin siste tur til Alaska i 1942. Han stuet proviant, litteratur og den store grammofonen sin, som var av den typen som var laget av tre og hadde en diger trakt, ned i en kano og la ut fra land med en strabasiøs tur nedover Yukonelven foran seg. Ikke lenge etter stod han imidlertid utenfor søster Pearsons dør igjen med gjennombløt litteratur og en svært våt grammofon. Kanoen hans hadde kantret. Dermed ble det slutt på hans reiser til Alaska.

HJELP FRA CANADA

I løpet av disse årene var det flere kanadiske brødre, som arbeidet under ledelse av Selskapets avdelingskontor i Toronto, som meldte seg frivillig til å hjelpe til i Alaska. De brukte en fiskebåt som Selskapet hadde kjøpt til bruk i forkynnelsen, og begynte å gjennomarbeide kystbyene Juneau, Skagway, Hoonah og Sitka. Mannskapet på fire, som innbefattet bror Frank Franske, bestemte seg for å ta seg enda lenger nordover. Men dessverre ble det grov sjø, og etter at de hadde kjempet mot uværet i 26 timer, ble de nødt til å vende tilbake til Ketchikan. Skuffelsen over å ha måttet snu ble imidlertid snart glemt da de traff søster Anna Hoguewood, som hadde begynt i tjenesten for Riket i 1911. Hun var lojal til hun døde i Ketchikan i 1949, 76 år gammel.

Dette var en herlig tid for disse modige brødrene, en tid da de leverte litteratur «i tonnevis», som de sa. De følte seg tiltrukket av innbyggerne i Alaska, som bror Franske omtaler som «greie og likeframme mennesker; fiskere, tømmerhoggere, fangstfolk og gruvearbeidere — alle gjestfrie og rause og med en uunnværlig humoristisk sans».

Akkurat som de første gullgraverne oppdaget at de måtte sikte mye grus for å finne de ettertraktede gullklumpene, oppdaget disse første kristne «gullgraverne» at det ville kreve store anstrengelser å finne fram til de få menneskene som kunne sammenlignes med sauer. I 1938 var det fem forkynnere som rapporterte sin tjeneste for Riket, i Alaska. Dette tallet økte til sju i 1942, men i 1943 og 1944 gikk det tilbake til to eller tre. Det var riktignok blitt sådd mye sæd ved hjelp av bibelsk litteratur, men det var tydelig at noe mer måtte til.

SOM BALSAM FRA GILEAD

På samme måte som kostelig balsam i bibelsk tid ble brukt til å lege og helbrede, brukte Jehovas organisasjon åtte menn og kvinner til å gi åndelig legedom i Alaska. (Jevnfør Jeremia 46: 11.) Den lille befolkningen på omkring 100 000 ble ikke oversett, for i 1944 ble pionerer som hadde fått opplæring ved Gilead, sendt oppover for å fremme Rikets interesser.

Harold og Claudia Hoffman, Ralph Bachman og Chester Sieradski ble sendt til hovedstaden, Juneau. John Errichetti og Gordon Rogers begynte å arbeide i Ketchikan, en av byene på de mange øyene som ligger tett inntil kysten av den sørøstlige tarmen av Alaska. De største utpostsamfunnene, Anchorage og Fairbanks, tok James E. Odham og Hermon Woodard seg av. Senere begynte bror Errichetti og bror Woodard å arbeide sammen. Disse to, som brødrene i Alaska populært kalte «guttene», skulle få mye å si for den framtidige veksten i Alaska.

Så, i 1945, kom det enda en Gilead-elev som skulle tjene i Juneau, nemlig Charles Gauntt. I 1948 giftet han seg med søster Ada Anderson, som også hadde vært elev ved Gilead, og de fortsatte å tjene i Alaska til oktober 1954. Deres to sønner, Charles og Tom, er nå begge i heltidstjenesten; Charles i Chile og Tom ved Betel i Brooklyn. I 1946 ble gruppen av misjonærer som var blitt sendt ut fra Vakttårnets bibelskole Gilead, forsterket med fire til.

INGEN VARM VELKOMST

Hvordan ville du reagere hvis du ble spurt om å dra til Alaska for å forkynne? Det ville uten tvil vekke blandede følelser hos deg. Åtte uredde pionerer meldte seg ikke desto mindre frivillig til dette uvanlige oppdraget. Flesteparten av de misjonærene som ble uteksaminert fra Gilead-skolen, måtte kjempe med heten og fuktigheten i Mellom- og Sør-Amerika og i Afrika. Men denne tildelingen innebar helt andre utfordringer. De skulle reise nordover! De ventet seg ingen varm velkomst fra det barske klimaet her. Ville de sette sin lit til Jehova når de gav seg i kast med strabasene i sitt tildelte distrikt?

De to misjonærbrødrene som ble sendt til Anchorage, leide et værelse for 35 dollar (265 kroner) pr. måned. Det var rett og slett et kott. For å komme til toalettet måtte en gå ut og rundt hjørnet. En vannkran med tilhørende bøtte var den eneste tilgjengelige sanitære installasjon. Dette var misjonærhjemmet deres og utgangspunktet for gjennomarbeidelsen av distriktet. Fra denne basen nådde de Talkeetna, Palmer og Seward. Dette distriktet, som lå på grensen mot villmarken, var omkring 320 kilometer langt!

Misjonærene i Fairbanks hadde en wanigan, et lite skur, som sitt hjem. Slike skur hadde lite eller ingen isolasjon i veggene og var ikke de mest ideelle boliger. Når brødrene skulle ha tak i et klesplagg i skapet, var det ikke uvanlig at plagget var frosset fast til veggen. Men det var ikke så rart, for ute viste termometret 45 kuldegrader!

