Verdensrapport

Afrika og øyene i nærheten

Afrika er et kontinent som er splittet på grunn av stridigheter mellom stammer og nasjoner. Men Åpenbaringen 7: 9—14 forutsa at «en stor skare . . . av alle nasjoner og stammer og folk og tungemål» skulle bli forent i tilbedelsen av Jehova og ha utsikter til å komme inn i hans fredelige, nye verden. Tusener av mennesker over hele Afrika viser på en overbevisende måte at de tilhører denne lykkelige skaren.

I Cape Town i Sør-Afrika ble en av våre søstre noe overrumplet da en beboer avbrøt henne og spurte: «Hva er det du vil?» Hun svarte direkte: «Jeg vil starte bibelstudier med folk.» Til hennes overraskelse svarte mannen: «Jaha! Kom inn, la oss begynne straks.» Søsteren hadde en fin drøftelse med denne jødiske mannen og avtalte å komme tilbake sammen med sin mann. Denne mannen har gjort enestående framskritt. Han har lest Bibelen fra perm til perm fire ganger, og tre ganger har han lest ut boken Det største menneske som noen gang har levd. Han er også ivrig etter å forkynne for slektningene sine. Han er svært takknemlig for at Jehova har  åpnet øynene hans for sannheten. Samme dag som søsteren besøkte ham for første gang, sa han til familien: «Kom og hils på disse menneskene, for Gud har sendt dem til oss.» Han hadde da i en periode tenkt på å begå selvmord.

Familiebåndene kan spille en viktig rolle når det gjelder å utbre sannheten. En hjelpepioner startet et studium i en landsby på Mauritius. Darmen, en vitebegjærlig ung nabogutt, hørte interessert på. Han gjentok for foreldrene det han fikk høre, særlig for moren, som var hindu. Hun ble overbevist om at det var sannheten hun nå lærte, så hun fjernet det hinduiske alteret hun hadde i hagen. Darmen snakket med alle slektningene sine i landsbyen — brødre, søstre, svogere, onkler, tanter og søskenbarn. Da han fikk høre om dagsteksten, begynte han å drøfte den med dem. Noen ganger deltok over 30 personer i disse drøftelsene til langt på kveld. Etter noen uker avtalte et spesialpionerektepar å begynne å studere med dem. I denne familien er nå 13 døpt; fire andre er udøpte forkynnere. Og Darmen? Han har giftet seg, og både han og hans kone tjener som spesialpionerer.

Borgerkrig har hatt en svært opprivende virkning på folks liv i Liberia. Da forkynnerne fra Mano River overvar et stevne i Monrovia, oppstod det kamper i deres hjemtrakt, og det var umulig for dem å vende tilbake det året. Men en udøpt forkynner som var blitt igjen, fortsatte å forkynne. Han følte ikke at han kunne bruke Rikets sal, siden han ikke var døpt ennå, men han passet på at den ikke ble plyndret. Han fortalte at han også hadde foretatt «hyrdebesøk» hos dem som tidligere hadde studert, for å holde deres interesse for sannheten levende, og han hadde ledet møter hjemme hos seg selv. Han var blant dem som ble døpt på årets områdestevne med temaet «Opplært av Gud».

Årets høydepunkt i Den sentralafrikanske republikken var regjeringens vedtak av 20. januar 1993 om fullstendig å  fjerne forbudet mot Jehovas vitners virksomhet. Selv om brødrene har hatt stor frihet i flere år, er de nå juridisk anerkjent. Dette har gjort det mulig for dem å åpne sine Rikets saler igjen. Skoler, sykehus og mange offentlige kontorer i landet fungerer ikke fordi det ikke finnes nok penger til lønninger. Men Jehovas vitner har til tross for sine egne økonomiske problemer reparert og malt alle sine fem Rikets saler i Bangui. Nå bruker de dem igjen som sentre for den rene tilbedelse.

Kontrasten mellom Jehovas vitner og andre religiøse grupper er tydelig for mange utenforstående i Afrika. Etniske stridigheter i den sørlige delen av Zaïre førte til at en gruppe kasaier som var blitt jaget bort av katangeserne, søkte tilflukt i huset til høvdingen i en landsby nær Kamina. Da høvdingen hadde fått vite hva som hadde skjedd, spurte han: ’Er det noen Jehovas vitner blant dere her?’ De undersøkte dette og svarte så: ’Nei.’ Høvdingen spurte: ’Hvorfor ikke? Er det ikke noen i landsbyen deres?’ ’Det er noen,’ svarte de. ’Hvorfor er det da ikke noen her?’ fortsatte høvdingen. Til slutt sa han: ’Nå ser dere hvorfor Jehovas vitner sier at deres religioner er falske. De som jaget dere bort, tilhører samme kirkesamfunn som dere, men Jehovas vitner har ikke jaget bort sine brødre. De har tvert imot tatt imot dem og beskyttet dem.’

