Kapittel 11

Frafall — veien til Gud blokkeres

1, 2. a) Hvorfor er de første 400 årene av kristenhetens historie så viktige? b) Hva sa Jesus om det valg enhver må treffe?

HVORFOR er de første 400 årene av kristenhetens historie så viktige? De kan sammenlignes med de aller første årene i et barns liv, som er viktige år fordi det er da grunnlaget for barnets framtidige personlighet blir lagt. Hva viser så kristenhetens første århundrer?

² Før vi besvarer det spørsmålet, skal vi minne om en sannhet som Jesus Kristus uttrykte: «Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port og bred er den vei som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. Men trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den.» Den veien som det er mest bekvemt å gå på, er bred; de rette prinsippers vei er smal. — Matteus 7: 13, 14.

3. Hvilke to veier fantes i kristendommens første tid?

³ I kristendommens første tid hadde de som antok denne upopulære troen, to veier å velge mellom — de kunne enten holde seg til Kristi og Skriftens kompromissløse lære og prinsipper, eller de kunne slå inn på den brede og lettvinte vei, som innebar kompromiss med datidens verden. Som vi skal se, viser historien fra de første 400 årene hvilken vei flertallet til slutt valgte.

 Den besnærende filosofien

4. Hvilken innvirkning hadde det hedenske Roma på kirken i den første tiden, ifølge historikeren Durant?

⁴ Historikeren Will Durant forklarer hva som skjedde: «Kirken overtok noen av de religiøse skikkene og formene som hadde vært alminnelige i det før-kristne [hedenske] Roma — stolaen og de hedenske prestenes andre plagg, anvendelsen av røkelse og vievann under renselsesseremoniene, de tente vokslysene og den evige flammen foran alteret, helgendyrkelsen, basilikaens arkitektur, romerretten som grunnlag for den kanoniske rett, tittelen Pontifex maximus til paven, og i det fjerde århundre det latinske språk . . . Snart var det biskopene og ikke lenger de romerske prefektene som hadde makten i byene; metropolittene eller erkebiskopene støttet — hvis de ikke erstattet — de romerske stattholderne; og biskopenes synode skulle snart tre i stedet for provinsforsamlingen. Den romerske kirke gikk i den romerske stats fotspor.»  — Durant’s Verdens Kulturhistorie, «Cæsar og Kristus».

5. Hvordan står viljen til kompromiss med den hedenske romerske verden i kontrast til de første kristne skriftene?

⁵ Denne viljen til kompromiss med den romerske verden utgjør en skarp kontrast til det Kristus og apostlene lærte. (Se rammen på side 262.) Apostelen Peter gav denne veiledningen: «Mine kjære! . . . Jeg ville minne dere om det de hellige profeter har sagt, og om det budet deres egne apostler har fra Herren og Frelseren; dette må dere huske. Nå vet dere dette på forhånd, mine kjære. Vær derfor på vakt, så dere ikke faller ut av deres faste stand. La dere ikke rive med og bli ført vill av mennesker uten noe holdepunkt.» Paulus sa: «Trekk ikke i ulikt spann, sammen med vantro! For hva har rettferd med urett å gjøre, og hva samfunn har lyset med mørket? . . . Derfor sier Herren: Dra bort fra dem, og skill dere fra dem, rør ikke noe urent! Da vil jeg ta imot dere.» — 2. Peter 3: 1, 2, 17; 2. Korinter 6: 14—17; Åpenbaringen 18: 2—5.

6, 7. a) Hvordan ble de første kirkefedrene påvirket av gresk filosofi? b) Særlig på hvilke punkter gjorde den greske innflytelsen seg gjeldende? c) Hvordan advarte Paulus mot filosofi?

⁶ Trass i denne klare veiledningen innførte frafalne kristne i det andre århundre elementer fra den hedenske romerske religion. De beveget seg bort fra sin rene, bibelske opprinnelse og iførte seg det hedenske Romas drakt og smykket seg med dets titler og ble oppslukt av gresk filosofi. Professor Wolfson ved Harvard universitet sier at kristendommen i det andre århundre fikk stor tilstrømning fra «hedninger med filosofisk utdannelse». De beundret grekernes visdom og hevdet at de så likhetspunkter mellom gresk filosofi og Bibelens lære. Wolfson sier videre: «Av og til gir de på forskjellige måter uttrykk for at  filosofien er Guds spesielle gave til grekerne via menneskelig fornuft, akkurat som Skriften er Guds spesielle gave til jødene via direkte åpenbaring.» Og han fortsetter: «Kirkefedrene . . . gikk i gang med sitt systematiske foretagende for å vise hvordan filosofenes lærdommer skjuler seg bak det enkle språk Bibelen gjerne benytter, lærdommer som ellers er uttrykt i de vanskelig tilgjengelige termer som er blitt utformet ved deres Akademi, Lykeion og Stoa poikile [sentre for filosofiske drøftelser].» — The Crucible of Christianity.