«NATTLIG» FORKYNNELSE OM DAGEN

Misjonærene var innstilt på at det var kaldt i Alaska. Men noe de ikke var fullt så forberedt på, og som det var vanskelig å venne seg til, var mangelen på dagslys om vinteren. Bror Woodard tenker tilbake på det første året: «Det var en lang vinter for oss i Anchorage. Vi hadde omkring tre timer med dagslys, skjønt for mange dagers vedkommende ville det være riktigere å si tussmørke.»

I Fairbanks var dette problemet større, for der er dagene enda kortere om vinteren. Når solen står opp først utpå formiddagen og går ned bare noen få timer senere, kan det slite hardt på en nykommer. Frosttåken om vinteren gjør mangelen på lys enda mer merkbar og reduserer sikten på veiene til bare noen få meter. Disse triste forholdene om vinteren utgjør ofte en psykisk påkjenning. Ved 11-tiden skulle en jo tro at brødrene i Fairbanks var kommet godt i gang med den daglige forkynnelsen fra hus til hus. Men i desember er det knapt nok blitt lyst på denne tiden av dagen. Folk sov ofte til solen stod opp, så det var slett ikke uvanlig at misjonærene kom og vekket folk. For å få forkynt det gode budskap måtte de derfor drive «nattlig» forkynnelse om dagen. De bestemte seg for å banke på bare der hvor det var lys, så de skulle unngå å vekke folk. Det hjalp litt, men fremdeles vekket de opp forbausende mange. Det kom av at mange rett og slett ikke hadde slått av lyset kvelden før. Men misjonærene gjorde ufortrødent det beste ut av situasjonen.

NORDOVER OM VINTEREN

De fant snart ut at vinteren likevel var den beste tiden å besøke folk på. I disse årene hadde en ikke så gode smøremidler og drivstoffer, og derfor satte folk bilene sine ganske enkelt i garasjen for vinteren, siden de bare ville ha frosset i stykker hvis de var blitt kjørt. Dette var til brødrenes fordel, i og med at folk stort sett holdt seg innendørs om vinteren. Det var ikke mange steder en kunne dra når de daglige gjøremål var unnagjort, og folk tok gjerne imot hvem som helst som våget å trosse kulden for å oppsøke dem. Det var da også litt av en utfordring i 50 kuldegrader!

Med dette i tankene fant misjonærene ut at den klokeste måten å legge vitnearbeidet opp på var å dra nordover om vinteren og sørover om sommeren. Dette er motsatt av det ferierende på den nordlige halvkule gjør. Men det var svært praktisk med tanke på utbredelsen av budskapet om Riket i Alaska. Brødrene kunne lede flere bibelstudier med folk, for på den tiden stoppet nesten alt verdslig arbeid opp i vintermånedene. I sommerdistriktet deres, som var det sørøstlige Alaska, måtte de bruke båt for å nå fjerne landsbyer, og det var også en utfordring.

POLARSYKE

Et annet problem som ofte følger med et kaldt klima, er polarsyke. Lange perioder med mørke og ekstrem kulde kan tvinge en til å holde seg innendørs så å si hele tiden. Det påvirker humøret og gjør en rastløs og irritabel. Hver minste lille ubehagelighet og forstyrrelse synes enorm, og det kan virke som om veggene kommer krypende innpå en. Det er blitt opprettet egne klinikker med leger som har spesialisert seg på å behandle denne lidelsen. Brødrene vente seg imidlertid raskt til forholdene. Disse villige tjenerne for Jehova fant den beste medisin mot polarsyke, nemlig den tilfredsstillende virksomhet som består i å hjelpe folk til å lære om det håp som finnes i Guds Ord. Det å komme seg ut av sitt eget hjem og oppmuntre andre er det beste botemidlet.

EN BRUD KOMMER TIL ALASKA

I 1947 tok bror James Odham seg verdslig arbeid med tanke på å gifte seg. Han ordnet det slik at hans tilkommende, Stella, kunne komme til Anchorage. Siden det ikke fantes noen sanitære installasjoner i «hvetebrødshytta» deres, det tidligere misjonærhjemmet, krevde det oppfinnsomhet å få tatt seg et bad. Ekteparet Odham bestemte seg for å kjøpe et flyttbart, gummifôret badekar gjennom et postordrefirma. Vann ble varmet på ovnen, og så kunne de nyte noe så luksuriøst som et bad i sitt lille, men varme hjem. Men hvordan skulle de så bli kvitt alt vannet? Ute var det 40 kuldegrader, og inne hadde de ingen utslagsvask. De skjøv badekaret ut gjennom døren og tømte det deretter ganske enkelt utenfor. Da fikk de seg en overraskelse. I samme øyeblikk som badekaret var tømt, frøs vannet til is rett utenfor døren! Denne skøytebanen ble liggende der resten av vinteren, og når det kom besøk, sa bror Odham: «Vær forsiktig med min kones badevann her borte!» Ja, humoristisk sans var redningen for dem i de dager.

FEM METER NEDBØR!

Å kjempe med snø og lave temperaturer var én ting. Men de av nykommerne som konsentrerte seg om å utbre det gode budskap i den sørøstlige delen av staten, hadde også en overraskelse i vente. De hadde aldri forestilt seg hvor vanskelig det kan være å holde ut når det regner i dagevis uten opphold.

Før bror Errichetti kom til Alaska i 1944, traff han den trofaste bror Day i Seattle i Washington. Den erfarne Alaska-veteranen gav bror Errichetti en gummiregnfrakk og gliste: «Du kommer til å få bruk for den i Ketchikan!» Og det skal være sikkert at han fikk. Det er vanskelig å beskrive den virkning stormene her kan ha når de får regnet til å drive vannrett gjennom luften dag etter dag, uke etter uke.

