Verdensrapport

Oppsøk folk der de er å treffe

Apostelen Peter og noen av hans venner var erfarne fiskere. Likevel hendte det fra tid til annen at de slet hele natten uten å få noen fangst. Ved to slike anledninger sa Jesus til dem hvor de skulle kaste ut garnene sine. De fulgte hans råd, og i begge tilfellene kunne de hale inn uvanlig store mengder med fisk. Jesus benyttet disse anledningene til å gi disiplene instrukser angående forkynnelsen. (Luk. 5: 1—11; Joh. 21: 1—17) Gjennom sin «tro og kloke slave» fortsetter han å gi veiledning i hvordan vi kan utføre tjenesten på en mest mulig effektiv måte. — Matt. 24: 45—47.

I løpet av fjoråret ble alle Jehovas vitner oppfordret til å treffe praktiske tiltak for å nå flere mennesker med det gode budskap. Det ble først lagt vekt på det å være våken for muligheter til å avlegge et vitnesbyrd hver dag. Deretter ble vi minnet om at hvis det var få folk hjemme, ville det være fornuftig å tenke alvorlig over hvordan vi kunne forkynne der folk var å treffe.

De siste månedene har våre brødre i Peru hatt som motto:  «Oppsøk folk der de er å treffe!» Vi forkynner ikke for hus, men for mennesker. Det er mange som ikke er hjemme søndag formiddag eller de andre formiddagene i uken. Hvor er de da? Jo, de er på arbeid, på bussholdeplasser eller togstasjoner, ute på gaten, på torget eller i parker. Det er dit våre brødre går for å finne dem.

I Mexico er det å gå fra hus til hus fremdeles den viktigste måten å utbre det gode budskap om Guds rike på. Det siste året har imidlertid både menighetsforkynnere og pionerer gått ekstra inn for å kontakte folk der de måtte være, så derfor har de vært på plass ved bussholdeplasser tidlig om morgenen, i venterom på sykehus, på gaten, på parkeringsplasser og i parker. Man kan finne Jehovas vitner som er ute og forkynner, overalt og til enhver tid, dag og natt. Én menighet har ordnet med at grupper av forkynnere kan møte fram fem ganger om dagen for å være med på gatearbeid, og da oppsøker de bussholdeplasser og andre steder hvor folk kan tenkes å samle seg i løpet av dagen. De begynner klokken seks om morgenen og treffer folk som aldri før har snakket med Jehovas vitner. En mann som ble stoppet på vei til arbeidet en morgen, møtte enda flere forkynnere ute i gatearbeidet da han drog hjem om kvelden, så han tenkte at han kanskje burde få en av dem til å komme hjem til ham.

Til å begynne med var noen av forkynnerne litt tilbakeholdne med å henvende seg til folk på offentlige steder. Men de som gjorde det, oppnådde gode resultater. En søster i Australia sa: «Jeg er sjenert og reservert og synes faktisk at det er veldig vanskelig å snakke om sannheten når det byr seg en anledning. Men jeg ble oppmuntret til å prøve andre grener av tjenesten, og jeg visste at jeg måtte gjøre et forsøk. Jeg la all min engstelse fram for Jehova i bønn og bestemte meg for å kaste meg ut i det. Men jeg var fremdeles nervøs og tilbakeholden, og det gav meg litt dårlig samvittighet.» En dag da hun satt på bussen, smilte hun så omsider til en medpassasjer og begynte å prate med henne. Dagen etter tilbød søsteren denne unge kvinnen en traktat. Da de  møttes en uke senere, sa forkynneren at hun var på vei for å lede et bibelstudium. Til hennes store overraskelse sa den unge kvinnen at hun gjerne ville bli med henne. Snart begynte de å studere «Kunnskapsboken» sammen.

Forkynnere i Argentina har merket seg at enkelte som ikke vil snakke med Jehovas vitner når de får besøk hjemme, gjerne prater med dem på gaten. Alt som trengs, er et enkelt og aktuelt spørsmål, for eksempel: «Er du for dødsstraff?» Ved én anledning traff en forkynner en kvinne på gaten som alltid hadde hatt lyst til å snakke med Jehovas vitner, men mannen lot henne ikke få lov til det. Nå som hun ikke var hjemme, følte hun seg fri til å prate. Etter en lang samtale tok hun imot tilbudet om et bibelstudium hjemme hos et av Jehovas vitner.

To forkynnere i USA gikk bort til en bil som stod parkert, og viste bladene til en ung kvinne som satt inni. De forteller: «Da hun tok imot bladene, begynte hun å gråte. Vi kunne se at hun satt og leste i Bibelen, og hun sa at hun gjerne ville behage Gud, men ikke visste hvordan hun kunne gjøre det.» Kvinnen fortalte videre: «Jeg har bedt til Gud om at han må sende noen som kan hjelpe meg.» Det var ikke vanskelig å starte et bibelstudium med henne.

En entusiastisk gruppe forkynnere i New Zealand gjorde mye for å forkynne i forretningsdistrikter, og de skrev: «Vi har oppsøkt 650 ulike bedrifter og forretninger, og de fleste daglige lederne eller eierne har satt pris på besøket, selv om de har hatt det travelt. Det er overraskende mange som tar med seg Bibelen på jobb.»

Noen brødre i Østerrike har fulgt de anbefalingene som er blitt gitt, og er ute for å forkynne klokken halv seks om morgenen. De drar bort til et sted i nærheten av grensen, der lastebilsjåfører pleier å overnatte. Mange av lastebilene er fra Øst-Europa, og noen av sjåførene har aldri hørt om Jehovas vitner. Brødrene har med seg litteratur på 20 språk, og tre—fire forkynnere kan  levere mellom 50 og 70 blad i løpet av bare to timer. Selv om det er vanskelig å foreta gjenbesøk, håper man at noe av den sæden som er sådd, vil slå rot og begynne å vokse. — Fork. 11: 1.