Der hvor analfabetisme er et problem, må forkynnerne kanskje ikke bare undervise i Bibelen, men også i lesing og skriving. En pionersøster i Zimbabwe som gjorde dette, ble overrasket da elevene tilbød seg å betale henne for privatundervisningen. Hun skrev senere: «Jeg tenkte på Gehasi, Elisjas tjener, og hvordan han ble rammet av spedalskhet. Derfor sa jeg til dem: ’Min lønn er å se dere gjøre framskritt når det gjelder å lære sannheten og praktisere det dere lærer. Jeg vil ikke ha penger av dere.’» — 2. Kong. 5: 20—27.

 Asia

Det var i Orienten Jehova skapte det opprinnelige paradiset, hvor han satte de første menneskene. De verdsatte ikke det Jehova hadde gjort for dem. Men i vår tid er det flere hundre tusen orientalere som viser at de verdsetter Jehovas rettferdige veier. De går nidkjært inn for å gjøre andre kjent med budskapet om at Gud har til hensikt å gjøre hele jorden til et paradis.

En søster i Japan som må arbeide heltid for å forsørge sin familie, tjener også som pioner. Hvordan greier hun det? Ved å gjøre god bruk av den tiden hun sitter på toget hver dag. Reisen tar halvannen time hver vei. Hun må vise god dømmekraft, men ettersom mange pendlere tar det samme toget hver dag, foretar hun til og med gjenbesøk på toget ved å henvende seg om igjen til mennesker som har vært villige til å lytte til budskapet. Hun leverer gjennomsnittlig 167 blad i måneden og har startet sju bibelstudier på toget.

 En pionersøster i Malaysia prøvde mange ganger å ringe på hos en kvinne hun hadde studert med, men det var aldri noen hjemme. Hver gang var det imidlertid en nabo som dukket opp og så fiendtlig og mistenksomt på henne. «Hvorfor ikke snakke med denne mannen?» tenkte søsteren. «Han er der hver gang jeg kommer, og kanskje han kan fortelle meg hvor kvinnen er.» Han spurte henne bryskt: «Hva er det du vil? Hva driver du med?» Men utrolig nok, etter at han hadde fortalt henne at kvinnen var flyttet, lyttet han til Bibelens budskap. Han gikk faktisk med på å studere, og det med en viss begeistring også. Den første gangen studiet ble holdt, var også hans kone og en kollega til stede. Denne kollegaen var et ivrig medlem av en av kristenhetens sekter, og han prøvde å stoppe bibelstudiet. Men etter at mannen hadde lagt merke til søsterens rolige og fornuftige svar på de verbale angrepene, bad han kollegaen om å passe sine egne saker og la ham studere i fred. Han gjorde raske framskritt. Han var spiritistisk medium av yrke, men da han lærte at Bibelen fordømmer spiritisme, kvittet han seg straks med alt spiritistisk utstyr. Han og hans kone er nå regelmessig til stede på menighetens møter i Rikets sal.

En pionersøster i India som tok del i hus-til-hus-arbeidet, traff tre jenter som gikk på videregående skole. De var hinduer, men tok imot tilbudet om et bibelstudium fordi det var mange spørsmål de ville ha svar på. Etter en tid fikk de boken Menneskets søken etter Gud, og de leste den. Den gjorde dem grundig overbevist om at det er galt å dyrke avguder. De fortalte moren hva de hadde lært, og det førte til at hun kvittet seg med avgudene sine. Jentene kvittet seg med ouija-bordet sitt. Senere sa de: «Året 1992 var et uforglemmelig år for oss. I januar gikk vi ut av ’Babylon den store’ ved å kvitte oss med avgudene. I april begynte vi å gå regelmessig på møtene. I august ble vi udøpte forkynnere.  I oktober ble vi alle fire døpt. I november ble to av oss faste hjelpepionerer, og i desember ledet vi ti bibelstudier, deriblant et med vår 71 år gamle mormor.»

Forkynnerne i Thailand opplever at stadig flere mennesker i distriktet blir plaget av demoner. Et ektepar i Nakhon Sawan bodde i et hus som var fullt av avguder. Da paret hadde hatt et bibelstudium en tid, nevnte mannen at det skjedde alle slags merkelige ting i huset som gjorde at de ikke fikk sove. Han sa også at hver gang hans kone prøvde å dra til Rikets sal, følte hun det som om noen holdt henne igjen og hindret henne i å forlate huset. Forkynneren viste dem noen punkter i brosjyren De dødes ånder. Mannen innrømmet at det som ble beskrevet der, var akkurat det de opplevde. Forkynneren viste ham ut fra Bibelen hva han måtte gjøre for å få Jehovas velsignelse. (5. Mos. 7: 25, 26; 1. Joh. 5: 21) Dagen etter bad mannen brødrene om hjelp til å få alle avgudene og andre religiøse gjenstander ut av huset — det var nok til å fylle en varebil — og brenne dem utenfor byen mens han så på. Han ble svært styrket i troen da han så at avgudene som han tidligere hadde dyrket, ikke kunne frelse seg selv. Fra da av var han og hans kone befridd fra demonenes makt, og de har gjort store åndelige framskritt.