I 1946 fikk bror Vernor Davis og hans kone i oppdrag å tjene i Ketchikan. Da de ankom den 13. juni, var det klarvær, og de smilte mot solen. Men det gikk ikke lang tid før regnet øste ned og fikk smilet deres til å forsvinne. Her forteller de om sin kamp mot elementene:

«Ett år var det ikke så mye som 20 minutter med opphold en eneste gang i løpet av hele mars måned. Hvorfor ikke bruke paraply? Ifølge skikken på stedet bryr ikke menn seg om det. En var rett og slett nødt til å være vanntett. Vi hadde selvfølgelig regnfrakker på oss. Ved dørene måtte vi være forsiktige så vi ikke bøyde hodet forover, for da ville det vannet som hadde samlet seg i hattebremmene våre, renne ned i feltveskene. Ofte bar vi veskene våre opp ned. Når vi så kom i ly for regnet, snudde vi dem den riktige veien igjen.»

Den samlede nedbørmengden det første året misjonærene var i Ketchikan, kom opp i 5230 millimeter, altså over fem meter! Dette oversteg langt gjennomsnittet, som er på 3810 millimeter pr. år. Misjonærene måtte dra hjemom flere ganger om dagen for å skifte til tørt tøy før de kunne fortsette i forkynnelsen. Slik utholdenhet får oss kanskje til å tenke oss om en gang til før vi bestemmer oss for å la være å gå ut på feltet fordi det regner en liten skvett.

NOK ET FRAMSTØT MED BÅT

Ved å bruke båt har brødrene opp gjennom årene klart å nå folk i mange isolerte kystsamfunn. Dette har brakt dem opp i farer på sjøen, og det har krevd konstant årvåkenhet og store navigasjonsferdigheter.

Høsten 1948 tilbød Ava (Nick) Nickles, en fisker fra Ketchikan som var interessert i sannheten, seg å skysse bror Errichetti og bror Woodard rundt til de landsbyene som ennå ikke var blitt oppsøkt med budskapet om Riket. Med den 42 fots fiskebåten hans, «Irene D.», nådde de mange havner. En gang da de forsøkte å krysse en havstrekning på omkring 40 kilometer, ville ikke motoren mer. Det var sterk vind og høy sjø. Da de undersøkte motoren, oppdaget de at batteriene var blitt ristet løs, og at det hadde lekket syre fra dem ned på fordelerlokket, slik at motoren var blitt kortsluttet. Og så røk starterfjæren. Bror Errichetti husker denne kvelden svært så godt:

«Vi begynte å drive sidelengs, og båten rullet kraftig i den grove sjøen. Vi mistet styringen. Vi ble sjøsyke alle sammen der vi drev hjelpeløse for vær og vind. Vi begynte å drive ved firetiden om ettermiddagen, og da vi ble innfanget av søkelysene til en kystvaktbåt, hadde vi drevet 26 kilometer til havs! Våre bønner hadde steget opp til Jehova, og han hadde hørt dem.» Men slike farer til sjøs kunne ikke stanse brødrene, som hele tiden var ustoppelige i sin forkynnelse.

Bror Nickles, som nå er 93 år gammel, driver ikke lenger som fisker, men han har ikke sluttet med å fiske etter mennesker. Han forkynner fremdeles fra hus til hus hver uke, så sant det er mulig, og han er menighetstjener i menigheten i Ketchikan.

HJERTER AV GULL BLIR FUNNET

En kan forestille seg hvilken glede disse første «gullgraverne» for Jehova følte når de kom over et nytt «funn». Mennesker med et ydmykt hjerte var som verdifulle gullskatter. Når de tok standpunkt for Jehovas messianske rike, ble de dyrebare både i Guds og menneskers øyne.

På øya Annette ligger den lille landsbyen Metlakatla. Befolkningen der, som bare teller noen få hundre, består av indianere fra tsimsh-stammen. Her bodde det også en indianerkvinne som het Minnie Booth. Hun var et vennlig, varmhjertet og gavmildt menneske. Med Jehovas hjelp klarte hun modig å frigjøre seg fra presset fra stammen. I mange år var hun det eneste vitne for Jehova i landsbyen sin. Søster Booth nølte ikke med å legge fram sannheten for alle hun møtte. En venn av familien Booth, Louis Fawcett, reagerte gledelig nok positivt, og han tjener trofast den dag i dag. Da søster Booth døde i 1971, var det allikevel ingen i familien hennes som hadde tatt imot sannheten.

Men Jehova fortsatte å velsigne hennes arbeid selv etter at hun var død. Flere år senere spirte sannhetens sæd i hjertet til et av hennes barnebarn, og hun tok sannheten med seg tilbake til sin familie i landsbyen. I dag er det en menighet på 15—20 lykkelige vitner i Metlakatla, og kjernen i denne gruppen utgjøres av folk fra tsimsh-stammen. Slike resultater viser hvordan Jehova har velsignet det arbeid som hans første, trofaste tjenere i dette området utførte. Forestill deg søster Booths glede når hun får en jordisk oppstandelse og blir tatt imot av dem av sine etterkommere som til slutt nøt godt av hennes kjærlige anstrengelser!

