1—4. a) Hva skjer når Pilatus presenterer Jesus for den opphissede folkemengden som er samlet utenfor palasset hans? b) Hvordan reagerer Jesus på ydmykelsen og lidelsene, og hvilke spørsmål oppstår?

 «SE! MENNESKET!» Den romerske stattholderen Pontius Pilatus presenterer med disse ordene Jesus Kristus for den opphissede folkemengden som er samlet utenfor palasset hans om morgenen påskedagen i år 33. (Johannes 19: 5) Bare noen dager tidligere ble Jesus hyllet av store folkeskarer da han red i triumf inn i Jerusalem som Guds utnevnte Konge. Men den fiendtligsinnete folkemengden som nå har samlet seg, har et helt annet syn på ham.

² Jesus er iført en purpurfarget kappe lik den som kongelige personer bærer, og han har en krone på hodet. Men kappen, som til en viss grad skjuler de blødende flengene på den forslåtte ryggen hans, og kronen, som er flettet av torner og presset ned i den nå blodige hodebunnen hans, er en hån mot hans kongelige stilling. Folket, som blir oppildnet av overprestene, forkaster den mishandlede mannen som står foran dem. Prestene roper: «Pælfest ham! Pælfest ham!» Med morderiske tanker i sitt hjerte roper folket: «Ifølge loven bør han dø.» — Johannes 19: 1—7.

³ Med verdighet og mot utholder Jesus ydmykelsen og lidelsene, uten å klage. * Han er rede til å dø. Senere den  samme dagen underkaster han seg villig en smertefull død på en torturpæl. — Johannes 19: 17, 18, 30.

⁴ Ved at Jesus overgav sin sjel, sitt liv, viste han at han var en sann venn for sine etterfølgere. «Ingen har større kjærlighet enn denne, at en overgir sin sjel for sine venner,» sa han. (Johannes 15: 13) På bakgrunn av dette oppstår det noen viktige spørsmål. Var det virkelig nødvendig at Jesus gjennomgikk alle disse lidelsene og deretter døde? Hvorfor var han villig til å la dette skje? Hvordan kan vi, hans venner og etterfølgere, etterligne ham?

5. Hvordan visste Jesus nøyaktig hvilke prøvelser som ventet ham?

⁵ Som den lovte Messias visste Jesus hva han hadde i vente. Han kjente de mange profetiene i De hebraiske skrifter som forutsa i detalj hvordan Messias skulle lide og dø. (Jesaja 53: 3—7, 12; Daniel 9: 26) Mer enn én gang forberedte han disiplene på de prøvelsene som ventet ham. (Markus 8: 31; 9: 31) Da han var på vei til Jerusalem for å feire sin siste påske, sa han rett ut til apostlene: «Menneskesønnen skal bli overgitt til overprestene og de skriftlærde, og de skal dømme ham til døden og overgi ham til mennesker av nasjonene, og de skal gjøre narr av ham og spytte på ham og piske ham og drepe ham.» (Markus 10: 33, 34) Dette var ikke tomme ord. Som vi har sett, ble Jesus virkelig gjort narr av, spyttet på, pisket og drept.

6. Hvorfor måtte Jesus lide og dø?

⁶ Men hvorfor måtte Jesus lide og dø? Av flere svært viktige grunner. For det første ville han, ved at han bevarte sin lojalitet, bevise at han var ulastelig, og forsvare Jehovas overherredømme. Husk at Satan påstod at menneskene bare tjener Gud av selviske interesser. (Job 2: 1—5) Ved at Jesus var trofast «helt til døden . . . på en torturpæl», gav  han det mest overbevisende svaret som det var mulig å gi på Satans grunnløse påstand. (Filipperne 2: 8; Ordspråkene 27: 11) For det andre ville Messias’ lidelser og død skaffe til veie soning for andres synder. (Jesaja 53: 5, 10; Daniel 9: 24) Jesus gav «sin sjel som en løsepenge i bytte for mange», noe som åpnet veien for oss til å komme i et godkjent forhold til Gud. (Matteus 20: 28) For det tredje ble Jesus «prøvd i alle henseender i likhet med oss» ved at han utholdt alle slags vanskeligheter og lidelser. Han kan derfor være en medfølende Øversteprest, en som kan «vise medfølelse med våre svakheter». — Hebreerne 2: 17, 18; 4: 15.

