Jesus og disiplene er på vei til Jerusalem for å feire påsken i år 33. De har reist gjennom Perea, og nå krysser de Jordan-elven i nærheten av Jeriko. Det er flere som reiser sammen med dem.

Jesus går foran disiplene, fast bestemt på å være i byen før påskefeiringen begynner. Men disiplene er redde. Tidligere, da Lasarus døde og Jesus skulle til å dra fra Perea til Judea, sa Tomas til de andre: «La oss gå, vi også, så vi kan dø sammen med ham.» (Johannes 11:16, 47–53) Så det er risikabelt å reise til Jerusalem, og det er forståelig at disiplene er redde.

For å forberede apostlene på det som ligger foran dem, tar Jesus dem til side og sier: «Vi drar nå opp til Jerusalem, og Menneskesønnen skal bli overgitt til overprestene og de skriftlærde. De skal dømme ham til døden og overgi ham til mennesker fra nasjonene. Disse kommer til å gjøre narr av ham, piske ham og pælfeste ham, og på den tredje dagen skal han bli oppreist.» – Matteus 20:18, 19.

Dette er tredje gangen Jesus har fortalt disiplene om at han skal dø og bli oppreist. (Matteus 16:21; 17:22, 23) Men denne gangen forteller han at han skal bli henrettet på en pæl. De hører hva han sier, men de skjønner ikke hva han mener. De forventer kanskje at kongeriket Israel skal bli gjenopprettet på jorden, og ønsker kanskje å oppnå heder og ære i et jordisk rike sammen med Kristus.

Moren til apostlene Jakob og Johannes – etter alt å dømme Salome – er i reisefølget. Jesus har gitt disse to apostlene et navn som betyr «tordensønner», uten tvil på grunn av det hissige temperamentet deres. (Markus 3:17; Lukas 9:54) Disse to har en tid hatt ambisjoner om å få viktige stillinger i Kristi rike. Moren deres er  klar over det. Hun kommer nå bort til Jesus på deres vegne, bøyer seg for ham og ber ham om en tjeneste. Jesus spør: «Hva ønsker du?» Hun svarer: «Si at disse to sønnene mine skal få sitte ved siden av deg i ditt rike, én på din høyre side og én på din venstre.» – Matteus 20:20, 21.

Det er egentlig Jakob og Johannes som har bedt henne om å si dette. Jesus, som nettopp har fortalt om den vanæren og ydmykelsen han skal bli utsatt for, sier til dem: «Dere vet ikke hva dere ber om. Kan dere drikke det begeret som jeg skal drikke?» De svarer: «Det kan vi.» (Matteus 20:22) Men de skjønner nok ikke helt hva dette innebærer for dem.

Jesus sier til dem: «Dere kommer helt sikkert til å drikke mitt beger. Men hvem som skal sitte ved min høyre eller venstre side, er det ikke opp til meg å avgjøre. Det er det min Far som bestemmer.» – Matteus 20:23.

Da de ti andre apostlene får vite hva Jakob og Johannes har bedt Jesus om, blir de sinte. Kan det være at Jakob og Johannes var de ivrigste da apostlene tidligere diskuterte hvem av dem som var den største? (Lukas 9:46–48) Uansett viser det som disse to har bedt om nå, at apostlene ikke har tatt til seg Jesu veiledning om å oppføre seg som en av de mindre. Deres ønske om å være viktigst er fortsatt sterkt.

Jesus bestemmer seg for å ordne opp i denne nye krangelen og det uvennskapet den fører til. Han kaller de tolv til seg og gir dem kjærlig veiledning. Han sier: «Dere vet at de som blir sett på som nasjonenes ledere, hersker over folk, og stormennene bruker makt over dem. Slik skal det ikke være blant dere. Den som vil bli stor blant dere, skal være de andres tjener, og den som vil være først blant dere, skal være alles slave.» – Markus 10:42–44.

Jesus forteller dem hvilket eksempel de bør følge – hans eksempel. Han forklarer at «Menneskesønnen ikke er kommet for å bli tjent, men for å tjene og gi sitt liv som en løsepenge i bytte for mange». (Matteus 20:28) I rundt tre år har Jesus utført tjeneste som har vært til stor hjelp for andre. Og det vil han fortsette å gjøre – han skal til og med dø for menneskeheten! Disiplene må ha den samme innstillingen som Kristus har. De må ønske å tjene andre framfor selv å bli tjent, og de må ønske å være en av de mindre framfor å få en viktig stilling.