DET FØRSTE STEVNET I ALASKA

Det kan godt være at Bea Buchanon fra Juneau var den som var mest spent da det i 1948 ble gjort forberedelser til det første stevnet i Alaska, en milepæl i misjonærenes arbeid. En av stevnedagene ville også være en helt spesiell dag for søster Buchanon. Hun var nemlig en av de første i Juneau som tok imot sannheten, og så nå fram til å bli døpt i vann. Søster Buchanon forteller: «Vi var fem stykker som ble døpt i en dam like foran Mendenhallbreen.» Hun kommer sent til å glemme den gangen hun ble nedsenket i det iskalde brevannet. Bror Nathan Knorr og bror Lyman Swingle var til stede ved denne glederike begivenheten, og søster Rose Hamilton kunne fortelle: «Bror Knorr tok av seg jakken sin og så etter noen småbarn mens mødrene deres ble døpt. Jeg kunne ikke annet enn tenke på hvor forskjellig dette var fra det jeg hadde sett av religiøse ledere i kristenheten.» Det var i alt 63 til stede, deriblant enkelte besøkende fra andre stater. Brødrene kunne nå se fram til en ny epoke, en epoke da det ville bli holdt stevner innenfor Alaskas grenser.

Tidligere måtte en nemlig dra sørover til en av de 48 nedre statene eller til Canada hvis en skulle overvære et stevne. Nå kunne brødrene i Alaska overvære stevner så å si rett utenfor sin egen stuedør. Men fremdeles lå det visse vanskeligheter i veien for mange, slikt som store avstander, ulendt terreng, mangel på veier og de problemer det byr på å måtte reise helt fra fjerne øysamfunn, noe som alt sammen medfører lang reisetid og store utgifter. Når en familie på fire skulle dra til et stevne et eller annet sted i Alaska og bruke rimelig tid på reisen, hadde faren et utlegg på minst 500 dollar (nesten 4000 kroner) bare i reiseutgifter. (I dag er det enda dyrere.) Hvis han derimot bestemte at familien skulle ta båt eller ferje, ville omkostningene bli noe redusert, men reisen ville til gjengjeld ta flere dager. I så fall ville familieoverhodet bli påført ytterligere utgifter fordi han da måtte være lenger borte fra arbeidet. Antall til stede på stevnene viser at brødrene setter stor pris på dem, og at de er villige til å bringe de nødvendige offer. Opp gjennom årene har det vært en god del flere til stede på stevnene enn det har vært forkynnere.

YUKONTERRITORIET

Avdelingskontoret i Alaska fører nå også tilsyn med Yukonterritoriet i Canada. Dette enorme området i det høye nord er på over 518 000 kvadratkilometer og er omkring en tredjedel så stort som Alaska. Befolkningen, som er på snaue 25 000, tilhører stort sett den anglikanske eller den romersk-katolske kirke. Landskapet i Yukon minner mye om landskapet i det indre Alaska, med snøkledde fjelltopper og et rikt dyreliv. Den åndelige oppvåkning her forløp nokså parallellt med den tilsvarende utviklingen i Alaska.

I 1897 og 1898 ble praktisk talt hele verden oppmerksom på dette området etter at det var blitt funnet gull langs Yukonelven. På høyden av gullrushet i Klondyke-området den gangen kom tusenvis av mennesker strømmende til Yukonterritoriet. Noen av gullgraverne hadde noe av Selskapets bibelske litteratur med seg. En advokat som drog nordover på den tiden, fortalte brødrene at han hadde fått litteratur som gave av en prektig mann og god venn av ham, J. F. Rutherford.

Bortsett fra ett eller to isolerte tilfelle av uformell forkynnelse lå territoriet så å si urørt helt til 1951, da avdelingskontoret i Toronto sendte noen pionerer til Yukon. Bror Allan Crich og partneren hans, Joseph Hawryluk, drog på kryss og tvers gjennom hele denne vidstrakte ødemarken. Bror Crich husker at de kunne være dagevis i isolerte strøk uten å ha annet å spise enn tørket fisk og svisker.

Bror Sid Drebitt minnes det første året etter at menigheten i Whitehorse var blitt opprettet. Det året ble han døpt utendørs i en dam en dag det var 29 kuldegrader. Med et smil legger han til at han likevel hadde det varmt og koselig, for denne dammen var en naturlig, varm kilde i nærheten av Whitehorse. Denne begivenheten var en milepæl i og med at dette var den første dåp som var blitt arrangert i Yukonterritoriet. Bror Drebitts mor, en gang en ivrig kirkegjenger, hans far, tidligere en kommunistisk foredragsholder, og hans søster tok alle imot sannheten og symboliserte sin innvielse til Jehova.

Det bror Drebitt kan fortelle, sier oss noe om det press som brødrene måtte utholde: «Når jeg holdt på med gatearbeid, pleide det å kjøre bilgjenger forbi og overøse meg med ukvemsord og kaste saker og ting etter meg. Noen truet også med å jule meg opp hvis jeg ikke pelte meg vekk, men jeg var standhaftig og fortsatte å være trofast, for jeg følte meg sterkere enn noen gang før.»

Hvilken virkning hadde det på brødrene at de var så isolert? Bror Drebitt fortsetter: «På den tiden så vi kretstilsynsmannen bare én gang i året. Det var dårlig med bussruter og transport i det hele tatt, og flytrafikken var for det meste militær. Så vi måtte studere mye og holde arbeidet gående på egen hånd, for den nærmeste menigheten lå nesten 1500 kilometer unna. Av og til tok det måneder før posten nådde fram til oss.» Den ensomhet som denne isolasjonen medførte, gjorde det nødvendig å stå i et nært forhold til Jehova.

Å TJENE DER HVOR BEHOVET ER STØRRE

Alaska ble nå viet oppmerksomhet gjennom en annen av de foranstaltninger som Jehovas organisasjon har truffet. Det å tjene der hvor behovet er større, ble etter hvert en form for tjeneste som var aktuell både for pionerer og for dem som ikke kan begynne i heltidstjenesten. I 1959 tok flere familier og enkeltpersoner imot innbydelsen til å slå seg ned i Alaska. Nå da det var bant vei for åndelig fremgang, ville disse hengivne tjenerne for Jehova bidra med den nødvendige stabilitet og gi de brødrene som nylig var blitt døpt, videre opplæring. Den dag i dag fortsetter flere av disse familiene å styrke brødrene her, og de har gjort Alaska til sitt hjem.