⁷ En slik holdning gjorde det mulig for gresk filosofi og terminologi å infiltrere kristenhetens lære, særlig når det gjaldt treenighetslæren og troen på en udødelig sjel. Som Wolfson sier: «Fedrene [kirkefedrene] begynte å lete i den filosofiske terminologis forråd etter to gode termer, ett som kunne brukes til å holde treenighetens medlemmer fra hverandre som enkeltpersoner, og ett som kunne brukes for å fremheve deres grunnleggende felles enhet.» Men de måtte innrømme at «forestillingen om en treenig gud er et mysterium som ikke kan løses ved hjelp av menneskelig fornuft». Paulus hadde imidlertid vært oppmerksom på faren for en slik besmittelse og ’forvrengning av evangeliet’. Han skrev til de kristne i Kolossæ: «Pass på at ingen får fanget dere med visdomslære [gresk: fi·lo·so·fiʹas] og tomt bedrag som hviler på menneskers tradisjoner og stammer fra grunnkreftene i verden,  ikke fra Kristus.» — Galaterne 1: 7—9; Kolosserne 2: 8; 1. Korinter 1: 22, 23.

Troen på oppstandelsen blir forlatt

8. Hvilken gåte har menneskene kjempet med, og hvordan har de fleste religioner prøvd å løse den?

⁸ Som vi har sett gjennom hele denne boken, har det vært en konstant gåte for menneskene at deres tilværelse er så kort og begrenset og ender med døden. Som den tyske forfatteren Gerhard Herm sa: «Religion er blant annet et middel til å få folk til å forsone seg med det faktum at de en dag må dø, ved at den lover dem et bedre liv på den andre siden av graven eller gjenfødelse eller begge deler.» (The Celts—The People Who Came Out of the Darkness) Praktisk talt hver eneste religion er basert på troen på at menneskesjelen er udødelig, og at den etter døden lever videre i det hinsidige eller går over i en annen skapning.

9. Hvilken slutning trakk en kjent spansk filosof og forfatter med hensyn til Jesu tro på oppstandelsen?

⁹ Nesten alle religionssamfunn i kristenheten i vår tid tror dette. Miguel de Unamuno y Jugo, en fremtredende spansk filosof og forfatter i det 20. århundre, skrev om Jesus: «Han trodde på kjødets oppstandelse [som i tilfellet med Lasarus (se sidene 248—251)] i samsvar med den jødiske tenkemåte, ikke på sjelens udødelighet i samsvar med den [greske] platoniske tenkemåte. . . . Bevisene for dette finnes i en hvilken som helst hederlig bok med fortolkninger.» Han trakk følgende slutning: «Sjelens udødelighet . . . er et hedensk filosofisk dogme.» (La Agonía Del Christianismo) Dette ’hedenske filosofiske dogmet’ infiltrerte kristenhetens lære, trass i at det var helt klart at Kristus ikke hadde forkynt noe slikt. — Matteus 10: 28; Johannes 5: 28, 29; 11: 23, 24.

10. Hva var noen av følgene av troen på en udødelig sjel?

 ¹⁰ Den snikende innflytelsen fra gresk filosofi var en nøkkelfaktor i forbindelse med det frafallet som inntraff etter apostlenes død. Den greske læren om sjelens udødelighet medførte et behov for forskjellige steder å sende sjelen til — himmelen, helvete, skjærsilden, paradiset, limbus. * Ved hjelp av slike begreper ble det en enkel sak for en presteklasse å holde sine hjorder nede i frykt for det hinsidige og å kreve gaver og bidrag fra dem. Og dette bringer oss fram til et annet spørsmål: Hvordan oppstod kristenhetens presteklasse? — Johannes 8: 44; 1. Timoteus 4: 1, 2.

 Hvordan presteklassen ble dannet

11, 12. a) Hvilket annet tegn på frafall gjorde seg gjeldende? b) Hvilken rolle spilte apostlene og de eldste i Jerusalem?

¹¹ Et annet tegn på frafall var at kristenheten forlot den oppfatning at alle de kristne skulle være Ordets tjenere, slik Jesus og apostlene hadde lært, og dannet en eksklusiv presteklasse og et hierarki. (Matteus 5: 14—16; Romerne 10: 13—15; 1. Peter 3: 15) I det første århundre, etter Jesu død, tjente Jesu apostler sammen med andre åndelig kvalifiserte kristne eldste i Jerusalem som veiledere og rettledere for den kristne menighet. Det var ingen som hadde høyere rang enn de andre. — Galaterne 2: 9.

¹² I år 49 e.Kr. ble det nødvendig at de kom sammen i Jerusalem for å treffe en beslutning i spørsmål som berørte de kristne i sin alminnelighet. Den bibelske beretning forteller at saken først ble drøftet, og så «vedtok apostlene og de eldste [pre·sbyʹte·roi], sammen med hele menigheten, å utpeke noen menn som skulle sendes til Antiokia sammen med Paulus og Barnabas. . . . Med dem sendte de følgende brev: Deres brødre apostlene og de eldste sender sin hilsen til brødrene av hedensk ætt i Antiokia, Syria og Kilikia». Apostlene og de eldste tjente tydeligvis som et administrativt styrende råd for de kristne menighetene, som var spredt omkring over et stort område. — Apostlenes gjerninger 15: 22, 23.