Mange unge er søkende fordi de er usikre på hva framtiden vil bringe. Noen får hjelp gjennom brosjyren Du kan få leve evig på jorden! og boken De unge spør — tilfredsstillende svar. En buddhistisk mor på Sri Lanka skrev: «Jeg må få lov til å takke dere inderlig for at dere har hjulpet datteren min til å finne den rette vei. Jeg ble svært glad da jeg så boken dere hadde gitt henne. Hun leser den om og om igjen, og jeg har også lest den. Så enda en gang vil jeg gjerne takke dere inderlig for denne flotte gaven.»

 Europa

I mange land er det vanskelige økonomiske forhold. Men Jehovas tjenere har «rikelig å gjøre i Herrens gjerning». (1. Kor. 15: 58) I stedet for å klage over arbeidsledigheten har Jehovas vitner i Finland benyttet anledningen til å bruke mer tid på å hjelpe andre til å forstå hvorfor det er så vanskelige tider, og hvorfor vi har behov for Guds rike.

Hvilken andel har unge forkynnere i dette? Her er et eksempel: En søster i Finland var ute i felttjenesten sammen med sin fem år gamle datter. De traff en mann som på grunn av fordommer ikke ville snakke med søsteren. Men da datteren hennes gav ham en traktat, tok han imot den. Senere fant hans kone traktaten på kjøkkenbordet, og hun leste den. Hun likte det den sa om paradiset, så hun bestilte «Paradis-boken» av Selskapet og begynte å lese i den. Neste gang noen forkynnere ringte på, ble det startet et bibelstudium med henne. Hun møtte motstand fra mannen. Men da han hadde sett hvordan en Rikets sal ble bygd på et par dager, sa han: «Hvis Jehovas vitner kan gjøre slike ting, så må det  være noe større bak organisasjonen.» Han begynte også å studere, og de ble begge døpt etter et år.

Mange menigheter i Portugal gjennomarbeider distriktet sitt hver uke, og de finner fremdeles sauelignende mennesker. En søster forteller: «Før jeg går ut i tjenesten om morgenen, ber jeg Jehova om hjelp til å finne noen som er interessert i å studere Bibelen.» En dag startet hun et studium med de ansatte i en frisørsalong. Men da studiet senere ble flyttet til søsterens hjem, var det bare én som dukket opp. Hun sa: ’De andre er ikke interessert, men det er jeg.’ Før det var gått en måned, ledet hun selv to studier. Hun ble snart døpt og begynte i pionertjenesten.

En mann og en kvinne i Sverige som var viet på tradisjonelt sigøynervis, giftet seg likevel i samsvar med svensk lov, og de ble døpt som Jehovas vitner i 1992. Fordi ektemannen er høyt respektert av andre sigøynere, har han kunnet starte mange bibelstudier. I januar 1993 ledet han 21 studier. Et av studiene var med en gruppe som var så stor at han spurte om lov til å bruke Rikets sal. En gang da kretstilsynsmannen ble med ham på studiet, var 26 voksne sigøynere samlet i leiligheten for å studere. Men den nye broren sa: «Jeg kan ikke forstå hvor alle sammen er i kveld. Vanligvis er vi mellom 40 og 50 her.» Studiet foregikk på tre språk — svensk, kroatisk og romani. Noe som appellerer enda sterkere til disse menneskene enn den nye verdens velsignelser, er Guds kjærlighet og den upartiske og fordomsfrie holdningen som allerede nå gjør seg gjeldende blant Jehovas tjenere.

For å unngå dobbeltarbeid og for å utnytte ressursene best mulig er det blitt foretatt store forandringer ved en rekke avdelingskontorer, deriblant i Nederland og i Sveits.  Avdelingskontoret i Nederland tar seg av oversetting av litteratur til nederlandsk og samordner også produksjon og distribusjon av videokassetter i Europa. Men trykkingen av de nederlandske bladene og lagring og utsending av nederlandsk litteratur blir nå tatt hånd om av avdelingskontoret i Tyskland. På samme måte er den tidligere trykkeri- og ekspedisjonsvirksomheten i Sveits nå overtatt av Tyskland. Noen av dem som tjente på Betel i Emmen i Nederland, sa seg villig til å hjelpe til ved andre avdelingskontorer. To ble derfor sendt til Storbritannia, fire til Tyskland og sju til Nigeria, hvor den firefargers trykkpressen fra Nederland blir installert. Utstyr fra Sveits skal brukes til å forbedre trykkeriutstyret på Filippinene, og et ektepar fra Sveits skal reise dit for å hjelpe til i en periode. En annen bror fra Sveits blir overført til Nigeria. Andre skal tjene som pionerer igjen.

I over hundre år har våre brødre forkynt i Irland, og deres utholdenhet og iherdighet fortsetter å bringe resultater. En forkynner i Tipperary startet et bibelstudium med en mann der som heter Michael. Etter en tid begynte han imidlertid å unngå forkynneren. Da forkynneren forstod hva som var i ferd med å skje, drog hun og en annen søster til baren for å finne ham, for de følte at han var oppriktig interessert. Da de kom inn i baren, ble det helt stille i lokalet; alle visste hvem søstrene var. Forkynnerne minnet bare Michael om den avtalen de hadde om studium. Da de var gått, prøvde han å dekke over dette ved å si til de andre mennene: «Ja visst, jeg hadde jo glemt at jeg skulle reparere komfyren hennes!» Men han forstod at han ikke kunne lure seg unna søstrene lenger.