ET AVDELINGSKONTOR BLIR OPPRETTET

I begynnelsen av 1960-årene hadde misjonærene nesten utspilt sin rolle i Alaska og Yukon. Det var blitt organisert sterke grupper av åndeligsinnete brødre og søstre. I 1961 så den ’tro og kloke tjener’ at det var behov for å knytte disse spredte gruppene nærere sammen. Et avdelingskontor i Anchorage ville kunne gjøre nettopp det. Det ble truffet tiltak med tanke på dette da bror Milton Henschel besøkte Alaska, og i september 1961 kom bror Andrew K. Wagner for å ta fatt på sin nye oppgave som avdelingstilsynsmann. Yukonterritoriet i Canada skulle også være underlagt avdelingskontoret i Alaska, noe som ville innebære kretsstevner med et internasjonalt preg ettersom brødre og søstre fra to forskjellige land ville komme til å overvære stevner sammen. Bror Tom Didur, en kretstilsynsmann fra Canada, hadde tjent i flere år i hele det nordlige Alberta og Britisk Columbia, i Yukon og i det nordlige Alaska. Etter at avdelingskontoret var blitt opprettet, fikk han i oppdrag å konsentrere seg om Alaska og Yukon.

Bror Wagner fortalte i sin rapport til Selskapet om de goder som det nye avdelingskontoret umiddelbart førte med seg: «Mye av økningen i år [1962] har funnet sted som følge av at hyrdearbeidet har kunnet bli utført på en bedre måte, noe som igjen skyldes at avdelingskontoret har gjort det mulig å føre nøyere tilsyn med arbeidet. Vi ser også tegn til at mange som har følt seg svake fordi de er isolert, nå er i ferd med å oppnå større modenhet.» En tilsynsmann sa: «Inntil da følte vi oss nesten som foreldreløse på grunn av avstanden til andre menigheter og til hovedkontoret.»

Da bror Woodard drog fra Alaska i 1963, var bare én av de opprinnelige misjonærene igjen, nemlig bror Errichetti. I 1964 skrev bror Knorr til ham og innbød ham til å komme til Betel i Brooklyn, og der tjener han fortsatt. Bror Errichetti, som trofast holdt ut i sitt tildelte distrikt, sier selv: «Alaska var mitt distrikt i 20 år, og jeg likte meg svært godt der. Bror Woodard og jeg hadde det vanskelig iblant, men Jehova, vår kjærlige Gud, hjalp oss alltid gjennom vanskelighetene.» Hvor sant er ikke dette! Disse to brødrene viste særlig en enestående rådsnarhet alle de årene de tjente i Alaska. Det var knapt den ting de ikke visste om hvordan en nyttiggjør seg det en har for hånden, og de var som skapt til å tjene i det ville og ugjestmilde distriktet som Alaska virkelig var på den tiden. De vant innbyggernes respekt og gjorde mye for å oppmuntre brødrene, som etterlignet den iver de viste i Rikets arbeid til tross for vanskeligheter. Disse to viste ved sin nidkjære tjeneste at de siste dager slett ikke er en tid da en kan ta det med ro.

BYGGING AV RIKETS SALER

At de menighetene som misjonærene hadde opprettet, var permanente, gikk nå klart fram av de nye Rikets saler som skjøt opp rundt om i Alaska. Et geitefjøs i Fairbanks, en bølgeblikkbrakke i Whitehorse og en hytte i Kodiak ble erstattet av nye, tiltalende møtelokaler. Disse Rikets saler var et bevis på at Jehovas folk var kommet for å bli! Brødre med erfaring fra byggebransjen hadde det spesielt travelt i de årene byggevirksomheten pågikk. Bror R. C. Daily, en av dem som kom i 1959 for å tjene der hvor behovet var større, førte tilsyn med minst åtte av disse prosjektene. Høydepunktet i denne perioden var byggingen av et meget tiltalende avdelingskontor i Anchorage, som omfatter kontorer, boligrom og en Rikets sal med plass til 250. I dag finnes det 13 Rikets saler i det området som avdelingskontoret har ansvar for.

JORDSKJELVET I ALASKA

I disse årene arbeidet brødrene flittig med å bevise overfor folk her at vi lever i de siste dager. Ofte ble de møtt med skepsis og tvil. Men så fikk menneskene her oppe i nord plutselig selv føling med oppfyllelsen av Jesu ord om at det skulle «være jordskjelv mange steder», og det til gagns! (Mark. 13: 8) Den 27. mars 1964 inntraff det en rystelse som det aldri har vært maken til i Alaska. Noen vitenskapsmenn målte jordskjelvet til 8,6 på richterskalaen, og det er det kraftigste skjelvet som noen gang er blitt registrert i Nord-Amerika. Det førte til større forskyvninger i jordskorpen enn noe annet jordskjelv en kjenner til. Store deler av Anchorage, Seward, Cordova, Valdez og Kodiak ble ødelagt, og 115 mennesker omkom. Selv om Rikets sal i Kodiak forsvant ut i sjøen, ble brødrenes eiendommer bare påført liten skade. Etter denne hendelsen hadde folk i Alaska ikke vanskelig for å forstå den delen av Jesu tegn som omhandler jordskjelv.