13. a) Hvilken tilsynsordning hadde man i hver av de første kristne menighetene? b) Hvilke kvalifikasjoner hadde menighetenes eldste?

¹³ Det styrende råd i Jerusalem førte altså generelt tilsyn med alle de kristne i det første århundre. Hvilken ordning hadde så de første kristne for å gi veiledning i hver menighet, på det lokale plan? Paulus’ brev til Timoteus viser at menighetene hadde tilsynsmenn  (gresk: e·piʹsko·pos, som ordet «episkopal» kommer fra) som var åndelige eldste (pre·sbyʹte·roi), menn som ved sin livsførsel og ved sin åndelighet hadde gjort seg kvalifisert til å undervise sine medkristne. (1. Timoteus 3: 1—7; 5: 17) Disse mennene utgjorde ikke noen egen presteklasse i det første århundre. De brukte ikke noen spesiell klesdrakt. Deres kjennemerke var deres åndelighet. Ja, hver menighet hadde et råd av eldste (tilsynsmenn), ikke noe monarkisk enevelde. — Apostlenes gjerninger 20: 17; Filipperne 1: 1.

14. a) Hvordan gikk det til at kristne tilsynsmenn med tiden ble avløst av kristenhetens biskoper? b) Hvem arbeidet for å bli den fremste blant biskopene?

¹⁴ Det var først senere at ordet e·piʹsko·pos * (tilsynsmann, superintendent) ble gjort om til «biskop», som betyr en prest som har myndighet over de andre geistlige i sitt bispedømme. Den spanske jesuitten Bernardino  Llorca forklarer: «I begynnelsen ble det ikke laget noe tydelig skille mellom biskopene og presbyterne, og oppmerksomheten ble bare rettet mot betydningen av ordene: biskop tilsvarer superintendent; presbyter tilsvarer eldste. . . . Men litt etter litt ble skillet klarere, og benevnelsen biskop ble brukt om de mer betydningsfulle superintendentene, som var i besittelse av den høyeste prestelige myndighet og kunne legge hendene på og ordinere prester.» (Historia de la Iglesia Católica) Biskopene begynte å tjene i et slags monarkisk system, særlig fra begynnelsen av det fjerde århundre. Det oppstod et hierarki, et prestevelde, og med tiden ble biskopen av Roma, som hevdet at han var Peters etterfølger, anerkjent av mange som den øverste biskop og pave.

15. Hvilken kløft er det mellom den måten de første kristne ble ledet på, og den måten kristenheten blir ledet på?

¹⁵ I dag er stillingen som biskop i de forskjellige kirkesamfunnene i kristenheten en opphøyd stilling som medfører prestisje og makt. Biskopene har som oftest høy lønn og blir ofte identifisert med den herskende klasse i landet. Hvor annerledes er ikke dette enn den enkle måten de første kristne menighetene var organisert på under Kristus og de eldste eller tilsynsmennene! Og hva skal vi si om kløften mellom Peter og hans såkalte etterfølgere, som har regjert fra det luksuriøse Vatikanet? — Lukas 9: 58; 1. Peter 5: 1—3.

Pavelig makt og prestisje

16, 17. a) Hvordan vet vi at den første menigheten i Roma ikke var underlagt en biskop eller en pave? b) Hvordan oppstod bruken av tittelen «pave»?

¹⁶ En av de første menighetene som tok imot veiledning fra apostlene og de eldste i Jerusalem, var menigheten i Roma. Den kristne sannhet kom sannsynligvis dit en  eller annen gang etter pinsedagen i år 33 e.Kr. (Apostlenes gjerninger 2: 11) I likhet med alle de andre kristne menighetene på den tiden hadde denne menigheten eldste, som tjente som et råd av tilsynsmenn, uten at noen av dem hadde rang over de andre. Det var ingen av de første tilsynsmennene i menigheten i Roma som ble betraktet som biskoper eller som en pave av sine samtidige, for det monarkiske bispeembetet i Roma hadde ennå ikke oppstått. Det er vanskelig å si med sikkerhet når det monarkiske eller eneveldige episkopat fikk sin begynnelse. Mye tyder på at det begynte å ta form i det andre århundre. — Romerne 16: 3—16; Filipperne 1: 1.

¹⁷ Tittelen «pave» (fra det greske ordet paʹpas, far) ble ikke brukt i de to første århundrene. Den tidligere jesuitten Michael Walsh sier: «Første gang en biskop i Roma ble kalt ’pave’, ser ut til å ha vært i det tredje århundre, og tittelen ble gitt til pave Calixtus . . . I slutten av det femte århundre siktet betegnelsen ’paven’ som oftest til biskopen i Roma og ingen annen. Det var imidlertid først i det 11. århundre at en pave kunne hevde at tittelen gjaldt ham alene.» — An Illustrated History of the Popes.