Etter dette gjorde Michael fine framskritt. Han giftet seg med May, som også gikk med på å studere, selv om hun først var mistenksom overfor søstrenes varme interesse. Så  begynte Michael og May å fortelle Breda, Mays søster, hva de lærte. Alle tre ble døpt i 1993. I mellomtiden begynte også Mays bror og kjæresten hans og Michaels yngre bror og hans kone å studere og gå på møtene. Sju personer har altså lært sannheten på grunn av denne søsterens iherdighet.

Fem år gamle Sara i Østerrike er en utadvendt jente som ofte snakker med dem som går forbi huset der hvor hun bor. En gang spurte hun en ung kvinne rett ut: «Røyker du?» Da kvinnen svarte nei, hadde Sara neste spørsmål klart: «Er du et av Jehovas vitner?» Kvinnen ble så forfjamset at hun svarte: «Ja!» Dette fikk henne til å gå og snakke med Saras mor. Hun fortalte at hun var blitt oppdratt som et av Jehovas vitner, men at hun ikke lenger hadde kontakt med vitnene. Hun bad Saras mor om å besøke henne. Hvor sanne er ikke ordene i Matteus 21: 16: «Av spedbarns og diebarns munn har du beredt deg lovprisning»!

Det var stor glede blant Jehovas vitner i Slovakia den 24. mars 1993, da Jehovas vitner ble registrert som et trossamfunn. Dette gjorde offisielt slutt på et forbud som hadde vart i over 43 år. Den 1. september skjedde det samme i Tsjekkia. Mange mennesker i disse landene er skuffet over religionen og politikken. Noen av dem søker sannheten. Slik var det med et eldre ektepar i Bobron na Orave i Slovakia. Kvinnen hadde stilt en prest spørsmål om Bibelen, men han hadde svart: «Hanka, finn deg en bedre bok å lese i.» Hun og mannen fortsatte likevel å lese i Bibelen. De gjorde forandringer i sitt liv i samsvar med det de lærte. For å tilfredsstille sin åndelige hunger hadde de abonnert på flere forskjellige religiøse tidsskrifter. Nå gikk de med på å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Kvinnen sa senere at helt fra begynnelsen av samtalen med pionerene følte hun at det var Gud som hadde sendt dem.

 Mellom- og Sør-Amerika

«Se! Mine tjenere skal rope av glede på grunn av den gode hjertetilstand.» (Jes. 65: 14, NW) Denne gode åndelige hjertetilstanden er tydelig blant Jehovas vitner i Mexico. Til tross for organisert motstand fra den katolske kirkes side registrerte den meksikanske regjering den 7. mai 1993 våre to religiøse foreninger, La Torre del Vigía, A.R. og Los Testigos de Jehová en México, A.R. Fra og med den dagen var Jehovas vitner et offisielt anerkjent religionssamfunn. De ser nå fram til å sette opp skilt på sine Rikets saler for første gang.

I forrige tjenesteår ble det opprettet 445 nye menigheter, og forkynnerne kom opp i et antall av 375 351 i juni. Det var 1 349 998 til stede på minnehøytiden. Distriktet blir stadig oftere gjennomarbeidet. I et godt gjennomarbeidet distrikt traff to søstre en husmor som hisset seg opp og utbrøt: «Nå har jeg sagt til dere at jeg ikke vil ha dere på døren her med budskapet deres. Hvorfor hører dere ikke etter?» En av søstrene svarte: «Vi er jo mange forkynnere. Du har utvilsomt sagt det til noen av de andre. Men vi kan ordne det  slik at ingen kommer hit. La oss få navn og adresse, så skal vi gi disse opplysningene videre til alle Jehovas vitner her omkring, så kommer ingen og besøker deg mer.» Da sa beboeren: «Nei, dere behøver ikke å gå så langt. Dere kan fortsatt komme, men vær så snill ikke å komme så ofte.» Kort tid senere traff søstrene denne kvinnen i Rikets sal. Hva hadde skjedd? En annen forkynner hadde besøkt henne senere, og hun hadde tatt imot tilbudet om et bibelstudium.

Selv om Fransk Guyana er det landet i Sør-Amerika som har færrest innbyggere, har åndelige interesser framgang der. I april kunne avdelingskontoret rapportere det 21. høydepunktet på rad i antall forkynnere, og forkynnerne rapporterer gjennomsnittlig 14,5 timer i felttjenesten pr. måned. Også der i landet ’er den minste blitt til en ætt på tusen’. — Jes. 60: 22.

Kontrasten mellom Jehovas vitner og andre virker tiltrekkende på dem som elsker rettferdighet. En eldre søster i Caracas i Venezuela gikk innom banken for å hente penger. Hun puttet pengene i vesken uten å telle dem, men da hun kom hjem, oppdaget hun at kassereren hadde gitt henne 1200 bolívares (90 kroner) for mye. Hun ringte banken og sa til kassereren at hvis det manglet penger i kassen på slutten av dagen, måtte han si ifra til henne. Klokken fem om ettermiddagen kom han hjem til søsteren og sa at det manglet 1200 bolívares. Da søsteren gav ham pengene, utbrøt han: «Det er første gang noen har gjort dette! Jeg kunne ha mistet jobben.» Søsteren benyttet sjansen både da og når hun senere var innom banken, til å avlegge et vitnesbyrd. Snart ble det startet et bibelstudium med den unge mannen, og han går på møtene i Rikets sal.