En søster i Italia fant ut at noen av dem som ikke er hjemme, er på stranden. Der møtte hun en ung mann fra Senegal. Hun leverte boken Menneskets søken etter Gud til ham, og inni den skrev hun: «Det er mitt ønske at du må finne den sanne Gud, Han som lærte meg og min familie å respektere mennesker av alle raser, farger og språkgrupper.» Den unge mannen bestemte seg for at han skulle oppsøke Jehovas vitner når han kom tilbake til Senegal. For en overraskelse det var for ham å oppdage at hans mor hadde begynt å studere sammen med Jehovas vitner mens han hadde vært borte! Snart var hele familien med på studiet.

En kretstilsynsmann i Peru organiserte en gruppe som skulle forkynne på en bussterminal. Her krydde det av folk. Det stod busser overalt. Det var lett å henvende seg til politimenn som var på vakt, folk som solgte ferdigmat til de reisende, og folk i sin alminnelighet. En bror gikk på en allerede overfylt buss og holdt med sjåførens tillatelse opp to blad og ropte: «Jeg har de nyeste numrene av Vakttårnet og Våkn opp! som dere kan lese på turen.» Det ble helt stille en stund, og så svarte en mann bak i bussen: «Jeg tar to stykker.» Da begynte også andre å spørre etter bladene og gav mindre bidrag til arbeidet vårt. Broren spurte deretter om noen ville ha besøk hjemme hos seg, og straks var det flere som mer enn gjerne oppgav navn og adresse. En eldre dame sa høyt og tydelig: «Sørg nå for at det kommer noen. Jeg vil gjerne forstå mer av Bibelen.»

En forkynner i USA hadde merket seg at mange skoleelever samlet seg i bestemte bygater i nærheten av skolen i det store frikvarteret. En gruppe forkynnere forberedte seg derfor godt og henvendte seg til dem, og det førte til svært fine resultater.

Enkelte forkynnere har også lært seg et nytt språk for å  kunne nå bestemte grupper mennesker. To pionerer på Shetland, nord for Skottland, lærte seg russisk, slik at de kunne forkynne for russiske sjøfolk som fisker utenfor kysten der seks måneder hvert år. Pionerene bruker speedbåt for å komme ut til de store fiskebåtene.

En pionersøster på Hawaii meldte seg frivillig til å forkynne på en flyplass. Mange var glad for å få litteratur. Hun startet flere studier allerede den første dagen ute på flyplassen. Hun snakket blant annet med to unge soldater som nettopp hadde tjenestegjort i Egypt. En av dem sa at hans mor var et av Jehovas vitner. Han kom til Rikets sal og tok imot tilbudet om et bibelstudium. Den andre soldaten hadde mange dype spørsmål, for jobben hans gjorde at han opplevde en del ting som fikk ham til å undres over meningen med livet. Han kom også til Rikets sal og bad om å få et bibelstudium.

En av pionerene i Argentina synes at det er fint å forkynne pr. telefon. Hver dag etter at hun har kommet hjem fra feltet, ringer hun ett eller to telefonnumre. Hun forteller: ’En dag ringte jeg et telefonnummer og opplevde at en ung jente svarte i den andre enden. Jeg spurte henne om hun trodde det gikk an å stole på noen her i verden. Svaret var uten videre nei. Jeg presenterte meg og sa at jeg ringte fordi jeg ville forsikre henne om at det finnes noen som hun kan stole på, trass i forholdene ellers her på jorden. Hun holdt fast ved at hun ikke kunne stole på noen, ikke engang sin egen familie, innbefattet sin mor. Jeg begynte å bruke Bibelen. Hun sa at hun hadde forsøkt å lese Bibelen, men ikke klarte å forstå det som stod der. Jeg forklarte at Gud og Jesus er interessert i menneskene, og at vi også er det. Vi avtalte så å møtes utenfor Rikets sal, men hun dukket ikke opp. Jeg ringte til henne med én gang, og da fortalte hun at faren var blitt innlagt på sykehus, og at hun hadde prøvd å ringe meg. Dermed gjorde vi en ny avtale om å møtes. Denne gangen kom hun, og hun ble overrasket over hvor godt hun ble mottatt,  særlig av de unge i menigheten. Nå studerer hun to ganger i uken i «Kunnskapsboken». Hun gjør fine framskritt og kommer på alle møtene. Telefonforkynnelse har altså gitt fine resultater.’

Det er fortsatt en stor utfordring å nå folk med det gode budskap i avsidesliggende strøk på Island. En misjonær på østkysten gjør god bruk av telefonen. Én gang i måneden reiser han til en gruppe interesserte som bor omkring 300 kilometer borte, for å studere med dem. Under hvert besøk holder han også et offentlig foredrag og leder Vakttårn-studiet med dem. Mellom besøkene har de interesserte studium hver uke pr. telefon. Ved å kombinere to telefonlinjer og bruke telefoner med høyttaler og mikrofon har det vært mulig for opptil fem personer i tre forskjellige hjem å studere sammen. I slike tilfeller pleier han som leder studiet, å si hvem som skal svare på et bestemt spørsmål, før han stiller det. Alle sammen blir svært oppmuntret av å studere Bibelen på denne måten. Det blir ledet minst seks studier hver uke.

