Jesus har flere ganger i løpet av sin tjeneste understreket hvor viktig det er å være ydmyk. (Lukas 14:8–11) Han er ivrig etter å finne menn og kvinner som ønsker å tjene Gud ydmykt. Noen av dem er foreløpig kanskje kjent for å være syndere, det vil si mennesker som bryter Guds bud.

Fariseerne og de skriftlærde legger merke til at slike mennesker – som de betrakter som verdiløse – føler seg tiltrukket av Jesus og budskapet hans. De sier misfornøyd: «Denne mannen tar vennlig imot syndere og spiser sammen med dem.» (Lukas 15:2) Fariseerne og de skriftlærde føler seg hevet over vanlige mennesker og behandler dem som støvet under føttene sine. Disse religiøse lederne viser sin forakt for dem ved å bruke det hebraiske uttrykket ʽam haʼạrets – «landets folk» eller «jordens folk» – om dem.

Jesus, derimot, behandler alle med verdighet, vennlighet og omtanke. Mange av dem som blir sett ned på, deriblant noen som er kjent for å praktisere synd, lytter derfor ivrig til det Jesus sier. Men hva mener Jesus om den kritikken han får fordi han hjelper slike mennesker? Og hvordan reagerer han?

Svaret blir tydelig da han forteller en gripende illustrasjon, som ligner på en han tidligere har fortalt i Kapernaum. (Matteus 18:12–14) Jesus framstiller det som om fariseerne er rettferdige og er i trygghet i Guds sauehjord. Og han framstiller de menneskene som blir sett ned på, som sauer som har gått seg vill og kommet bort. Jesus sier:

«Hvis en av dere har 100 sauer og han mister en av dem, vil han ikke da forlate de 99 i ødemarken og lete etter den som er kommet bort, til han finner den? Og når han har funnet den, legger han den på skuldrene sine og gleder seg. Når han kommer hjem, samler han vennene og naboene sine og sier til dem: ‘Gled dere sammen med meg, for jeg har funnet den sauen som var kommet bort.’» – Lukas 15:4–6.

Hvordan anvender Jesus illustrasjonen? Han forklarer: «Jeg sier dere: På samme måte vil det være større glede i himmelen over én synder som angrer, enn over 99 rettferdige som ikke trenger å angre.» – Lukas 15:7.

Fariseerne må føle seg truffet av det Jesus sier om å angre. De ser på seg selv som rettferdige og mener at de ikke trenger å angre. Da noen av dem et par år tidligere kritiserte Jesus fordi han spiste sammen med skatteoppkrevere og syndere, svarte han: «Jeg er ikke kommet for  å innby rettferdige, men syndere.» (Markus 2:15–17) De selvrettferdige fariseerne innser ikke at de må angre. De gir derfor ingen grunn til glede i himmelen. Det gjør derimot syndere som virkelig angrer.

For å understreke at det gir grunn til stor glede i himmelen når noen som har syndet og kommet bort, angrer, forteller Jesus en annen illustrasjon, en om en situasjon i et hjem: «Hvis en kvinne har ti drakmemynter og hun mister en av dem, vil hun ikke da tenne en lampe og feie huset sitt og lete grundig til hun finner den? Og når hun har funnet den, samler hun venninner og nabokoner og sier: ‘Gled dere sammen med meg, for jeg har funnet den drakmen som jeg hadde mistet.’» – Lukas 15:8, 9.

Jesus anvender denne illustrasjonen på omtrent samme måte som illustrasjonen om sauen som var kommet bort. Han sier nå: «På samme måte blir det glede blant Guds engler over én synder som angrer.» – Lukas 15:10.

Tenk på det! Guds engler er sterkt interessert i at de som har syndet og kommet bort, skal angre og vende om. Dette er spesielt interessant fordi de synderne som angrer og får en plass i Guds himmelske rike, vil få en stilling som er høyere enn den som englene selv har. (1. Korinter 6:2, 3) Men englene er ikke misunnelige. Hvordan bør så vi føle det når noen angrer oppriktig og vender om til Gud?