FORANDRINGER I PERSONALET

Samme år som jordskjelvet inntraff, kom den sørgelige nyheten om at bror Wagner var død. I 1965 ble denne broren med sitt kjærlige og faderlige vesen etterfulgt av den energiske og nidkjære bror James A. Miller. Han og hans kone fortsatte i heltidstjenesten til 1969, da familieforøkelse var i vente. Da gav Selskapet bror P. Gerald Ronco i oppdrag å overta ved avdelingskontoret, hvor han fortsatt tjener som koordinator bistått av de to andre medlemmene av avdelingsutvalget, Ralph Ring og Paul Thiessen.

Bror og søster Ronco har spilt en aktiv rolle i utvidelsen av Rikets arbeid i Alaska. De har tjent der i omkring 14 år nå og har gjort svært mye for å hjelpe de nye. Sammen har de hjulpet 33 personer inn i sannheten. Hele deres liv dreier seg om de menneskene de kommer i kontakt med i Jehovas tjeneste, og de er levende interessert i hver enkelt av dem. En enestående egenskap som bror Ronco har, er at han alltid stiller opp når noen har et problem. Han har tilbrakt hundrevis av timer med å høre på problemene til dem som har henvendt seg til ham, enten det har vært enkeltpersoner eller menigheter. Han har en svært varm, munter og tiltalende personlighet som får andre til å føle at de trygt kan henvende seg til ham med det de har på hjertet.

KRETSTJENESTEN

De reisende tilsynsmenn har bidratt mye til å bygge opp brødrene og gi dem den nødvendige opplæring. Fra 1963 til 1979 besøkte bror Robert L. Hartman trofast menighetene i Alaska og Yukonterritoriet. Bror Hartman forteller: «Da jeg begynte i kretstjenesten i februar 1963, fantes det 428 forkynnere fordelt på ti menigheter i Alaska og Yukon. Det var en interessant utfordring å nå menighetene og de isolerte ved hjelp av forskjellige slags transportmidler. Jeg brukte bil, rutefly, småfly, ferjer og fiskebåter for å besøke våre kjære brødre og søstre, som trengte å bli oppbygd av kretstilsynsmannen.»

Han forteller om søster Alma Laughlin og tenåringssønnen hennes, som var de eneste Jehovas vitner i det barske området ved landsbyen Wrangell, hvor folk drev med tømmerhogst og fiske. For å besøke dem måtte han bruke småfly, noe som var dyrt, eller sitte mange timer på ferjen og i tillegg bli innlosjert på et gammelt overnattingssted. Han forkynte fra hus til hus sammen med søster Laughlin og sønnen hennes, og han var med dem på gjenbesøk og bibelstudier, hele tiden til fots og ofte i øsende regnvær. Men disse to trengte å få slike besøk, akkurat som de større menighetene trengte det. Fra et av disse besøkene husker han at han tok av fra Sitka i et småfly med kurs for Wrangell:

«Da vi var kommet midtveis og hadde forrevne fjell og øyer på begge sider og sjøen under oss, fløy vi plutselig rett inn i et uvær med kraftig vind og regn. Flygeren gjorde øyeblikkelig helomvending, og vi begynte å fly tilbake den veien vi var kommet, mens den sterke vinden og regnet pisket mot halen på flyet. Vendingen skjedde så brått at den nærmest så ut som om den var hentet ut av en tegnefilm. Men en villmarksflyger i Alaska gir seg ikke så lett. Flygeren fløy i en stor sirkel mot vest rundt noen øyer og lette etter et sted der stormen ikke raste så voldsomt.

Mens vi fløy denne omveien, tvang stormen oss lenger og lenger ned mot sjøen. Men han presset flyet framover der vi strøk over havflaten i bare 60 meters høyde. Da han åpnet vinduet på sin side for å se hvor nær vi var fjellet som strakte seg langs kystlinjen foran oss, kunne jeg ikke annet enn lure på om vi ville komme trygt fram til Wrangell. Kort etter kunne jeg gjennom disen foran oss så vidt skimte tre skikkelser som stod og ventet ved siden av en bil inne på land. Søster Laughlin hadde leid den eneste drosjen på stedet for å møte flyet på den lille landingsplassen. Resten av uken trasket vi omkring på feltet i regnet, men vi hadde da i hvert fall fast grunn under føttene.»

Bror Hartman fortsetter: «Alle i den lille byen var vant til å se søster Laughlin gå rundt til fots for å undervise folk ut fra Bibelen. Hun forble trofast i de årene hun bodde i denne isolerte byen, og til slutt ordnet mannen hennes det slik at de kunne flytte til et sted som lå nærmere en menighet. Det var et ubeskrivelig privilegium for meg å få tjene slike trofaste brødre og søstre i Alaska i over 16 år. Jeg måtte riktignok reise godt og vel 400 000 kilometer i alt, mange ganger i storm og i temperaturer helt ned mot minus 50 grader for å få besøkt brødrene i kretsen, men det å kunne være vitne til den tro og ulastelighet som slike som søster Laughlin viser, er en av de største velsignelser et menneske kan ha del i. Og for en glede det var å se antall forkynnere av det gode budskap komme opp i over 1240 i 23 menigheter før jeg drog fra Alaska i 1979!» Bror Hartman arbeider fremdeles som reisende tilsynsmann, nå under ledelse av avdelingskontoret i De forente stater.

FJERNTLIGGENDE DISTRIKTER BLIR NÅDD

Det er hyggelig å kunne fortelle at det blir forkynt regelmessig i 90 prosent av distriktet i Yukonterritoriet og Alaska. Over halvparten av alle innbyggerne i det området som avdelingskontoret har ansvar for, bor nemlig i Anchorage og Fairbanks, og resten bor i en håndfull andre byer, så de 26 menighetene som nå finnes her, får gjort Jehovas navn godt kjent blant folk. Vitnearbeidet pågår for fullt året rundt. Når temperaturen kryper under 45 minusgrader, skriver de fleste av brødrene brev, eller de leder bibelstudier og går på gjenbesøk.