Pionerene i Chile er fullt klar over at Jehova leder dem i forkynnelsesarbeidet. (1. Kor. 3: 9) Et ektepar i Sør-Chile hadde akkurat tenkt å dra hjem etter å ha vært på feltet i ni timer i et landdistrikt, men den siste bussen til Antuco  kjørte forbi dem på hovedveien. De var sultne og trette, og foran seg hadde de fire mils gange i motbakke. Det begynte å bli mørkt og kaldt. Mange kjørte forbi, nesten som om paret ikke eksisterte. Plutselig, uten at de hadde gitt noe tegn, stoppet en buss som var på vei i motsatt retning, og de gikk på den. Da de kom til en by og gikk av, kom de til å tenke på et ektepar de hadde truffet der noen måneder tidligere. Kanskje de visste om noen som hadde bil, og som kunne kjøre dem til Antuco? Mannen i huset hadde en bedre idé: «Hvorfor ikke overnatte hos oss?»

Da pionerene takket ja, ble fruen i huset henrykt og utbrøt: «Nå har vi dere helt for oss selv, så dere kan svare på spørsmålene våre!» Og stille spørsmål gjorde de — om Jehova, de salvede, den tro slave, den store skare, villdyret i Åpenbaringen og så videre. De hadde skaffet seg «Paradis-boken» og studert den til de kunne mye av den utenat. Å, som de hadde bedt om at noen måtte hjelpe dem til å forstå mer! «Og her er dere!» Etter en lang, uttømmende samtale serverte den gjestfrie familien dem et deilig måltid og lot dem få en komfortabel seng å sove i. Pionerene var dypt takknemlige for at Jehova hadde brukt dem på denne måten.

Fra tid til annen er det ikke argumenter, men vennlighet som lettest trenger igjennom det harde skallet som motstandere gjerne omgir seg med. Det forholder seg slik som det står i Ordspråkene 25: 15: «En mild tunge kan knuse ben.» Brumilda Castillo, et vitne som tidligere var nonne, ringte på hos en nidkjær katolsk familie i Ecuador. Da fruen i huset så forkynneren, begynte hun å trakassere henne verbalt. Vår søster bare smilte, takket henne og sa at hun sikkert ville få en anledning til å snakke med kvinnen en annen gang. På vei ut traff hun mannen. Han reagerte på samme måte som sin kone, og i tillegg bad han søster Castillo om å komme seg vekk fra eiendommen deres. Også nå smilte hun, takket  ham og sa at hun håpet hun ville få snakke med ham ved en annen anledning. Da dette ekteparet senere drøftet det inntrufne seg imellom, var de forvirret. Hvordan hadde hun kunnet smile og takke dem, når de hadde vært så uhøflige mot henne? Det gjorde et så dypt inntrykk på dem at mannen inviterte inn den neste forkynneren som besøkte dem. Forkynneren innbød dem til et møte, og de kom. Hvem var den første som hilste på dem? Det var den søsteren som de hadde behandlet så dårlig. De bad så mye om unnskyldning, og hun benyttet anledningen til å begynne å besøke dem.

En dag ville mannen vite hva hun syntes om et kapell han hadde bygd på eiendommen deres og fylt med gudebilder. Hun spurte om han ville bli sint på henne hvis hun sa det som det var. «Selvsagt ikke,» svarte han. «Vil du gjøre det Bibelen sier at du skal gjøre?» spurte hun. «Jeg skal gjøre det på dagen,» lovte han. Så viste hun ham hva hans egen katolske bibel sa om bruk av bilder i tilbedelsen. Da sa han: «Hjelp meg å kvitte meg med alle disse gudebildene.» Det tok fire dager å fjerne alle bildene og brenne dem.

De som blir tjenere for Jehova, må ta på seg den nye personlighet. For noen kan imidlertid dette virke som en umulig oppgave. I den nordøstlige delen av Brasil var det en ung mann med et meget dårlig rykte som tok imot tilbudet om et bibelstudium. Familien hans sa at det nesten daglig kom noen for å innkassere gjeld som han skaffet seg når han var ute og drakk. Foreldrene hans gikk i konstant frykt for at han skulle bli drept. Alle sa til de pionerene som ledet studiet med ham: «Dere kaster bare bort tiden på ham. Han kommer aldri til å forandre seg.» Men «Guds ord er levende og utfolder kraft». (Hebr. 4: 12) Da mannen sluttet å drikke og leve et umoralsk liv, ble alle i byen forbløffet. Foreldrene utbrøt: «Freden har vendt tilbake til vårt hjem!» På grunn av de forandringene han har foretatt, er det tre andre i familien hans som også studerer og går på møtene.