18. a) Hvem var en av de første romerske biskopene som hevdet sin maktstilling? b) Hva er pavens påstand om overhøyhet basert på? c) Hva er den rette forståelsen av Matteus 16: 18, 19?

¹⁸ En av de første biskopene i Roma som hevdet sin maktstilling, var pave Leo I (pave 440—461 e.Kr.). Michael Walsh sier: «Leo tilvendte seg den i sin tid hedenske tittelen Pontifex maximus, som blir brukt av pavene den dag i dag, og som fram til slutten av det fjerde århundre ble brukt av de romerske keiserne.» Leo I støttet seg til den katolske fortolkningen av Jesu ord i Matteus 16: 18, 19. (Se rammen på side 268.) Han «erklærte at ettersom  Sankt Peter var den første blant apostlene, skulle Sankt Peters kirke bli regnet som den fremste blant kirkene». (Man’s Religions) Leo I gjorde det dermed klart at selv om keiseren hadde verdslig makt i Konstantinopel i øst, utøvde han, Leo, åndelig makt fra Roma i vest. Denne makten kom ytterligere til uttrykk da pave Leo III kronet Karl den store til keiser av det hellige romerske rike i år 800 e.Kr.

19, 20. a) Hvordan er paven blitt betraktet i nyere tid? b) Nevn noen av pavens offisielle titler. c) Hvilken kontrast er det mellom pavenes holdning og Peters oppførsel?

¹⁹ Siden 1929 har verdslige regjeringer betraktet paven i Roma som herskeren i en egen suveren stat, Vatikanstaten. Den romersk-katolske kirke kan følgelig sende diplomatiske representanter, nuntier, til verdens regjeringer. Ingen annen religiøs organisasjon har en slik posisjon. (Johannes 18: 36) Paven blir hedret med mange titler, deriblant Jesu Kristi stedfortreder eller vikar, apostelfyrstens etterfølger, den øverste biskop i den universelle kirke, Vestens patriark, Italias primas, Vatikanstatens hersker. Han er omgitt av stor pomp og prakt. Han blir æret som et statsoverhode. Men legg merke til hvordan Peter, som angivelig var den første pave og biskop i Roma, reagerte da den romerske offiseren Kornelius kastet seg for føttene hans i ærbødighet: «Peter reiste ham opp og sa: ’Reis deg, jeg er også bare et menneske.’» — Apostlenes gjerninger 10: 25, 26; Matteus 23: 8—12.

²⁰ Spørsmålet er nå: Hvordan gikk det til at den frafalne kirke i disse første århundrene fikk så stor makt og prestisje? Hvordan gikk det til at den enkelhet og ydmykhet som kjennetegnet Kristus og de første kristne, vek plassen for kristenhetens stolthet og pomp og prakt?

 Kristenhetens begynnelse

21, 22. Hvilken stor forandring inntraff angivelig i Konstantins liv, og hvordan utnyttet han den?

²¹ Vendepunktet for denne nye religionen i Romerriket kom i 313 e.Kr., årstallet for keiser Konstantins såkalte omvendelse til «kristendommen». Hvordan skjedde denne omvendelsen? I 306 e.Kr. etterfulgte Konstantin sin far og ble med tiden Licinius’ medkeiser i Romerriket. Han ble påvirket av sin mors hengivenhet for kristendommen og sin egen tro på guddommelig beskyttelse. Før han drog ut i slaget ved broen Pons Milvius utenfor Roma i 312 e.Kr., hevdet han at han i en drøm hadde fått befaling om å male det «kristne» monogram — de greske bokstavene khi og rho, de to første bokstavene i navnet «Kristus» på gresk — på soldatenes skjold. * Med denne ’hellige talisman’ beseiret Konstantins styrker fienden, Maxentius.

²² Kort tid etter at Konstantin hadde vunnet slaget, hevdet han at han var blitt en troende, men han ble ikke døpt før like før sin død om lag 24 år senere. Han oppnådde støtte fra de såkalte kristne i sitt rike ved at han «antok [de greske bokstavene] Chi-Rho [ ] som sitt emblem . . . Chi-Rho var imidlertid allerede blitt brukt som ligatur [skrifttegn som består av sammenskrevne bokstaver] både i hedensk og i kristen sammenheng». — The Crucible of Christianity, redigert av Arnold Toynbee.

23. a) Når fikk kristenheten sin begynnelse, ifølge én kommentator? b) Hvorfor kan vi si at Kristus ikke har grunnlagt kristenheten?