Brødrene i Alaska overser ikke de 20 prosent av befolkningen som bor i de fjerne, avsidesliggende landsbyene, og det ligger dem på hjertet å gjøre også disse menneskene kjent med håpet om Riket. Dette er svært vanskelig og kostbart, siden det ikke finnes noen veiforbindelse mellom disse landsbyene og de større byene. I 1970 fordelte avdelingskontoret de ledige distriktene mellom menighetene og bad dem om hver for seg å sørge for at disse fjerntliggende områdene ble nådd. På bakgrunn av denne henstillingen bestemte to flittige søstre seg i september 1970 for å gjøre sitt til at de isolerte innbyggerne i det indre Alaska skulle bli besøkt. En av disse søstrene hadde allerede vært pioner i eskimolandsbyen Bethel og hadde lært seg litt av eskimoenes språk. Hun og den andre søsteren satte sin lit til dette og drog oppover Kuskokwim-elven med en lastepram. På veien byttet de litteratur mot fersk eller tørket fisk. Til å begynne med valgte de å sove i telt ute i det fri, men kulden tvang dem snart til å søke ly innendørs.

Fordi de gjorde seg slike nidkjære anstrengelser, fikk de forkynt i over 15 landsbyer. De måtte ta seg over 800 kilometer oppover elven ved hjelp av pram. De leverte mye litteratur og avla et fint vitnesbyrd i løpet av denne reisen på over 1600 kilometer.

I 1973 tok en av disse søstrene og mannen hennes soveposer og telt med seg og brukte tre uker til å forkynne budskapet om Riket for enda flere av eskimobefolkningen. De ble hjertelig mottatt av mange av landsbyboerne, som delte den tørkede fisken, fiskehodesuppen og andesuppen sin med dem. De leverte over 500 blad og tegnet over 100 abonnementer. En slik iver er eksemplarisk, men hvor fikk denne søsteren egentlig sitt pågangsmot fra? Jo, familien hennes hadde lært sannheten å kjenne av en av de første misjonærene.

Et annet framstøt ut til de avsidesliggende landsbyene ble foretatt ved hjelp av fly. Brødrene var klar over at det er lettest å treffe folk i disse områdene om vinteren, for da har fisket så å si stoppet helt opp. Men vinterstormene gjør det farlig å fly. En av flygerne forklarer:

«Området rundt Nome og Beringhavet er beryktet for kraftig ising og for whiteouts. Fenomenet whiteout er en fryktet fiende, for det kan opptre nesten uten varsel. Det begynner gjerne med et lett skydekke fulgt av snø. Men snart blir allting helt hvitt. Flygeren må anstrenge øynene og stirre inn i snøen. Han kan miste orienteringsevnen og begrepet om hva som er opp, og hva som er ned. Så kommer svimmelheten, og da kan en lett fly rett inn i en fjellvegg eller styrte i bakken. Flere flygere har omkommet i dette området enn noe annet sted i Alaska.» Til tross for disse farene gjennomarbeidet brødrene i løpet av to år et område på nesten 845 000 kvadratkilometer, og de besøkte over 200 landsbyer.

For å hjelpe til med å dekke utgiftene til de 11 som drog ut i ødemarken i tre fly, gav de lokale brødrene over 14 000 dollar (over 100 000 kroner)! For en gavmild ånd brødrene her la for dagen ved å gi en slik støtte til forkynnelsen av det gode budskap og til de anstrengelser som blir gjort for å nå alle som ønsker å tjene Jehova!

Et annet tiltak som ble truffet med tanke på å nå hele Alaska i det arbeid som består i å gjøre disipler, gikk ut på å sende prøvenumre av Våkn opp! og Vakttårnet i posten. Avdelingskontoret i De forente stater påtok seg å sende ut nesten 18 000 blad til landsbyene i Alaska i løpet av et år. Hver eneste landsby er blitt nådd med budskapet om Riket, enten gjennom posten eller ved personlige besøk.

I begynnelsen av 1983 gav avdelingskontoret i Alaska seg igjen i kast med et omfattende program for forkynnelse i landsbyene ute i ødemarken. Over ti privatfly stod til disposisjon, og en hadde planer om å oppsøke 63 landsbyer med det gode budskap. Dette gav over 23 000 mennesker som tilhørte den eskimoiske, indianske og aleutiske befolkningen, en fin mulighet til å lære om håpet om evig liv under Guds rike! Ettersom Alaska har et landareal på omkring 1 525 000 kvadratkilometer, hvorav størstedelen er veiløse områder, er det ingen liten oppgave å forkynne ute i ødemarken. I løpet av mai 1983 besøkte brødrene for eksempel 17 landsbyer og fløy over 7700 kilometer!

Opp gjennom årene har brødrene likevel oppnådd de beste resultatene hva det å gjøre disipler angår, når de har konsentrert seg om de tettere befolkede byene. Nykommere som tar del i forkynnelsesarbeidet her, møter ikke lenger de primitive forholdene som Alaskaveteranene måtte utholde. Nå kan de glede seg over å ha moderne bekvemmeligheter, og de kan bedre konsentrere seg om å utføre vitnearbeidet.