7. Hvor mye gav Jesus avkall på da han kom til jorden?

⁷ For fullt ut å forstå det Jesus var villig til å gjøre, kan vi tenke på følgende: Hvilken mann ville forlate sin familie og sitt hjem og flytte til et fremmed land hvis han visste at de fleste som bodde der, ville avvise ham, at han ville bli utsatt for ydmykelse og lidelse, og at han til slutt ville bli myrdet? Tenk så på hva Jesus gjorde. Før han kom til jorden, hadde han en begunstiget stilling i himmelen ved sin Fars side. Likevel forlot Jesus villig sitt himmelske hjem og kom til jorden som menneske. Han gjorde dette enda han visste at han kom til å bli avvist av flertallet og utsatt for grusomme ydmykelser og intense lidelser og til slutt kom til å lide en smertefull død. (Filipperne 2: 5—7) Hva var det som motiverte Jesus til å bringe et slikt offer?

8, 9. Hva var det som motiverte Jesus til å gi sitt liv?

⁸ Det som mer enn noe annet motiverte Jesus, var hans inderlige kjærlighet til sin Far. Han holdt ut fordi han elsket Jehova. På grunn av denne kjærligheten var han  opptatt av sin Fars navn og omdømme. (Matteus 6: 9; Johannes 17: 1—6, 26) Det som var det aller viktigste for Jesus, var at hans Fars navn måtte bli renset for den vanære som var blitt ført over det. Han så det derfor som den største ære og forrett å kunne lide for rettferdighetens skyld, for han visste at det at han var ulastelig, ville bidra til at hans Fars gode og herlige navn ble helliget. — 1. Krønikebok 29: 13.

⁹ Det var også noe annet som motiverte Jesus til å ofre sitt liv — kjærlighet til menneskene. Denne kjærligheten oppstod allerede ved begynnelsen av menneskenes historie. Bibelen sier om de følelsene Jesus hadde lenge før han kom til jorden: «De ting jeg holdt av, var forbundet med menneskesønnene.» (Ordspråkene 8: 30, 31) Hans kjærlighet kom tydelig til uttrykk da han var her på jorden. Som vi så i de tre forrige kapitlene, viste Jesus på mange måter sin kjærlighet til folk i sin alminnelighet og til sine etterfølgere i særdeleshet. Men den 14. nisan i år 33 gav han villig sin sjel for oss. (Johannes 10: 11) Det fantes ikke noen bedre måte han kunne vise sin kjærlighet til oss på. Bør vi etterligne ham hva dette angår? Ja. Vi har faktisk fått befaling om å gjøre det.

10, 11. Hva er det nye bud som Jesus gav sine etterfølgere, hva innebærer det, og hvorfor er det viktig at vi adlyder det?

¹⁰ Kvelden før Jesus døde, sa han til de disiplene som stod ham nærmest: «Jeg gir dere et nytt bud, at dere skal elske hverandre — at slik som jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre. Av dette skal alle vite at dere er mine disipler, om dere har innbyrdes kjærlighet.» (Johannes 13: 34, 35) «Dere skal elske hverandre» — hvorfor blir det kalt «et nytt bud»? Det stod jo allerede i Moseloven: «Du skal  elske din neste som deg selv.» (3. Mosebok 19: 18) Men det nye budet krever at vi viser enda større kjærlighet enn det, en kjærlighet som vil få oss til å gi vårt liv for andre. Jesus gjorde det helt klart da han sa: «Dette er mitt bud, at dere skal elske hverandre slik som jeg har elsket dere. Ingen har større kjærlighet enn denne, at en overgir sin sjel for sine venner.» (Johannes 15: 12, 13) Det nye budet sier i virkeligheten: «Elsk andre, ikke som dere selv, men høyere enn dere selv.» Ved sitt liv og ved sin død viste Jesus virkelig en slik kjærlighet.