En søster på Bahamas forkynte pr. brev mens hun pleiet sin mann, som lå syk i lengre tid. Hver morgen brukte hun litt tid på å skrive til kvinner som stod oppført i telefonkatalogen. Hun brukte opplysninger fra «Resonnerboken» og tilbød dem et gratis hjemmebibelstudium. En dag var det en kvinne som ringte til denne søsteren for å si at hun ville sette stor pris på å få et bibelstudium. Kvinnen fortalte at da hun fikk brevet, sa hun til en kollega at Gud gav henne beskjed om å studere Bibelen. Trass i hard motstand fra sin mor og fra en geistlig gjorde denne kvinnen fine framskritt. Hun begynte å gå regelmessig på møtene, meldte seg ut av kirken og er nå blitt døpt.

En 79 år gammel søster som bor ute på landsbygda i Japan, har alvorlige helseproblemer. Men av takknemlighet mot Jehova er hun pioner. Av helsemessige grunner går hun to—tre timer hver dag, mens hun støtter seg til en stokk eller en barnevogn.  Hun henvender seg vennlig til andre langs veien og snakker med bønder som er ute på markene sine. Hun er nøye med å notere adressene til interesserte, og som følge av dette har hun over 100 personer på bladruten sin. Hun leverer omkring 600 blad i måneden og rapporterer rundt 200 gjenbesøk. Dessuten leder hun tre bibelstudier.

Noen forkynnere har i åndelig forstand kunnet senke garnene sine i vann hvor det er blitt fisket svært lite. I Mexico, spesielt langs fjellkjedene i delstaten Oaxaca, er det en del distrikter som er vanskelige å nå, og som derfor ikke er blitt gjennomarbeidet i særlig grad. Her snakker man ikke spansk, men de lokale språkene mixe og mazateco. De senere årene har noen brødre fra byen Tehuacán i delstaten Puebla begynt å dra til forskjellige byer i Oaxaca for å forkynne. Hele 25 pionerer som kom for å hjelpe til, bor og arbeider nå i området, og det er også 15 lokale alminnelige pionerer der. Det er tydelig at dette gir gode resultater, for nå er det 13 menigheter der.

Et ektepar som hadde bodd i utlandet i 28 år, førtidspensjonerte seg og drog hjem igjen til Filippinene som pionerer. De bor i Cavite, men reiser til Trece Martires, hvor det er stort behov, enda det tar en time hver vei. Er det verdt anstrengelsene? For halvannet år siden var det bare 19 forkynnere i menigheten. Nå leder ekteparet 28 bibelstudier, og menigheten som et hele leder 98 studier. Det er virkelig et fruktbart distrikt.

Mange av våre brødre har først tjent på steder i hjemlandet hvor det er stort behov, og deretter flyttet til andre land. I løpet av de siste årene har for eksempel omkring 40 brødre og søstre (enslige, unge ektepar og hele familier) flyttet til Honduras fra Canada, USA, Frankrike, Spania, Sverige, Tyskland og Japan. Mange av dem kom fra Quebec i Canada. De hadde opprinnelig kommet til Quebec for å hjelpe til, men da arbeidet vårt hadde kommet ordentlig i gang der, så de seg om etter nye «fiskeplasser». Og de oppnår fine resultater i dette nye distriktet.

 Afrika

I sitt første brev til korinterne skrev apostelen Paulus: «Nå har vi ikke fått verdens ånd, men den ånd som er fra Gud, for at vi skal kjenne de ting som Gud i sin godhet har gitt oss.» (1. Kor. 2: 12) Denne ånden har kommet tydelig til uttrykk blant Jehovas vitner i Afrika, og den har bidratt til å skille dem ut fra den selviske og urolige verden som er omkring dem.

Den nøytralitet, upartiskhet og kjærlighet som Jehovas vitner viser, får folk til å føle seg tiltrukket av Jehovas Ord og hans organisasjon. En bror i Zaïre skriver i denne forbindelse: «I landsbyen Monigi, som ligger i utkanten av Goma, har hutuer og tutsier sluttet å gå i kristenhetens kirker, fordi de vil slippe å bli utsatt for etniske angrep fra andre når de er i kirken. Siden flesteparten av flyktningene har vendt tilbake til Rwanda, vet de som fremdeles bor i de to nabolandsbyene, at det eneste stedet hvor hutuer og tutsier kan komme fredelig sammen, er Jehovas vitners Rikets sal. Derfor har mange av dem bedt om å få et bibelstudium.»

 Etter 30 års borgerkrig begynner Angola nå å oppleve en relativ fred, og Jehovas vitner benytter disse rolige tidene til å forkynne om Guds rike. I noen områder er responsen enestående. For første gang på fire år kunne en kretstilsynsmann endelig besøke en bestemt menighet i provinsen Uíge i nord. Det ble ordnet med at han skulle holde et offentlig foredrag, og de 75 forkynnerne var overbegeistret over at det var 794 til stede. I den sørlige delen av landet ble det opprettet misjonærhjem i byene Benguela og Namibe. Ettersom det var 108 394 som overvar minnehøytiden i Angola, mens det bare er 28 969 forkynnere i landet, er det mye å gjøre.

En pionersøster i Addis Abeba i Etiopia var på vei hjem etter felttjenesten. Foran et hus satt det en kvinne med et barn på fanget. Plutselig rev denne lille fireåringen seg løs fra moren og gikk mot vår søster med utstrakt hånd for å hilse på henne. Søsteren kjente overhodet ikke familien, men hun benyttet anledningen til å gå bort til moren og spørre henne om de kunne gå inn og ta en prat. Med én gang pioneren begynte å forkynne om håpet om Riket, satte kvinnen i å gråte. Da hun ble spurt om hvorfor hun reagerte slik, fortalte hun at hun hadde planlagt å begå selvmord ved å ta gift. Hun hadde nettopp bedt til Gud og spurt hvorfor hun var blitt sviktet, da barnet fanget denne søsterens oppmerksomhet. Kvinnen fortsatte å fortelle om problemene sine, og vår søster trøstet henne. Dette førte til at det ble startet et bibelstudium der og da, og til tross for motstand fra familien gjør kvinnen fine framskritt i sannheten.