EN ’STOR SKARE’ AV ALLE NASJONER, STAMMER OG FOLK

Vi er inderlig glad over at i hvert fall noen få av indianerne og eskimoene her har reagert positivt på sannheten. I samsvar med Åpenbaringen 7: 9 kommer de som utgjør den ’store skare’, fra alle nasjoner, stammer, folk og tunger — også fra Alaska og Yukon. Den innfødte befolkningen består av vennlige, fredselskende mennesker. De er enkle og liketil og er stort sett fornøyd med det nødvendige til livets opphold. Her som i andre deler av verden har kristenhetens kirkesamfunn frembrakt tusenvis av navnkristne. Presteskapet tillater de eskimoene og indianerne som går over til den såkalte kristendom, å holde fast ved overtro og ved skikker som ikke er i harmoni med Guds Ord. Slik det er med de fleste sterkt religiøse mennesker, har læren om «én gang frelst alltid frelst» gjort dem selvtilfreds. Mange andre igjen har falt som offer for alkohol- og narkotikamisbruk og påberoper seg ikke å være religiøse i det hele tatt. Men for en glede det er å se alle de forskjellige stammene som er representert blant våre brødre og søstre, og å se deres dype verdsettelse av sannheten og deres iver for den! Hvilket vitnesbyrd om Jehovas ånd er det ikke når disse klarer å rive seg løs fra gamle stammeskikker!

Brødrene har ikke bare levert mye litteratur. De har også vært gode eksempler ved å praktisere sann kristendom, og det har bidratt til at mange er blitt hjulpet inn i Guds organisasjon. Vi husker det som ble utrettet av de første pionerene, som leverte litteratur «i tonnevis», og vi er glad for at de symbolske «hestene» i Åpenbaringen 9: 16—19 har klart å ta seg fram til alle deler av dette enorme landet. I de siste ti årene er det blitt distribuert over to og en halv million eksemplarer av Vakttårnet og Våkn opp!, og det er blitt tegnet over 14 000 abonnementer!

Siden avdelingskontoret i Alaska ble opprettet i 1961, er antallet av mennesker som gir pris til Jehova, blitt firedoblet, slik at det i april 1983 ble nådd et høydepunkt på 1574. Disse blir tatt hånd om av 26 menigheter som er inndelt i to kretser. I februar 1983 var det 134 alminnelige pionerer og hjelpepionerer, og de utgjorde ni prosent av det samlede antall forkynnere. Med et forhold på én forkynner for hver 292 innbyggere stiger det opp et kraftig lovprisningsrop til Jehova. På minnehøytiden i 1983 var det hele 4033 til stede!

Folk drar stadig nordover til Alaska for å virkeliggjøre sine drømmer om et bedre liv. Mange blir desillusjonert når de oppdager at «det store landet» ikke svarer til forventningene deres. Andre er derimot blitt rike her oppe! De har oppdaget det åndelige paradis som Jehova har opprettet blant sitt folk. I de siste ti årene har 1017 innviet seg til Jehova her i det distriktet som avdelingskontoret i Alaska fører tilsyn med. Mange har vendt tilbake til sitt hjem i de nedre 48 statene, glade over å kunne dele sin nyervervede rikdom i form av åndelige velsignelser med sin familie og sine venner.

I likhet med mange andre av dem som har dratt nordover, leter også Jehovas folk etter skatter, men ikke etter det gylne eller det svarte gullet som finnes nede i jorden. De har lært at den sanne rikdom består i menneskeliv. Profeten Haggai viser at Jehova betrakter mennesker som begynner å utøve den sanne tilbedelse, som ’folkeslagenes skatter’. Brødrene i dette fjerne hjørnet av verden takker Jehova for at de har fått det privilegium å dra omsorg for noen av disse verdifulle skatter fra alle nasjoner, og ber om at mange flere her i Alaska og Yukon må komme til hans hus og fylle det med herlighet. — Hag. 2: 7.

[Kart på side 163]

(Se den trykte publikasjonen)

Alaska

Nome

Yukon-elven

Kuskokwim-elven

Bethel

Fairbanks

Mt. McKinley

Talkeetna

Palmer

Anchorage

Valdez

Cordova

KENAI-HALVØYA

Seward

MALASPINA-BREEN

St. Elias Range

Skagway

MENDENHALL-BREEN

Hoonah

Juneau

Sitka

Wrangell

Ketchikan

Metlakaktla

ANNETTE

KODIAK

Kodiak

BERINGERHAVET

ALEUTENE

Yukonterritoriet

Whitehorse

[Bilde på side 164]

Alaska Bror Knorr besøker misjonærer i Alaska i 1948. Fra venstre mot høyre: Mary Tetzlaff, Abe Tetzlaff, Hermon Woodard, Charles Gauntt, Ralph Bachman, James Odham, John Errichetti, Nathan Knorr, Stella Odham, Ada Gauntt, Lorraine Davis, Vernor Davis, Claudia Hoffman, Harold Hoffman

[Bilde på side 166]

Hermon Woodard og John Erriohetti i Ketchikan. De ble populært kalt «guttene»

[Bilde på side 173]

Ava (Nick) Nickles, en pensjonert fisker fra Ketchikan, fisker stadig etter mennesker i en alder av 93 år

[Bilde på side 174]

Den første dåp i Alaska — arrangert i 1948 foran Mendenhallbreen

[Bilde på side 179]

Avdelingskontoret i Anchorage, som omfatter kontorer, boligrom og en Rikets sal med plass til 250

[Bilde på side 180]

Den første avdelingstilsynsmannen i Alaska, Andrew K. Wagner, og hans kone, Vera

[Bilde på side 182]

Gerald Ronco, den nåværende koordinatoren ved avdelingskontoret, og hans kone, Lucy

[Bilde på side 187]

I over 16 år tjente Robert L. Hartman brødrene i Alaska som kretstilsynsmann. Han reiste vidt og bredt ved hjelp av alle slags fremkomstmidler og i alt slags vær

[Bilde på side 188]

Forberedelser blir gjort til å gjennomarbeide ødemarksområder ved hjelp av fly