¹¹ Hvorfor er det viktig at vi adlyder det nye bud? Husk at Jesus sa: «Av dette [ved at dere viser selvoppofrende kjærlighet] skal alle vite at dere er mine disipler.» Ja, selvoppofrende kjærlighet identifiserer oss som sanne kristne. Vi kan sammenligne denne kjærligheten med et identifikasjonsmerke. De som deltar i Jehovas vitners årlige områdestevner, har på seg spesielle stevnemerker som forteller hva de heter, og hvilken menighet de tilhører. Selvoppofrende, innbyrdes kjærlighet er det «merke» som kjennetegner de sanne kristne. Den kjærlighet vi viser hverandre, må med andre ord være så synlig at den tjener som et kjennetegn som forteller dem som ser oss, at vi virkelig er sanne etterfølgere av Kristus. Hver og en av oss bør spørre seg selv: Er det tydelig for alle at jeg har selvoppofrende kjærlighet?

12, 13. a) Hvor langt må vi være villig til å gå når det gjelder å vise hverandre kjærlighet? b) Hva vil det si å være selvoppofrende?

¹² Som Jesu etterfølgere må vi elske hverandre slik han elsket oss. Det innebærer at vi må være villig til å bringe ofre for våre trosfeller. Hvor langt må vi være villig til å gå? Bibelen sier: «Ved dette har vi lært kjærligheten å kjenne,  fordi han overgav sin sjel for oss; og vi er forpliktet til å overgi våre sjeler for våre brødre.» (1. Johannes 3: 16) Vi må om nødvendig være villig til å dø for hverandre, slik Jesus villig døde for oss. I tider med forfølgelse vil vi heller ofre livet enn å forråde våre åndelige brødre og på den måten sette deres liv i fare. I land som er splittet på grunn av etniske stridigheter, vil vi sette livet på spill for å beskytte våre brødre, uansett hvilken folkegruppe de tilhører. Når nasjonene kriger, vil vi heller gå i fengsel eller lide døden enn å gripe til våpen mot våre trosfeller — eller mot noen andre, for den saks skyld. — Johannes 17: 14, 16; 1. Johannes 3: 10—12.

¹³ Det at vi er villig til å gi vårt liv for våre brødre, er ikke den eneste måten vi kan vise selvoppofrende kjærlighet på. Det er jo ikke så mange av oss som vil måtte bringe et slikt offer. Men hvis vi elsker våre brødre så høyt at vi er villig til å dø for dem, burde vi ikke da være villig til å bringe mindre ofre og gjøre oss anstrengelser for å hjelpe dem nå? Å være selvoppofrende betyr å gi avkall på noe som er fordelaktig eller behagelig for oss selv, for å hjelpe andre. Vi setter andres behov og deres ve og vel høyere enn våre egne behov og vårt eget ve og vel, selv om det ikke alltid er like beleilig. (1. Korinter 10: 24) På hvilke praktiske måter kan vi vise selvoppofrende kjærlighet?

14. a) Hvilke ofre må de eldste bringe? b) Hva synes du om de hardt arbeidende eldste i din menighet?

¹⁴ De eldste i menigheten bringer mange ofre for å ’være hyrder for hjorden’. (1. Peter 5: 2, 3) I tillegg til å ta seg av sin familie må de kanskje bruke kvelder eller helger til å ta seg av ting som gjelder menigheten, for eksempel å forberede poster på møtene, foreta hyrdebesøk og behandle utvalgssaker. Mange eldste bringer ytterligere  ofre ved å arbeide hardt på større og mindre stevner og tjene som medlemmer av sykehuskontaktutvalg, pasientbesøksgrupper og regionale byggeutvalg. Dere eldste, glem aldri at ved at dere tjener med en villig ånd — ved at dere bruker tid, krefter og ressurser på å være hyrder for hjorden — viser dere selvoppofrende kjærlighet. (2. Korinter 12: 15) De uselviske anstrengelsene dere gjør dere, blir verdsatt ikke bare av Jehova, men også av den menigheten dere er hyrder for. — Filipperne 2: 29; Hebreerne 6: 10.

15. a) Nevn noen av de ofrene de eldstes koner bringer. b) Hva synes du om kvinner som gir avkall på tid de kunne ha hatt sammen med sin mann, for at han skal kunne ta seg av menigheten?

¹⁵ Hva så med de eldstes koner — bringer ikke også disse kvinnene ofre for å støtte sin ektefelle, slik at han kan ta seg av hjorden? Det er klart at det er et offer for en gift kvinne når hennes mann må bruke tid på menighetsanliggender som han ellers ville ha brukt sammen med familien. Tenk også på konene til de reisende tilsynsmennene og de ofrene de bringer for å reise med sin mann fra menighet til menighet og fra krets til krets. De gir avkall på det å ha sitt eget hjem og må kanskje sove i en ny seng hver uke. Kvinner som villig setter menighetens interesser foran sine egne, fortjener ros for sin selvoppofrende kjærlighet. — Filipperne 2: 3, 4.