Stella, en student ved et universitet i Nigeria, søkte etter sannheten. Da hun hadde vært pinsevenn i noen år, trodde hun at hun hadde funnet den sanne religion, og derfor bestemte hun seg for å skrive en bok for å vise at alle andre religioner er falske. Men da hun satte opp en liste over de viktigste religionene i området, innså hun at hun ikke visste særlig mye om Jehovas vitner. «Jeg får gå på møtene deres i en tre måneders tid for å finne ut  mer om dem,» sa hun til seg selv, og samme helg kom hun på et kretsstevne. Da programmet var over, begynte hun rett og slett å tvile på sin egen religion. Uken etter var hun i den lokale Rikets sal. Hun leste også så mange av Jehovas vitners publikasjoner som hun kunne få tak i. Etter det tredje møtet hun var på, gikk hun bort til en av de eldste i menigheten og sa: «Bror, kan du døpe meg? Nå er jeg en av dere.» Broren forklarte henne at det var forskjellige ting hun måtte vite før hun kunne bli døpt. Så gav han henne en bok hun skulle studere. Stella leste den på to dager og kom så igjen og sa: «Nå er jeg ferdig med boken, bror. Kan du døpe meg?» Den eldste ordnet det slik at en søster skulle studere med henne, og noen måneder senere ble Stella døpt.

Våre brødre i Mali er klar over at kristne møter er blant de foranstaltningene som Gud i sin godhet har gitt sine tjenere. De vil gjerne at nyinteresserte også skal verdsette møtene, så derfor gjør de hva de kan for at de nye skal trives i Rikets sal. Én nyinteressert skrev: «Første gang jeg var i Rikets sal, ble jeg virkelig slått av alle de glade ansiktene og den kjærlighet jeg ble vist. Jeg kom noen minutter for sent, så derfor måtte jeg sette meg for meg selv. Men et ungt par gav meg straks en bibel og et eksemplar av Vakttårnet. Etter at møtet var over, kom nesten alle i Rikets sal bort til meg og tok meg i hånden og gjorde besøket mitt til en svært hyggelig opplevelse. Da jeg forlot møtet, hadde jeg tre bøker med meg — Ny verden-oversettelsen av Bibelen, Det største menneske som noen gang har levd og Du kan få leve evig på en paradisisk jord. Samme kveld begynte jeg å lese i dem, og for første gang fikk jeg vite at Guds navn er Jehova.»

Stephen er en skoleelev i Sierra Leone, og han ble mobbet av skolekameratene fordi han ikke pratet om seksuell umoral med dem og ikke drev utukt. Uten at han visste det, hadde noen av dem skrevet et kjærlighetsbrev i hans navn til en bestemt jente på skolen. Dermed kom hun kom bort til ham en dag og sa:  «Jeg har fått brevet ditt, og det er greit for meg, men du kommer jo aldri bort til meg.» Broren var himmelfallen og svarte at han aldri hadde skrevet noe til henne. Allerede neste dag tok han med seg boken De unge spør — tilfredsstillende svar på skolen. Så samlet han klassekameratene og henne som hadde fått brevet, og drøftet delen «Sex og moral» med dem. Senere skrev klassekameratene et nytt «kjærlighetsbrev», og da brukte vår unge bror igjen De unge spør for å forklare dem hva som er en kristen oppførsel. Etter hvert sluttet de fleste av disse «plageåndene», som han kaller dem, på skolen, og de få som er tilbake, har stor respekt for hans modige moralske standpunkt.

Forkynnerne i Swaziland synes det er lett å levere «Kunnskapsboken», og en pioner skrev om en kvinne som hun hadde gjennomgått ni kapitler med i løpet av bare ti studier. Søsteren fortalte: «Hun har ikke gått glipp av et eneste menighetsmøte siden det første studiet. Det er vanskelig å få seg arbeid i Swaziland, så man pleier å ta imot et jobbtilbud, selv om man får dårlig betalt. Kvinnens nabo spurte om hun ville bli med til det lokale kasinoet, for der intervjuet man folk som kunne tenke seg å jobbe som croupierer. Men hun jeg studerer med, avslo og sa at hun ikke ville avlyse bibelstudiet senere på kvelden. Naboen tilbød seg da å betale taxi for henne, slik at hun kunne komme seg hjem i tide, men hun avslo likevel. Da hun fortalte meg om det som hadde hendt, spurte jeg henne hvorfor hun mente at kristne ikke kan arbeide i et kasino. Hun sa at ut ifra det hun hadde lært på bibelstudiet, så godkjenner ikke Jehova spill om penger. Hun tilføyde: ’Hvordan kunne jeg arbeide i et kasino når jeg elsker Jehova og gjerne vil gjøre hans vilje?’» Pioneren gav seg ikke: «De betaler godt, og det vil gjøre at du kan kjøpe ting du trenger. Ville ikke Jehova forstå det?» Da viste kvinnen til «Kunnskapsboken» og sa til pioneren at hun hadde lest i Matteus 6: 33 at Jehova alltid vil se til henne og hjelpe henne med de problemene hun måtte ha, hvis hun setter ham på førsteplassen.

 Asia og Oseania

Avdelingskontoret i India fører tilsyn med et enormt distrikt — det har omkring en sjettedel av jordens befolkning. I juli rapporterte man det 23. høydepunktet på rad i antall forkynnere. Økt innsats av oversettelsesavdelingen har gjort litteraturen vår tilgjengelig på stadig flere språk, og noen av dem snakkes av millioner av mennesker. I året som gikk, ble «Kunnskapsboken» trykt på elleve språk som snakkes i India. Brosjyren Hva krever Gud av oss? er blitt utgitt på 20 slike språk.