²³ Dette resulterte i at kristenhetens grunnvoll ble lagt.  Den britiske kringkastingsmannen Malcolm Muggeridge skrev: «Kristenheten begynte med keiser Konstantin.» Men han kom også med denne klarsynte kommentaren: «Man kan til og med si at Kristus selv forkastet kristenheten før den begynte, ved å si at hans rike ikke var av denne verden — en av de mest vidtrekkende og viktige av alle hans uttalelser.» (The End of Christendom) Det er også en av de uttalelsene som er blitt mest ignorert av kristenhetens religiøse og politiske ledere. — Johannes 18: 36.

24. Hvilken forandring fant sted i kirken i og med Konstantins «omvendelse»?

²⁴ Med Konstantins støtte ble kristenhetens religion Romas offisielle statsreligion. Elaine Pagels, som er professor i religion, sier: «Kristne biskoper, som før var blitt arrestert, torturert og henrettet, ble nå fritatt for skatt, mottok gaver fra statskassen, nøt stor prestisje og hadde til og med innflytelse ved domstolene; deres kirker oppnådde en ny velstand og makt og en forgrunnsstilling.» De var blitt venner av keiseren, venner av den romerske verden. — Jakob 4: 4.

Konstantin, kjetteri og rettroenhet

25. a) Hvilken teologisk debatt var i gang på Konstantins tid? b) Hvordan var situasjonen før det fjerde århundre når det gjaldt forståelsen av Kristi forhold til Faderen?

²⁵ Hvorfor var Konstantins «omvendelse» så betydningsfull? Fordi Konstantin som keiser hadde stor makt og innflytelse i den «kristne» kirke, som var splittet i lærespørsmål. Og han ville ha enhet i sitt rike. På den tiden var det en kraftig diskusjon blant de gresktalende og de latintalende biskopene om «forholdet mellom ’Guds’ ’Ord’ eller ’Sønn’, som var blitt legemliggjort i Jesus, og ’Gud’ selv, som nå ble kalt ’Faderen’ — hans navn, Jahve, var i det store og hele blitt glemt». (The Columbia  History of the World) Noen gikk inn for det syn at Kristus, Loʹgos, var skapt og derfor underordnet Faderen, og fant støtte i Bibelen for det. (Matteus 24: 36; Johannes 14: 28; 1. Korinter 15: 25—28) En av dem var Areios, en prest i Alexandria i Egypt. R. P. C. Hanson, en professor i teologi, sier faktisk: «Det finnes ingen teolog i den østlige eller den vestlige kirke før den arianske striden [i det fjerde århundre] som ikke på en eller annen måte betrakter Sønnen som underordnet Faderen.» — The Search for the Christian Doctrine of God.

26. Hvordan var situasjonen i begynnelsen av det fjerde århundre med hensyn til treenighetslæren?

²⁶ Andre mente at det var kjetteri å betrakte Kristus som underordnet, og helte til det standpunkt at Jesus skulle tilbes som «Gud i menneskeskikkelse». Men professor Hanson sier at i den aktuelle perioden (det fjerde århundre) «dreide det seg ikke om å forsvare en opp- og avgjort [trinitarisk] rettroenhet mot angrepene fra åpent kjetteri [arianismen]. Det fantes ennå ikke noen ortodoks lære når det gjaldt det emnet som i første rekke ble  diskutert». Hanson sier videre: «Alle parter mente at de hadde Skriftens autoritet på sin side. Hver og en omtalte de andre som vranglærere, som verken fulgte tradisjonen eller Skriften.» Det oppstod stor splid i de religiøse rekker i dette teologiske spørsmålet. — Johannes 20: 17.

27. a) Hva gjorde Konstantin for å prøve å avslutte debatten om Jesu natur? b) Hvor representativt var kirkemøtet i Nikaia? c) Skapte Den nikenske trosbekjennelse ro i striden om treenighetslæren?

²⁷ Konstantin ville som nevnt ha enhet i sitt rike, og i år 325 innkalte han sine biskoper til et kirkemøte i Nikaia, som lå i den østlige, gresktalende delen av riket, på den andre siden av Bosporos fra den nye byen Konstantinopel. Det skal ha vært mellom 250 og 318 biskoper som møtte opp. Det var bare et mindretall av det totale antall biskoper, og de fleste av dem kom fra det gresktalende området. Ikke engang pave Sylvester I var til stede. * Etter en voldsom debatt vedtok denne langt fra representative forsamlingen Den nikenske trosbekjennelse, som helte sterkt i retning av en trinitarisk tankegang. Men den læremessige striden fortsatte. Kirkemøtet hadde ikke klargjort hvilken rolle Guds hellige ånd spilte i den trinitariske teologi. Debatten fortsatte i flere tiår. Det var først etter flere kirkemøter, etter at flere keisere hadde brukt sin myndighet, og etter at en rekke personer var blitt landsforvist, at konformitet ble oppnådd. Det var en seier for teologien og et nederlag for dem som holdt seg til Skriften. — Romerne 3: 3, 4.

28. a) Nevn noe av det treenighetslæren har ført til. b) Er det noe bibelsk grunnlag for å ære Maria som «Guds mor»?