 Nord-Amerika og Karibia

Det er mange måter å vise nestekjærlighet på. En søster på Martinique skriver: ’En morgen på vei til jobben lot jeg en ung kvinne som ikke så frisk ut, sitte på med meg. Mens vi kjørte til byen, snakket jeg med henne om Guds hensikt og de velsignelsene den nye verden vil bringe. Hun sa at moren hennes var et av Jehovas vitner, men at hun selv hadde en så problemfylt tilværelse at hun ikke trodde på at Gud kunne gjøre noe for å bedre forholdene for henne. Jeg foreslo at hun kunne studere Bibelen sammen med meg i en måned, og det gikk hun med på. Da måneden var omme, spurte jeg om hun hadde lyst til å fortsette. «Mer enn noen gang,» svarte hun.

Familieforholdene var vanskelige hjemme hos henne. Da mannen hennes, som hadde en annen kvinne, senere jaget henne hjemmefra, hjalp jeg henne og barna. Med tiden forlot hun Martinique og reiste til Frankrike, hvor hun hadde fått tilbud om jobb.

 En stund senere kom mannen hennes hjem til meg. Først ble jeg redd. Men de forandringene hans kone hadde foretatt, og min egen oppførsel hadde gjort dypt inntrykk på ham. Han kom for å be om et bibelstudium.’

En pionersøster på Jamaica som jobber som lærer, sier at hun ved å vise interesse for folk og være vennlig mot dem ofte også får muligheten til å gi dem åndelig hjelp. Hun la merke til at noen elever på den skolen hvor hun jobbet, hadde problemer med et bestemt fag, så hun gav dem ekstraundervisning. Hun brukte også stoff fra boken De unge spør — tilfredsstillende svar for å hjelpe dem til å forstå verdien av undervisningen. De som så det hun gjorde, forandret holdning. Som følge av dette fikk denne søsteren startet fire bibelstudier og levert en hel del litteratur.

Avdelingskontoret i Alaska benytter nå et nyinnkjøpt fly som egner seg bedre enn det forrige, for å få fart i forkynnelsesarbeidet i isolerte landsbyer. Brødrene rekker nå å besøke nesten dobbelt så mange mennesker som tidligere.

To forkynnere i Den dominikanske republikken hadde akkurat banket på døren til et hus da de fikk øye på et ektepar innenfor som knelte i bønn. Forkynnerne ventet til de var ferdige med å be, og så banket de på igjen. Da beboerne kom til døren, hilste de forkynnerne med ordene: «Takk, Gud, for at du hørte vår bønn.» De tok ivrig imot tilbudet om hjelp til å studere Bibelen. To dager senere ble noen skriftsteder som fordømmer bruken av gudebilder, drøftet. De samlet straks sammen alle de gudebildene de hadde i huset. (5. Mos. 7: 25) Mannen snudde seg mot sin kone og spurte: «Står vi på Jehovas eller Djevelens side?» «Jehovas,» svarte hun. Dermed brente de opp alle gudebildene — og det var ikke få! Markene er åndelig talt hvite til innhøsting i Den dominikanske republikken, og i de senere år har over 150 Jehovas vitner kommet fra andre land for å hjelpe til med innhøstingen.

 Oseania

Den 1. mars 1993 var en viktig dag for våre brødre på Filippinene. Den dagen endret høyesterett enstemmig standpunkt i forhold til en rettsavgjørelse den hadde truffet i 1959. Den gav Jehovas vitner medhold i at de har rett til «å nekte å hilse det filippinske flagget på grunnlag av sin religiøse tro». Skoleelever skulle derfor ikke utestenges fra offentlige og private skoler fordi de av religiøse grunner nektet å hilse flagget, synge nasjonalsangen og framsi et bestemt patriotisk løfte.

En søster på Guam som har heltidsarbeid, ville utvide sin tjeneste. Hun ville så gjerne erfare den samme glede som de forkynnerne som fortalte opplevelser fra produktive bibelstudier. Hun bad ofte til Jehova om det. Da hun gransket sin situasjon, ble hun klar over at det kanskje var muligheter for å starte bibelstudier der hvor hun jobbet til daglig. Etter at hun hadde bedt Jehova om mot og hjelp, begynte hun å snakke med kollegene sine. Til å begynne  med var det vanskelig; de som viste interesse, ble latterliggjort av de andre. For å nå de forskjellige med det gode budskap forberedte hun seg godt, og hun erfarte at bønn var en viktig del av forberedelsen. Når verdslige høytidsdager nærmet seg, forklarte hun ut fra Bibelen hvorfor hun ikke var med på å feire dem. Hun så etter litteratur som ville passe spesielt for den enkelte. I ett tilfelle satt hun bare og leste i Bibelen et sted hvor en av kollegene kunne se henne. Og ganske visst, den unge kvinnen ble nysgjerrig, og det ble startet et studium. Sakte, men sikkert begynte søsteren å få fremadskridende bibelstudier. Da hun ble forflyttet til en annen avdeling, åpnet det seg nye muligheter. En av dem hun studerte med, presenterte henne for en god venninne av seg som også viste interesse, og som i sin tur snakket med sin mor, sin bror og sin svigerinne. Alle disse studerte regelmessig. Det var så mange som viste interesse, at vår søster måtte be andre forkynnere om hjelp til å ta seg av dem. Ja, vår søster har lært at uformell forkynnelse kan gi gode resultater og stor glede.