I fjor var det første gang en av våre firefargers brosjyrer ble utgitt på assamisk, khasi, konkani, manipuri og tibetansk. I et forsøk på å nå 250 millioner mennesker som bor i de østlige og nordøstlige delene av landet som har få eller ingen av våre publikasjoner på sitt eget språk, gjorde vi en ekstra innsats i forbindelse med åtte viktige språk. Brødrene arbeider ivrig i samsvar med det profetiske løftet om at folk ’av alle nasjoner og stammer og tungemål’ skal stå godkjent foran Jehovas trone når den gamle ordning ender. — Åp. 7: 9, 10.

 Selskapets videoer er med på å vise folk hvor omfattende Jehovas vitners virksomhet er. Et ektepar i Australia var fast bestemt på å nyttiggjøre seg dette hjelpemidlet og satte opp en liste over hvem de kunne vise de forskjellige videoene. Noen av dem som var glade over å få se en eller flere av filmene, var familielegen, regnskapsføreren, postbudet, en av kristenhetens misjonærer, som de hadde truffet i en spisevogn, og en lokal prest. I løpet av ganske kort tid fikk ekteparet vist videoen «Jehovas vitner — organisasjonen bak navnet» for 70 personer, «Bibelen — en sann og profetisk bok» for 35 og «Purple Triangles» for 19. Åtte av dem som har sett videofilmene, studerer nå «Kunnskapsboken», og fire av dem er forkynnere.

Press når det gjelder å holde seg til det tradisjonelle mønsteret for familieliv, gjør det svært vanskelig for interesserte i enkelte klaner på Salomonøyene å ta imot Bibelens sannhet. En kvinne som gikk med på å studere Bibelen, ble derfor snart utsatt for press fra en rekke slektninger. Det er skikk og bruk at slektninger kan komme på besøk og bli værende i dagevis, fylle huset og forlange full bevertning. Men kvinnen fortsatte å studere ved hjelp av brosjyren Du kan få leve evig på jorden! En dag tok også mannen, som arbeidet i statsadministrasjonen, til hennes store overraskelse imot et tilbud om bibelstudium. Han skjønte snart at de hadde behov for å ha et familiestudium, og slektninger som kom på besøk, ble forklart at dette ikke måtte avbrytes. Slektningene fikk også beskjed om at de ikke lenger fikk lov til å tygge betelnøtter, røyke eller sitte og pimpe øl hjemme hos denne familien. Snart minsket strømmen av besøkende. Mannen er godt kjent, og folk ble forundret over å se hvilke forandringer som fant sted. Som døpt forkynner bruker vår nye bror mange timer til å forkynne sannheten for folk som gjerne vil vite hva som egentlig er så spesielt med denne nye religionen. Hans kone og barna gjør også fine framskritt.

Da Jehovas vitner på Tahiti første gang forkynte for Rémy og  den unge kvinnen som han bodde sammen med, var han medlem av en kickbokseklubb. Han hadde vunnet utallige kamper, og som følge av det var han også blitt utvalgt til å konkurrere i utlandet. Han følte at han var uslåelig. Han spilte om penger i kasinoer, kranglet med samboeren og hadde et egoistisk syn på livet. Kunne sannheten hjelpe et slikt menneske? Trass i motstand fra familien tok han imot tilbudet om et bibelstudium, og gradvis begynte Bibelens sannhet å forme holdningene hans. Han sa opp en jobb som var i strid med Bibelens prinsipper, sluttet med kickboksing og kuttet ut pengespill. Det ble også fredeligere hjemme. Han og samboeren giftet seg, og han har fått et helt nytt syn på livet. Det som betyr noe for ham nå, er de åndelige verdiene han har skaffet seg og sin familie som følge av at han har tatt til seg kunnskap om Jehova, den sanne Gud.

Thongpliu er en søster i Thailand som har hatt lite verdslig skolegang. Men som alminnelig pioner gir hun tjenesten for Jehova en framstående plass i sitt liv. Da hun var på vei til Rikets sal en søndag ettermiddag, så hun at ytterdøren til et stort hus stod åpen. Det hadde aldri vært noen hjemme der når hun hadde banket på, så nå tok hun mot til seg, gikk bort til porten og ropte på dem som var innenfor. Den kvinnen som bodde der, tok med glede imot to blad. Da Thongpliu kom på gjenbesøk, spurte kvinnen henne hvor mye verdslig utdannelse hun hadde. Da Thongpliu svarte at hun hadde sluttet på skolen etter fjerde klasse, spurte kvinnen forundret: «Hvordan har det seg da at du vet så mye som jeg ikke vet? Jeg har gått på universitetet.» Hun fortalte også at hun ofte hadde kjørt i sin egen bil med klimaanlegg og passert Thongpliu, som gikk der i den stekende solen. Så la hun til: «Jeg visste ikke hvor du skulle hen, men du virket alltid så lykkelig og tilfreds. Selv virker jeg kanskje lykkelig når du ser meg på avstand, men hvis du ser nærmere etter, vil du oppdage at det ikke stemmer. Det må være det du vet ut ifra Bibelen, som gjør deg så glad. Kan du skaffe meg en bibel og studere den med meg?»

