Jesus har akkurat illustrert hvilken innstilling disiplene hans bør ha. De bør se på seg selv som små barn, altså som noen uten spesiell betydning eller status. Når disiplene ‘tar imot små barn for Jesu skyld, tar de også imot Jesus’. – Matteus 18:5.

Apostlene har nettopp diskutert hvem av dem som er størst, så de ser kanskje på det Jesus sier, som en irettesettelse. Nå tar apostelen Johannes opp noe annet som akkurat har skjedd: «Vi så en som drev ut demoner ved å bruke ditt navn, og vi prøvde å hindre ham, siden han ikke er en av oss.» – Lukas 9:49.

Mener Johannes at apostlene er de eneste som har fått myndighet til å helbrede andre eller drive ut demoner? Hvis de er det, hvordan har det seg da at denne jødiske mannen er i stand til å drive ut onde ånder? Johannes mener tydeligvis at denne mannen ikke burde gjøre slike kraftige gjerninger siden han ikke er sammen med Jesus og apostlene.

Til Johannes’ overraskelse sier Jesus: «Ikke prøv å hindre ham, for ingen som gjør en kraftig gjerning i mitt navn, vil like etter kunne si noe ondt om meg. For den som ikke er imot oss, er for oss. Og jeg sier dere i sannhet: Den som gir dere et beger med vann fordi dere tilhører Kristus, skal slett ikke miste sin lønn.» – Markus 9:39–41.

Nei, på dette tidspunktet trenger ikke mannen å være sammen med Jesus Kristus for å være på hans side. Den kristne menighet er ikke opprettet ennå, så det at mannen ikke reiser sammen med Jesus, betyr ikke at han er en motstander, eller at han fremmer en falsk religion. Mannen tror tydeligvis på Jesu navn, og det Jesus sier, viser at mannen ikke skal «miste sin lønn».

På den annen side ville det være alvorlig hvis det apostlene sa eller gjorde, fikk mannen til å snuble. Jesus sier: «Den som får en av disse små som tror, til å snuble, for ham ville det være bedre å få en stor kvernstein hengt rundt halsen og bli kastet i havet.» (Markus 9:42) Jesus sier videre at disiplene hans bør kvitte seg med selv noe så verdifullt som en hånd, en fot eller et øye hvis noe av dette får dem til å snuble. Det er bedre å være uten noe så verdifullt og komme inn i Guds rike enn å beholde det og havne i Gehenna (Hinnoms dal). Denne dalen, hvor avfall blir brent, ligger i nærheten av Jerusalem, og apostlene har sannsynligvis sett den. Så de kan forstå at Jesus bruker den som et symbol på evig tilintetgjørelse.

Jesus kommer også med denne advarselen: «Pass på at dere ikke ser ned på en av disse små. Vær klar over at deres engler i himmelen alltid ser min himmelske Fars ansikt.» Hvor dyrebare er «disse små» for hans Far? Jesus forteller om en mann som har 100 sauer, men mister én av  dem. Mannen forlater de 99 for å lete etter den ene som har gått seg vill, og da han finner den, gleder han seg mer over den enn over de 99. Jesus legger til: «På lignende måte ønsker ikke min Far i himmelen at én av disse små skal miste livet.» – Matteus 18:10, 14.

Jesus har kanskje i tankene apostlenes diskusjon om hvem som skal være størst, når han nå sier: «Ha salt i dere selv, og hold fred med hverandre.» (Markus 9:50) Salt setter smak på maten. Billedlig salt gjør at det en sier, blir lettere for andre å godta og kan derfor bidra til å bevare freden, noe krangling ikke gjør. – Kolosserne 4:6.

Fra tid til annen vil det oppstå alvorlige saker, og Jesus forteller hvordan man skal håndtere dem: «Hvis din bror synder mot deg, så gå og snakk med ham på tomannshånd om det gale han har gjort. Hvis han hører på deg, har du vunnet din bror.» Men hva om han ikke hører? Jesus sier: «Ta da med deg én eller to til, slik at man kan få klarhet i saken etter to eller tre vitners utsagn.» Hvis dette ikke løser saken, skal de si det til «menigheten», det vil si til ansvarlige eldste, som kan treffe en avgjørelse. Men hva om den som har begått en synd, fortsatt ikke vil høre? Da «skal han være for deg som et menneske fra nasjonene og som en skatteoppkrever» – personer som jøder ikke ville være sammen med. – Matteus 18:15–17.

Tilsynsmenn i menigheten må holde seg nøye til Guds Ord. Hvis de kommer fram til at en person har gjort seg skyldig i en synd og trenger tilrettevisning, vil den avgjørelsen de treffer, «allerede være bundet i himmelen». Men hvis de kommer fram til at en person er uskyldig, vil saken «allerede være løst i himmelen». Disse retningslinjene skal vise seg å bli nyttige når den kristne menighet blir opprettet. I forbindelse med slike alvorlige saker sier Jesus: «Når to eller tre er samlet i mitt navn, da er jeg midt iblant dem.» – Matteus 18:18–20.