16. Hvilke ofre bringer kristne foreldre for barna sine?

¹⁶ Hvordan kan vi vise selvoppofrende kjærlighet i familien? Foreldre må ofte bringe ofre for å forsørge barna sine og oppdra dem «i Jehovas tukt og formaning». (Efeserne 6: 4) Mange har lange arbeidsdager og arbeider hardt for at barna skal få mat og klær og ha et sted å bo. De gir gladelig avkall på ting de selv kunne ønske seg, for at ikke barna skal mangle det nødvendige. Foreldre gjør seg også store anstrengelser for å studere med barna, ta dem med på kristne møter og samarbeide med dem i felttjenesten.  (5. Mosebok 6: 6, 7) Deres selvoppofrende kjærlighet behager Ham som har innstiftet familieordningen, og kan bety evig liv for barna deres. — Ordspråkene 22: 6; Efeserne 3: 14, 15.

17. Hvordan kan kristne ektemenn etterligne Jesu uselviske holdning?

¹⁷ Hvordan kan dere ektemenn etterligne Jesus med hensyn til å vise selvoppofrende kjærlighet? Bibelen svarer: «Dere menn, fortsett å elske deres hustruer, liksom Kristus også elsket menigheten og gav seg selv for den.» (Efeserne 5: 25) Som vi har sett, elsket Jesus sine etterfølgere så høyt at han døde for dem. En kristen ektemann etterligner Jesu uselviske holdning. Jesus ’var ikke seg selv til behag’. (Romerne 15: 3) En mann som etterligner Jesus, setter villig sin kones behov og interesser foran sine egne. Han insisterer ikke på at tingene skal gjøres på hans måte, men er villig til å gi etter når det ikke er bibelske prinsipper inne i bildet. En mann som viser selvoppofrende kjærlighet, oppnår Jehovas godkjennelse og vinner sine kones og sine barns kjærlighet og respekt.

18. Hva er det som motiverer oss til å følge det nye bud om at vi skal elske hverandre?

¹⁸ Det er ikke lett å adlyde det nye kjærlighetens bud om at vi skal elske hverandre, men vi har en sterk motivasjon for å gjøre det. Paulus skrev: «Kristi kjærlighet tvinger oss, for slik har vi dømt: at én døde for alle . . . og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde for dem og ble oppreist.» (2. Korinter 5: 14, 15) Ettersom Jesus døde for oss, bør ikke vi da føle oss ’tvunget til’ å leve for ham? Vi kan gjøre det ved å følge hans eksempel og vise selvoppofrende kjærlighet.

19, 20. Hvilken dyrebar gave har Jehova gitt oss, og hvordan kan vi vise at vi tar imot den?

 ¹⁹ Jesus overdrev ikke da han sa: «Ingen har større kjærlighet enn denne, at en overgir sin sjel for sine venner.» (Johannes 15: 13) Det at han var villig til å overgi sin sjel for oss, var det største uttrykk for hans kjærlighet til oss. Men det er en annen som har vist oss enda større kjærlighet. Jesus forklarte: «Gud elsket verden så høyt at han gav sin enbårne Sønn, for at enhver som viser tro på ham, ikke skal bli tilintetgjort, men ha evig liv.» (Johannes 3: 16) Gud elsker oss så høyt at han gav sin Sønn som en løsepenge og gjorde det mulig for oss å bli utfridd av synd og død. (Efeserne 1: 7) Gjenløsningen er en dyrebar gave fra Jehova, men han tvinger oss ikke til å ta imot den.

²⁰ Det er opp til oss om vi vil ta imot Jehovas gave eller ikke. Hvordan kan vi ta imot den? Ved at vi «viser tro» på hans Sønn. Det er ikke nok å si at vi har tro. Vi må gi uttrykk for tro ved våre gjerninger, ved den måten vi lever på. (Jakob 2: 26) Vi viser tro på Jesus Kristus ved å følge ham dag etter dag. Når vi gjør det, blir vi rikt velsignet nå og i framtiden. Det siste kapitlet kommer nærmere inn på det.