 Europa

Da to forkynnere var ute i hus-til-hus-arbeidet i Latvia, traff de Svetlana, som hørte på mens de leste Johannes 17: 3. De viste henne hvordan hun kunne studere Bibelen ved hjelp av «Kunnskapsboken». Etter studiet spurte de henne når hun kunne tenke seg å fortsette. «I morgen,» svarte hun forekommende. Og hver gang etter studiet, når de spurte om når de skulle komme igjen, svarte hun: «I morgen.» De gjennomgikk et helt kapittel i «Kunnskapsboken» på hvert studium.

Etter ti dager så hun den forkynneren som ledet studiet, rett inn i øynene og sa: «Jeg vil gjerne være en gudfryktig person. Hva skal jeg gjøre?» Hun fulgte det rådet hun fikk, og gjorde straks menighetens møter til en viktig del av sitt og sine barns liv. Hun begynte å kommentere på det tredje møtet hun var på. De ble ferdig med å studere «Kunnskapsboken» i løpet av fire uker og én dag. Da de studerte kapittel 12, kvittet hun seg med all spiritistisk litteratur. Etter kapittel 14 sluttet hun med enhver form for snyteri og begynte å betale for seg på toget.  Hun sa: «Jeg følte meg renere og renere for hvert studium.» Etter å ha fullført kapittel 15 begynte hun å ha et familiestudium, selv om det ikke var så lett til å begynne med. Og kapittel 18 overbeviste Svetlana om viktigheten av å gå på feltet og å la seg døpe.

Før Svetlana lærte sannheten å kjenne, hadde hun ført et ganske vilt liv. Men etter at hun opplevde noe som skremte henne kraftig, bestemte hun seg for å kutte ut sin tidligere livsførsel. Til tross for dette virket livet nokså tomt. Men det begynte å forandre seg da hun fikk kunnskap om Jehova. Nå sier hun: «Jeg er så lykkelig. . . . Jeg elsker Jehova og brødrene, og jeg håper at barna mine og jeg vil få leve i paradiset.» Etter bare fire uker ble hun udøpt forkynner, og hun ble døpt på det russiske stevnet i Riga.

Tolv år gamle Ryan i Storbritannia skulle holde et foredrag i klassen sin over temaet «Den personen jeg beundrer mest». For en fin anledning til å forkynne! Ryan bestemte seg for å snakke om Jesus Kristus. Han forberedte seg godt og holdt et lite foredrag på ti minutter hvor han siterte skriftsteder til støtte for punkter han trakk fram. Han avsluttet med å tilby boken Det største menneske som noen gang har levd til dem som måtte være interessert. De to bøkene han hadde med seg, ble revet bort, og klassen bad om fem bøker til. Dagen etter tok han med seg seks bøker på skolen. Han leverte disse og ble bedt om å ta med seg ytterligere seks bøker. Den neste dagen tok han med seg sju bøker, leverte dem og ble bedt om å ta med seg enda to bøker.

Noen skoleelever på Færøyene fikk en oppgave som krevde at de samlet opplysninger om Jehovas vitner. Den informasjonen som var tilgjengelig på skolen, var utilstrekkelig og villedende. Da en jente som var et av Jehovas vitner, sa at hun kunne ta med noe stoff som de kunne bruke, tok de mer enn gjerne imot tilbudet. Hun gav også læreren videoen «Jehovas  vitner — organisasjonen bak navnet». Han viste den for hele klassen, og senere i uken ble den også vist for andre klasser.

Da en ung politimann i Hellas begynte å studere sannheten, møtte han stor motstand fra sine slektninger. Hans svigerfar tok hans kone med seg til prestene, til andre teologer og deretter til biskopen. Biskopen oppfordret henne til å skille seg fra mannen og lovte at han skulle finne en ny mann til henne. Men da kvinnen kom hjem til sin mann igjen, så hun hvordan studiet forbedret oppførselen hans, og hun la også merke til oppførselen til de Jehovas vitner som han var sammen med. Hun begynte å studere sammen med ham, men foreldrene hennes sørget for å få det unge parets datter døpt i den gresk-ortodokse kirke. Den unge kvinnens far truet også med å banke opp svigersønnen og drog sammen med to andre familiemedlemmer til Rikets sal for å lage bråk. Men motstanden gav seg da den unge mannen og hans kone tok et fast standpunkt for sannheten. Begge to ble døpt. Nå har også svigerfaren og hans kone et bibelstudium. En svoger, som var med på å lage bråk ved Rikets sal, ble også døpt, sammen med sin kone.

Da ni år gamle Blagomira i Bulgaria skulle fornye passet sitt, slik at hun kunne reise til Romania sammen med sin mor og sine besteforeldre for å overvære områdestevnet der, trengte hun farens underskrift. Men han hadde forlatt familien før de ble Jehovas vitner, og nektet blankt å gjøre som datteren ville. Hun ringte ham ofte for å spørre om han ville underskrive, men til ingen nytte. Mandagen i stevneuken kom så Blagomiras storesøster på et uventet besøk til familien og fortalte bestemoren at faren hadde gått med på å skrive under på passøknaden. Så drog hun uten å komme med noen videre forklaring. Ingen visste når og hvor de kunne treffe faren og få underskriften hans. Da Blagomira og moren kom hjem fra feltet og fikk høre hva som hadde hendt, bad de sammen: «Jehova, hvis det er din vilje at vi skal få være på stevnet sammen, så  vær så snill å hjelpe oss. Vi venter på passkontoret i morgen tidlig.» For å være sikre på at de var de første som slapp til, tok de med seg to små stoler og drog hjemmefra halv fem om morgenen. Etter en stund gikk Blagomira hjem til faren, som ikke bodde så langt unna, kysset ham og sa: «Kommer du, pappa? Mor og jeg har ventet utenfor passkontoret siden ti over fem i morges.» Han fikk på seg klærne med én gang og ble med datteren for å skrive under søknaden. Overraskende nok var passet klart allerede neste dag, så de rakk akkurat å komme seg av gårde morgenen etter. Blagomiras mor hjalp datteren til å forstå at dette var et tydelig vitnesbyrd om Jehovas eksistens og hans kjærlighet til Blagomira. Hun sa at det burde styrke Blagomiras beslutning om å tjene ham for alltid. Etter stevnet gav Blagomira faren boken Hemmeligheten ved et lykkelig familieliv i presang.