 ²⁸ I århundrenes løp har ett resultat av treenighetslæren vært at den eneste sanne Gud, Jehova, har forsvunnet i den hengemyr som kristenhetens Gud-Kristus-teologi utgjør. * Den neste logiske konsekvens av denne teologien var at hvis Jesus virkelig var Gud i menneskeskikkelse, måtte Jesu mor, Maria, være «Guds mor». Det har i årenes løp ført til at Maria er blitt aktet og æret på ulike måter, trass i at det overhodet ikke finnes skriftsteder som tillegger Maria noen betydningsfull rolle utover det at hun var Jesu ydmyke, biologiske mor. * (Lukas 1: 26—38, 46—56) I århundrenes løp er læren om Guds mor blitt utviklet og  utbrodert av den romersk-katolske kirke, med den følge at katolikkene nå ærer Maria med langt større inderlighet enn Gud.

Splittelse i kristenheten

29. Hvilken utvikling advarte Paulus mot?

²⁹ Noe annet som kjennetegner frafall, er at det skaper splittelse. Apostelen Paulus hadde forutsagt: «Jeg vet at når jeg har dratt bort, vil glupske ulver trenge inn hos dere, og de skåner ikke hjorden. Og blant dere selv skal noen menn stå fram og fare med vrang lære for å trekke disiplene med seg.» Paulus hadde gitt klar veiledning til korinterne da han sa: «Brødre, jeg formaner dere i vår Herre Jesu Kristi navn at dere må vise enighet. La det ikke være splittelse blant dere, men la alt komme i rett stand, så dere har samme syn og samme tanke.» Trass i Paulus’  formaninger tok det ikke lang tid før frafall og splittelse begynte å gjøre seg gjeldende. — Apostlenes gjerninger 20: 29, 30; 1. Korinter 1: 10.

30. Hvilken situasjon utviklet seg snart innen kirken i den første tiden?

³⁰ Noen få tiår etter apostlenes død var splittelsen blant de kristne åpenbar. Will Durant sier: «Celsus [en motstander av kristendommen i det andre århundre] hadde selv meget sarkastisk bemerket at de kristne var ’splittet opp i mange forskjellige grupper, og hvert enkelt medlem ønsket å danne sitt eget parti.’ Omkring år 187 kunne Irenaeus regne opp 20 forskjellige former for kristendommen; omkring 384 telte Epifanios [80].» — Durant’s Verdens Kulturhistorie, «Cæsar og Kristus».

31. Hvordan oppstod det en stor splittelse i den katolske kirke?

³¹ Konstantin begunstiget den østlige, greske delen av riket ved å gjøre en by som lå i det som i dag er Tyrkia, til ny hovedstad. Denne byen ble senere kalt Konstantinopel (i dag Istanbul). Det førte til at den katolske kirke i århundrenes løp ble inndelt i to fraksjoner etter språk og geografisk beliggenhet — det latintalende Roma i vest kontra det gresktalende Konstantinopel i øst.

32, 33. a) Nevn flere årsaker til at det ble splid i kristenheten. b) Hva sier Bibelen om bruken av bilder i tilbedelsen?

³² Treenighetslæren var fremdeles ikke ferdig utformet, og debatten omkring den fortsatte å skape uro i kristenheten. Et nytt kirkemøte ble holdt i Khalkedon i 451 e.Kr. for å fastslå Kristi «naturer». Kirkene i vest godtok den trosbekjennelsen som ble vedtatt av dette kirkemøtet, men kirkene i øst var ikke enige. Det førte til at den koptiske kirke ble dannet i Egypt og Abessinia og de «jakobittiske» kirker i Syria og Armenia. Den katolske kirkes enhet ble stadig truet av splittelse på grunn av  dunkle teologiske spørsmål, særlig i forbindelse med treenighetslæren.

³³ Noe annet som skapte splittelse, var synet på billeddyrkelse. I det åttende århundre gikk biskopene i øst til felts mot denne avgudsdyrkelsen og ble ikonoklaster eller billedstormere. Etter en tid begynte de igjen å bruke ikoner. — 2. Mosebok 20: 4—6; Jesaja 44: 14—18.

34. a) Hva var årsaken til at det oppstod en stor kløft i den katolske kirke? b) Hva ble det endelige resultatet av dette?

³⁴ En stor prøve kom da den vestlige kirke i det sjette århundre føyde det latinske ordet filioque («og Sønnen») til Den nikenske trosbekjennelse for å vise at den hellige ånd utgikk fra både Faderen og Sønnen. Sluttresultatet av denne endringen av teksten ble en kløft da «en synode [av biskoper] i Konstantinopel i 876 fordømte paven både for hans politiske virksomhet og fordi han ikke korrigerte kjetteriet med hensyn til ordet filioque. Denne handlingen var et ledd i den østlige kirkes fullstendige avvisning av pavens krav på universell myndighet over kirken». (Man’s Religions) I 1054 ekskommuniserte pavens representant patriarken i Konstantinopel, som svarte med å lyse paven i bann. Denne splittelsen førte med tiden til at de ortodokse kirkene i øst ble dannet — den greske, den russiske, den rumenske, den polske, den bulgarske, den serbiske og andre uavhengige kirker.