En forkynner i tenårene som var på en kirkegård i Australia, la merke til en filippinsk kvinne som sørget ved en grav. Han begynte å prate med henne og pekte på inskripsjonen på gravsteinen til bestefaren sin: «Sover i påvente av en oppstandelse.» Dette banet veien for et ytterligere vitnesbyrd. Han avtalte å møte henne på samme sted uken etter, men hun kom ikke. Den unge forkynneren gav seg ikke. Han og moren lette gjennom dødsannonsene i lokalavisen til de fant et navn som virket filippinsk. Ved hjelp av telefonkatalogen fikk de kontaktet henne. Kvinnen forklarte at hun ikke hadde kommet som avtalt på grunn av transportvanskeligheter. Men hun var så avgjort interessert, og det ble avtalt et bibelstudium. Når vi bryr oss om andre og ikke gir opp så lett, oppnår vi gode resultater.

 Land hvor forholdene er blitt gunstigere

De siste fem årene har det funnet sted utrolige forandringer. I minst 35 land er forskjellige hindringer for den frie forkynnelse av det gode budskap blitt fjernet. I mange av disse landene er forbud blitt opphevet, eller så er Jehovas vitner blitt lovformelig registrert som en religiøs organisasjon. For et stort distrikt som har åpnet seg! Hva blir gjort for å ta hånd om det?

Tolv misjonærer er blitt sendt til Estland sammen med 20 finske spesialpionerer. Minst 200 andre forkynnere har også flyttet til Estland for å tjene i distrikter hvor behovet er større. Brødrene rapporterer: «Folk i Estland er svært ivrige etter å drøfte bibelske emner. Nesten alle ønsker budskapet velkommen.»

I Maardu i Estland fikk brødrene gratis tomt til Rikets sal, men borgermesteren stilte visse betingelser: (1) Vitnene måtte stelle den lille parken ved siden av Rikets sal, (2) Rikets sal måtte være ferdig innen 15. oktober 1993, (3) møtene  måtte være åpne for alle innbyggerne i byen, og (4) Jehovas vitner måtte forkynne Bibelens budskap for folk i Maardu og lære dem en rett levemåte. Brødrene gikk mer enn gjerne med på borgermesterens fire krav!

Siden Jehovas vitners arbeid i Kapp Verde ble lovformelig registrert i 1991, er det blitt sendt ti misjonærer til dette distriktet. Hvilke resultater oppnår de? Et ektepar rapporterer at de leder bibelstudier med 70 personer, og noen av dem begynte på sin side å lede studier med andre etter bare to—tre måneder. En isolert gruppe på seks forkynnere gledet seg over at 150 personer kom for å overvære en tale av kretstilsynsmannen. Det nasjonale fjernsynsselskapet dekket dessuten byggingen av landets første Rikets sal.

Den 8. januar 1993 slo høyesterett i Zaïre fast at forbudet mot Jehovas vitner var ulovlig. Samme år var det 75 944 som tok del i felttjenesten. De ledet 163 454 hjemmebibelstudier. Dessuten var det 310 088 til stede på minnehøytiden.

For over 25 år siden nektet kambodsjanske myndigheter å fornye visaene til George og Carolyn Crawford, så de måtte forlate misjonærdistriktet sitt. Siden da har det stort sett ikke vært Jehovas vitner i Kambodsja. I fjor ble imidlertid bror Crawford vennlig mottatt av den ministeren som religiøse anliggender der i landet sorterer under. Han ønsket å vite hvilket gagn det kambodsjanske folk ville ha av at våre misjonærer igjen fikk adgang til landet. Andre religiøse grupper lovte materielle fordeler. Men bror Crawford forklarte at Jehovas vitner lærer folk å leve etter Bibelens lover og prinsipper, noe som har åndelig, moralsk og praktisk verdi og gjør folk til bedre samfunnsborgere. Statsråden var fornøyd, og to misjonærer fikk lov til å komme inn i landet med en gang. Flere vil få komme senere. Den 20. januar 1993 mottok vi et brev som gav Selskapet Vakttårnet  tillatelse til å åpne et kontor i hovedstaden, Phnom Penh, for å forkynne den «Jehova»-kristne religionen.

Etter at Jehovas vitner hadde vært forbudt i Romania i 40 år, ble de juridisk anerkjent i 1990. Brødrene har utnyttet den nye situasjonen godt. Antall forkynnere av Riket økte med 15 prosent det siste året. Det er allerede blitt bygd eller er i ferd med å bli bygd 130 Rikets saler. Noen forkynnere prøver å nå ut til områder hvor det ikke er Jehovas vitner fra før av. I september 1991 flyttet to pionersøstre til den lille byen Urziceni, som ligger 57 kilometer fra Bucureşti. Da var det ingen Jehovas vitner der; nå er ti døpt, og 66 overvar minnehøytiden. Hvem leder møtene? Til å begynne med var det søstrene som ledet og organiserte møtene, men nå reiser en nesten 80 år gammel menighetstjener tre mil tre ganger i uken for å lede dem. En gang i måneden kommer eldste fra Bucureşti for å holde et offentlig foredrag for gruppen og lede Vakttårn-studiet.