Da en spesialpioner i Polen forkynte på gaten, traff hun en ung kvinne som inviterte henne hjem og til og med viste henne hvordan hun skulle komme dit. Men da søsteren kom dit til avtalt tid, var det ikke noen som åpnet, selv om hun hørte at det var noen innenfor. Da hun gikk igjen, forkynte hun for en eldre mann som viste interesse. På det neste besøket ble det startet et veldig fint studium med ham og hans kone. Søsteren bestemte seg for å prøve å besøke den unge kvinnen enda en gang. Da hun kikket på notatene sine, skjønte hun at hun hadde gått til feil adresse. Nå skyndte hun seg å oppsøke rett leilighet, og kvinnen var glad for å se henne. Da søsteren begynte å unnskylde seg, sa imidlertid denne kvinnen: «Jeg fortalte mannen min at jeg hadde invitert Jehovas vitner, og han ventet på deg for å kaste deg ut. Jeg var så redd og gikk inn på rommet mitt og bad om at du ikke måtte komme, men jeg er veldig glad for at du kom i dag.» Denne søsteren har nå to fine bibelstudier og er overbevist om at det var englene som sørget for at det gikk som det gikk.

 Nord-, Sør- og Mellom-Amerika

En bror i Canada syntes det var vanskelig å tone flagg som et av Jehovas vitner på arbeidsplassen og å forkynne uformelt. Men han bad til Jehova, tok mot til seg og kastet seg ut i det. Til å begynne med brydde ikke arbeidskameraten seg om forsøkene hans, men da han fikk høre om oppstandelseshåpet, ble det startet et bibelstudium. Den kvelden bad broren: «Jehova, jeg lover at jeg aldri mer skal forsømme en mulighet til å forkynne for mine medmennesker. Jeg skal alltid se på dem som framtidige brødre og søstre.» Og det har han gjort. På den neste arbeidsplassen kalte kollegene ham for Moses på grunn av hans nidkjære forkynnelse i lunsjen og kaffepausene. Han gjør god bruk av Selskapets video «Jehovas vitner — organisasjonen bak navnet». I begynnelsen av fjoråret var det 394 personer på arbeidsplassen som hadde sett videoen, for ikke å nevne deres familie og venner, og vår bror hadde dessuten en venteliste med mange andre som også hadde lyst til å se den. Etter 14 år på denne fabrikken har broren kunnet hjelpe 34 ansatte til å komme så langt at de har kunnet la seg døpe.

 I sommer gjorde man seg spesielle anstrengelser for å nå avsidesliggende distrikter i Chile. Mange familier brukte ferien på denne måten. De fant mennesker som tørstet etter sannheten. Det er omkring 30 000 som bor på en rekke små øyer sør i landet. Brødrene prøvde å komme seg dit ved hjelp av fly, og der hvor det var mulig, landet de og forkynte for innbyggerne. Hvis flyet ikke kunne lande, fløy de over landsbyene og slapp ut pakker med to blad, slik at folk på disse stedene også kunne få vite hva Jehova har til hensikt å gjøre ved hjelp av sitt rike.

Det er ikke uvanlig at folk som studerer Bibelen i Den dominikanske republikk, blir så begeistret over det de lærer, at de begynner å lede studier med andre allerede før de er blitt godkjent som udøpte forkynnere. Etter at en mann hadde gått på møtene i en større by noen måneder, flyttet han tilbake til den fjellandsbyen han kom fra, og begynte å fortelle andre om det han hadde lært. Da det så kom to pionerer til dette «uberørte» distriktet, sa den ene beboeren etter den andre at Radhamés hadde fortalt dem om det samme som pionerene fortalte om. Til slutt fant brødrene Radhamés, og før han og hans familie begynte å studere sammen med dem, tok han dem med seg for å besøke noen av dem som han hadde studert med. Både han og hans kone er nå døpt.

En lokal evangelisk gruppe i Yacuiba i Bolivia ordnet med at en TV-stasjon viste en film som tydeligvis var laget av frafalne. Med tanke på den negative virkningen av filmen bestemte de eldste seg for å oppsøke to TV-stasjoner og tilby seg å betale for å få dem til å sende videoene «Jehovas vitner — organisasjonen bak navnet» og «Bibelen — en sann og profetisk bok». Etter at eieren av en radiostasjon hadde sett Selskapets videoer, ble han så indignert over de feilaktige framstillingene i de frafalnes program at han tilbød seg å reklamere gratis for Jehovas vitners kommende områdestevne i sin radiokanal. Det var uvanlig mange som kom på stevnet, og en rekke rettenkende  mennesker begynte å stille oppriktige spørsmål til forkynnere som oppsøkte dem i tjenesten.