35. Hvem var valdenserne, og hvordan skilte deres tro seg ut fra den katolske kirkes tro?

³⁵ Også en annen bevegelse begynte å skape uroligheter i kirken. I det 12. århundre fikk Petrus Valdés i Lyon i Frankrike «noen lærde til å oversette Bibelen til det sørfranske [språket] langue d’oc. Han studerte denne oversettelsen nøye og kom til sist til det resultat at alle kristne burde leve som apostlene — uten personlig eiendom».  (Durant’s Verdens Kulturhistorie, «Troens Tidsalder») Han startet en forkynnelsesbevegelse som ble kjent som valdenserne. Valdenserne forkastet det katolske presteskap, avlatshandelen, skjærsilden, transsubstansiasjonslæren og andre tradisjonelle trekk ved den katolske lære og religiøse praksis. De spredte seg til andre land. Kirkemøtet i Toulouse i 1229 prøvde å sette en stopper for deres utbredelse ved å forby lekfolk å være i besittelse av bibelske bøker. Bare liturgiske bøker var tillatt, og da bare på det døde språket latin. Men det skulle komme mer religiøs splittelse og forfølgelse.

Forfølgelsen av albigenserne

36, 37. a) Hvem var albigenserne, og hva trodde de? b) Hvordan ble albigenserne undertrykt?

³⁶ I det 12. århundre oppstod det også en annen bevegelse i Sør-Frankrike. Det var albigenserne (også kjent som katarene), som hadde sitt navn etter byen Albi, hvor de hadde mange tilhengere. De hadde sin egen presteklasse,  som levde i sølibat, og som de troende måtte hilse ærbødig på. De trodde at Jesus talte billedlig da han sa om brødet under nattverden: «Dette er mitt legeme.» (Matteus 26: 26) De forkastet læren om treenigheten, jomfrufødselen, helvete og skjærsilden. Dermed innlot de seg på aktiv kritikk av romerkirkens lære. Pave Innocens III gav instrukser om at albigenserne skulle forfølges. Han sa: «Om nødvendig kan dere . . . undertrykke dem med sverdet.»

³⁷ Det ble startet et korstog mot «kjetterne», og de katolske korsfarerne massakrerte 20 000 menn, kvinner og barn i Béziers i Frankrike. Etter store blodsutgytelser ble det fred i 1229 med nederlag for albigenserne. Kirkemøtet i Narbonne «forbød . . . lekmenn å eie noen del av Bibelen». For den katolske kirke var roten til hele problemet tydeligvis at Bibelen eksisterte på folkets språk.

38. Hva var inkvisisjonen, og hvordan virket den?

³⁸ Det neste skritt kirken tok, var å opprette inkvisisjonen, en domstol som skulle sette en stopper for kjetteriet. Folket var allerede besatt av en intoleransens ånd. Overtroiske som de var, var de mer enn villige til å lynsje og myrde «kjettere». Forholdene i det 13. århundre lå vel til rette for kirkens maktmisbruk. Men «kjettere som var blitt dømt av kirken, skulle overgis til ’lovens arm’ — dvs. til de lokale myndigheter — og brennes til døde». (Durant’s Verdens Kulturhistorie, «Troens Tidsalder») Når kirken overlot selve henrettelsene til de verdslige myndigheter, ville den angivelig være fri for blodskyld. Inkvisisjonen innledet en tid med religionsforfølgelse som førte til mishandling, angiveri, mord, ran, tortur og langsom død for tusener som våget å tro noe annet enn kirken. Friheten til å gi uttrykk for religiøse oppfatninger  ble kvalt. Fantes det noe håp for mennesker som søkte den sanne Gud? Kapittel 13 vil besvare det spørsmålet.

39. Hvilken religiøs bevegelse fikk sin begynnelse i det sjuende århundre, og hvordan?

³⁹ Mens alt dette foregikk i kristenheten, var det en araber i Midtøsten som tok kampen opp mot den religiøse likegyldigheten og avgudsdyrkelsen blant sitt eget folk. Han startet en religiøs bevegelse i det sjuende århundre som i dag har nær innpå en milliard lydige og undergivne tilhengere. Denne bevegelsen er islam. I det neste kapitlet skal vi se på historien til islams profet og grunnlegger og forklare noe av det han lærte, og kilden til det.

[Fotnoter]

[Studiespørsmål]

[Ramme på side 264]

De første kristne og det hedenske Roma

«Da den kristne bevegelse dukket opp i Romerriket, ansporet den også dem som omvendte seg fra hedendommen, til å forandre holdning og levesett. Mange hedninger som var blitt opplært til å betrakte ekteskapet som en i første rekke sosial og økonomisk ordning, homoseksuelle forhold som et forventet element ved menns opplæring, prostitusjon, både mannlig og kvinnelig, som både vanlig og lovlig, og skilsmisse, abort, prevensjon og det at uønskede spedbarn ble satt ut [for å dø], som praktisk og hensiktsmessig, tok til sin families store forbauselse imot det kristne budskap, som motsatte seg slike ting.» — Adam, Eve, and the Serpent av Elaine Pagels.