Til og med i land hvor Jehovas vitner fremdeles er forbudt, kan de nå utføre sin tjeneste under mindre motstand enn før. I et av disse landene gjennomarbeider forkynnerne distriktet grundigere. Nå besøker de alle husene i et distrikt i stedet for å ta ett hus her og ett hus der for å unngå å bli oppdaget. I en by ble en gruppe forkynnere stoppet av politiet, som undersøkte papirene deres og spurte dem ut. Brødrene forklarte at de var bibelstudenter, og at de gjerne ville dele det de hadde lært, med andre. Politifolkene bad om unnskyldning for at de hadde heftet dem, og lot dem gå. Det var en glederik dag med teokratisk tjeneste!

I den senere tid har Jehovas vitner også kunnet holde møter og forkynne mer åpenlyst i et annet land hvor de før ble behandlet grusomt, nemlig i Malawi. Når brødrene holdt små stevner tidligere, laget de et gjerde av gress rundt huset, slik at lyset fra lampene ikke kunne ses utenfra. Men  i én krets la de nå merke til at de lokale myndighetene, som var klar over at de holdt møter, ikke lenger grep inn. Så da et stevne nylig skulle holdes, bygde de derfor ikke noe gjerde, og de sang til og med sanger. I en annen del av landet sa en lokal tjenestemann som så en bror forkynne på markedet: «Dere trenger ikke å være redd for oss lenger. Vi ønsker at dere skal forkynne, og vi burde selv slutte oss til dere.» Et annet sted tok en mann som i likhet med Saulus fra Tarsus hadde vært en av lederne for dem som forfulgte brødrene, imot et tilbud om bibelstudium. Snart ble også andre med på studiet, og antall interesserte økte til 26. Etter at den første mannen var blitt døpt, økte antall personer som hadde begynt å studere Bibelen på grunn av hans endrede livsførsel, til 66. Så, den 12. august 1993, ble det 26 år gamle forbudet mot Jehovas vitner i Malawi opphevet. For en grunn til glede!

Utviklingen i Albania har virkelig vært oppmuntrende. I slutten av oktober 1992 ble 16 spesialpionerer fra Italia og fire fra Hellas sendt dit. Etter bare én uke hadde de startet 90 bibelstudier, selv om de så vidt hadde begynt å lære seg albansk. En nyhetsoppleser i Gjirokastër ble så imponert over det han lærte av en av spesialpionerene, at han sa over eteren: «Jehovas vitner kommer til å besøke deg. De ønsker å drøfte hvordan du kan oppnå et lykkelig familieliv, og lære deg hva Bibelen sier. Lukk opp for dem, og lytt til det de har å si.»

Siden forbudet mot Jehovas vitner i Benin ble opphevet i 1990, har store mengder mennesker strømmet til møtene våre. I fjor var det 15 951 som overvar minnehøytiden, og det er nesten fem ganger flere enn antall forkynnere. I en menighet med 37 forkynnere var det 698 til stede!

I 1992 ble de siste forberedelsene gjort for at Jehovas vitner skulle få juridisk anerkjennelse i Togo, og det markerte  slutten på et forbud som hadde stått ved lag siden 1978. Flere tusen mennesker brant etter å studere Bibelen sammen med brødrene. I 1993 ledet de 7125 forkynnerne 19 014 hjemmebibelstudier. I hovedstaden, Lomé, er det 4200 forkynnere fordelt på 33 menigheter som kommer sammen i seks Rikets saler. De har et stort behov for flere steder å komme sammen. Selv om det var politiske uroligheter i landet, noe som førte til at rundt 300 000 flyktet fra Lomé til nabolandene, opprettet det styrende råd et nytt avdelingskontor der som skulle begynne å fungere fra 1. juni 1993. Hvor oppmuntrende var ikke dette for brødrene i Togo!

I februar 1993 ble det 23 år gamle forbudet mot Jehovas vitner i Kamerun opphevet. Da en av landets aviser kommenterte myndighetenes avgjørelse, skrev den angående Jehovas folk: «Sosialt sett har de en oppførsel som ikke har noe til felles med det hykleriet folk rundt dem legger for dagen, . . . de forkynner ved sitt eksempel.» Avisen la til at «alle kristenhetens gamle kirkesamfunn står overfor en enorm utfordring» nå når Jehovas vitner har fått religionsfrihet. Til tross for det langvarige forbudet er det 19 268 Jehovas vitner i Kamerun, og 67 671 overvar minnehøytiden sist år.

Hva med de landene som var en del av det tidligere Sovjetunionen? Som før nevnt ble noen av de mest spennende stevnene i 1993 holdt i denne delen av verden. Sist tjenesteår brukte brødrene i 12 av disse landene totalt 14 180 165 timer i forkynnelsesarbeidet. Det var 14 973 nye disipler som ble døpt, og under minnehøytiden var 256 242 samlet for å feire minnet om Jesu Kristi død. Ja, det er tydelig at også disse landene vil være godt representert i den ’store skare av alle nasjoner og stammer og folk og tungemål’ som vil overleve den kommende store trengsel og ha mulighet til å oppnå evig liv i Jehovas rettferdige, nye verden. — Åp. 7: 9, 14.