Ledelsen ved et glassverk i Ecuador ville gjerne arrangere et kurs om familieverdier og moralnormer for sine ansatte. Personalsjefen spurte noen prester om de kunne stille opp, men uten resultat. Da et av Jehovas vitner hørte om dette, oppsøkte han personalsjefen og viste ham en liste over emner som vi tar opp i bladene våre. Mannen ble imponert, plukket ut tre emner og ordnet med at det skulle holdes et to timer langt program for hele arbeidsstyrken, som han delte opp i sju grupper med 30 arbeidere i hver. Tre kvalifiserte brødre stod for undervisningen. Tilhørerne ble bedt om å komme med kommentarer og stille spørsmål. Da de drøftet temaet ærlighet, sa en vakt at han syntes det var greit å stjele under visse omstendigheter. En annen sa seg enig og tilføyde: «Hvis min mor er syk og jeg ikke har penger, er jeg nødt til å stjele. Eller skal jeg bare la henne dø?» Som svar fortalte broren dem om en ung far som skyldte husleie for tre måneder. Han slo seg sammen med en gjeng tyver, ble drept under et ransforsøk og etterlot seg kone og tre barn. «Ærlige folk har på den annen side vanligvis gode venner som kan hjelpe dem hvis det kniper,» fortsatte vår bror. Etter hvert kurs var det mange som gav uttrykk for sin takknemlighet. Andre oppgav navn og adresse og bad brødrene besøke dem. Ledelsen tilbød alle som ønsket det, et gratis eksemplar av boken Hvordan du kan oppnå et lykkelig familieliv. Det var 66 som takket ja. Så ble boken Det største menneske som noen gang har levd stilt ut i resepsjonen, og deretter stilte man ut De unge spør — tilfredsstillende svar. Da denne opplevelsen ble nedskrevet, fikk man fremdeles bestillinger på bøker. Ledelsen var svært imponert over de praktiske opplysningene og ville gjerne arrangere nye kurser et halvt år senere.

En pioner i Paraguay leverte «Kunnskapsboken» til en kvinne som viste en viss interesse, men som begynte å snakke  om noe annet da hun ble tilbudt et bibelstudium. Etter en tid fortalte hun pioneren at det hun viste henne ut ifra Bibelen, ikke stemte med hennes egne trosoppfatninger. Hun ville derfor ikke at Jehovas vitner skulle fortsette å komme til henne. Men da pioneren oppsøkte henne med et spesielt nummer av Våkn opp! flere måneder senere, virket det som om kvinnen hadde ventet tålmodig på at søsteren skulle komme igjen. Hun sa at hun hadde lest «Kunnskapsboken», at den var helt fantastisk, og at hun hadde studert Bibelen med tre av naboene ut ifra det hun hadde lest i kapittel 16 i boken. Da vår søster kom tilbake sammen med sin mann, ventet kvinnen på dem. Men i stedet for å ha studiet hjemme hos seg selv tok hun dem med til en nabo, som hadde vært til stede under de tidligere besøkene. De tok med seg denne naboen og gikk videre til enda en nabo, og derfra var de fem personer som gikk til et tredje hus. Hun som bodde der, ventet på dem og så også fram til at studiet skulle begynne. Alle de interesserte gjør nå fine framskritt.

Da en pionersøster i Uruguay gikk fra hus til hus, banket hun på en dør hvor det var en jente som kom ut. Jentas foreldre var ikke hjemme, så søsteren forkynte i stedet for henne, og hun viste absolutt interesse for det hun hørte. Til slutt tilbød søsteren jenta et bibelstudium, men bad henne spørre foreldrene om lov først. Hvordan reagerte foreldrene? Til forkynnerens store overraskelse sa moren at det var helt i orden at pioneren hadde et bibelstudium med hennes datter, men hun spurte om ikke resten av familien også kunne få være med. Det kunne de selvsagt! Nå blir det ledet et bibelstudium med fire medlemmer av denne familien — det hele et resultat av at det ble forkynt for den unge datteren.

Det er blitt anslått at det i USA er over to millioner døve som kommuniserer ved hjelp av amerikansk tegnspråk. Det er mange utfordringer knyttet til det å forkynne for folk som  bruker tegnspråk. Enkelte pionerer reiser så langt som 30 mil i løpet av én dag for å besøke åtte—ni personer, og flere av dem er kanskje ikke engang hjemme. Det krever initiativ å finne de døve i distriktet. I noen byer hvor det har vært forskjellige arrangementer for døve, har forkynnere som kan tegnspråk, fått tillatelse til å sette opp et bord eller en stand med en utstilling av de publikasjonene vi har som er spesielt utarbeidet for døve. De har også satt opp TV-er og videospillere for å vise våre videoer på tegnspråk. Dette utgjør en fin mulighet til å treffe flere døve, levere litteratur til dem og ordne med at vi kan besøke dem. Ved én slik tilstelning fikk brødrene navn og adresser til 40 døve som de aldri før hadde truffet.

En av de store begivenhetene i Guyana i året som gikk, var at 79 par som gikk på møtene i Baramita menighet, ble viet på én dag. Et medlem av utvalget ved avdelingskontoret holdt vielsestalen, som ble tolket til karib, og deretter gjentok hvert par ekteskapsløftet høyt og tydelig på karib. Hvorfor hadde disse 79 parene bestemt seg for å gifte seg? Fordi Bibelens sannhet hadde forandret deres syn på livet. Foran Jehova og i nærvær av mange vitner kunngjorde de nå at de ville leve sammen med bare én ektefelle og følge Bibelens normer for et ærbart ekteskap. Tre dager senere var det hele 41 menn og kvinner som gav uttrykk for at de gjerne ville bli udøpte forkynnere. De fleste av disse 41 var blant de nygifte.

Karibene i dette området er fast bestemt på å lære så mye som mulig om Jehova og hans organisasjon og det så fort det lar seg gjøre. Uke etter uke går de i to—tre timer, eller enda mer, for å komme på møtene. Det er svært få som kommer for sent, enda de må gå på jungelstier og krysse elver og lett kan møte farlige kattedyr, giftige slanger og lignende farer. Det er så mange som ønsker å lære sannheten om Gud, at Jehovas vitner leder bibelstudier med grupper som består av 40—70 personer.