[Ramme på side 266]

Kristendommen kontra kristenheten

Porfyrios, en filosof i det tredje århundre fra Tyrus som var en motstander av kristendommen, framsatte spørsmålet «om ikke Jesu etterfølgere, snarere enn Jesus selv, var ansvarlige for den særegne form den kristne religion fikk. Porfyrios (og Julian [romersk keiser i det fjerde århundre og motstander av kristendommen]) viste på grunnlag av Det nye testamente at Jesus ikke kalte seg selv Gud, og at han ikke forkynte om seg selv, men om den ene Gud, alles Gud. Det var hans etterfølgere som forlot hans lære og innførte en ny vei, sin egen vei, hvor Jesus (ikke den ene Gud) var gjenstand for tilbedelse . . . [Porfyrios] satte fingeren på et spørsmål som skaper problemer for kristne tenkere: Hviler den kristne tro på Jesu forkynnelse eller på de ideer som ble utformet av hans disipler i generasjonene etter hans død?» — The Christians as the Romans Saw Them.

 [Ramme på side 268]

Peter og paveverdigheten

I Matteus 16: 18 sa Jesus til apostelen Peter: «Og det sier jeg deg: Du er Peter [gresk: Peʹtros]; på denne klippe [gresk: peʹtra] vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.» På grunnlag av dette skriftstedet hevder den katolske kirke at Jesus bygde sin kirke på Peter, som de sier var den første i en ubrutt linje av biskoper i Roma.

Hvem var den klippe som Jesus nevnte i Matteus 16: 18 — Peter eller Jesus? Sammenhengen viser at det som ble drøftet, var hvem Jesus var, at han, som Peter selv bekjente, var «Messias, den levende Guds Sønn». (Matteus 16: 16) Det er derfor logisk å trekke den slutning at det var Jesus selv som skulle være den faste klippe som kirken eller menigheten skulle bygges på, og ikke Peter, som skulle komme til å fornekte ham tre ganger. — Matteus 26: 33—35, 69—75.

Hvordan vet vi at Kristus er grunnsteinen? Vi har Peters eget vitnesbyrd om det. Peter skrev: «Kom til ham, den levende stein, som vel ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud. . . . For det heter i Skriften: Se, jeg legger på Sion en hjørnestein, utvalgt og dyrebar; den som tror på ham, skal ikke bli til skamme.» Og Paulus sa: «Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, men hjørnesteinen er Kristus Jesus selv.» — 1. Peter 2: 4—8; Efeserne 2: 20.

Det finnes ikke noe bibelsk eller historisk vitnesbyrd om at man mente at Peter stod over de andre apostlene. Han sier ikke noe om det i brevene sine, og de tre andre evangeliene — deriblant Markus’ evangelium (Peter var tydeligvis Markus’ kilde) — nevner ikke engang Jesu ord til Peter. — Lukas 22: 24—26; Apostlenes gjerninger 15: 6—22; Galaterne 2: 11—14.

Det finnes ikke engang noe sikkert bevis for at Peter noensinne var i Roma. (1. Peter 5: 13) Da Paulus besøkte Jerusalem, fikk han støtte av «Jakob, Kefas [Peter] og Johannes, de som blir regnet som selve søylene». Så på den tiden var Peter én av i hvert fall tre søyler i menigheten. Han var ikke noen «pave», og han var heller ikke kjent som det eller som en øverste «biskop» i Jerusalem. — Galaterne 2: 7—9; Apostlenes gjerninger 28: 16, 30, 31.

[Bilde på side 264]

Kristenhetens mystiske treenighetstriangel

[Bilder på side 269]

Vatikanet (flagget nedenfor) sender diplomater til verdens regjeringer

[Bilder på side 275]

Kirkemøtet i Nikaia la grunnlaget for det som senere ble treenighetslæren

[Bilder på side 277]

Den skikk å vise ærbødighet for Maria med barnet (i midten) går tilbake til den mye eldre tilbedelsen av hedenske gudinner — (til venstre) Egypts Isis og Horus; (til høyre) Romas Mater Matuta

[Bilder på side 278]

Ortodokse kirker — Sveti Nikolaj i Sofia i Bulgaria og (til venstre) St. Vladimir’s i New Jersey i USA

[Bilde på side 281]

«Kristne» korsfarere ble organisert ikke bare for å befri Jerusalem fra islam, men også for å massakrere «kjettere», som valdenserne og albigenserne

[Bilder på side 283]

Dominikanermunken Tomás de Torquemada ledet den grusomme spanske inkvisisjonen, som framtvang bekjennelser ved hjelp av tortur