1—3. Hva er rammen omkring den talen Jesus holder en vårdag i år 31, og hvorfor er tilhørerne slått av forundring?

 DET er en vårdag i år 31. Jesus Kristus befinner seg i nærheten av Kapernaum, en travel by ved Galilea-sjøens nordvestlige bredd. Han har tilbrakt hele natten alene i bønn oppe i et fjell i dette området. Da det blir morgen, kaller han disiplene til seg, og blant disse velger han ut tolv, som han kaller apostler. I mellomtiden har mange mennesker — noen langt bortefra — fulgt etter Jesus og er nå samlet på et jevnt sted i fjellskråningen. De er ivrige etter å høre hva han har å si, og håper at de kan bli helbredet for sine sykdommer. Jesus skuffer dem ikke. — Lukas 6: 12—19.

² Han går bort til folket og helbreder alle som er syke. Til slutt, da det ikke lenger er en eneste blant dem som plages av en alvorlig sykdom, setter han seg ned og begynner å undervise. * Det han sier denne vårdagen, må overraske dem. De har aldri hørt noen undervise slik som han gjør. Han siterer verken muntlige overleveringer eller velkjente jødiske rabbinere for å gi det han sier, tyngde. I stedet siterer han gjentatte ganger De inspirerte hebraiske skrifter. Budskapet er direkte, ordvalget enkelt og meningen tydelig. Da han er ferdig, er tilhørerne slått av forundring. Det burde de være. De har nettopp hørt på det viseste menneske som noen gang har levd! — Matteus 7: 28, 29.

³ Denne talen og mye annet av det Jesus sa og gjorde,  er nedskrevet i Guds Ord. Vi gjør vel i å studere det som den inspirerte beretningen sier om Jesus, for i ham er «alle visdommens . . . skatter». (Kolosserne 2: 3) Hvor fikk han denne visdommen fra — denne evnen til å anvende kunnskap og forståelse på en god måte? Hvordan la han visdom for dagen, og hvordan kan vi etterligne ham?

4. Hvilket spørsmål stilte Jesu tilhørere i Nasaret, og hvorfor?

⁴ På en av sine forkynnelsesreiser besøkte Jesus Nasaret, den byen hvor han hadde vokst opp, og begynte å undervise i synagogen der. Mange av dem som hørte ham, begynte å undre seg og sa: ’Hvor har denne mannen fått denne visdom fra?’ De kjente familien hans — foreldrene og søsknene hans — og de visste at han kom fra enkle kår. (Matteus 13: 54—56; Markus 6: 1—3) De visste sikkert også at denne veltalende tømmermannen ikke hadde gått på noen av rabbinernes prestisjetunge skoler. (Johannes 7: 15) Det var derfor naturlig at de stilte dette spørsmålet.

5. Hvor hadde Jesus fått sin visdom fra ifølge det han selv sa?

⁵ Jesu visdom var ikke et produkt av hans eget, fullkomne sinn. Senere i sin tjeneste, da han underviste offentlig i templet, åpenbarte han at hans visdom kom fra en mye mer opphøyd kilde. «Det jeg lærer, er ikke mitt,» sa han, «men hører ham til som har sendt meg.» (Johannes 7: 16) Ja, Jesu visdom kom fra Faderen, som hadde sendt ham. (Johannes 12: 49) Men hvordan fikk Jesus visdom fra Jehova?

6, 7. På hvilke måter fikk Jesus visdom fra sin Far?

⁶ Jehovas hellige ånd var virksom i Jesu hjerte og sinn. Jesaja hadde forutsagt dette om Jesus som den lovte Messias: «Jehovas ånd skal komme over ham, visdoms og forstands ånd, råds og veldes ånd, kunnskaps og Jehovas frykts ånd.»  (Jesaja 11: 2) Ettersom Jehovas ånd hvilte over Jesus og ledet hans tanker og hans avgjørelser, er det lett å forstå at det han sa og gjorde, gjenspeilte den høyeste visdom.

⁷ Jesus fikk visdom fra sin Far på en annen spesiell måte også. Som vi så i kapittel 2, hadde han tilegnet seg sin Fars syn på tingene i sin førmenneskelige tilværelse, som strakte seg over utallige tidsaldere. Vi kan overhodet ikke forestille oss dybden av den visdom som Sønnen tilegnet seg ved sin Fars side da han tjente som hans «mesterarbeider» mens alt annet, både levende og livløst, ble skapt. Det er ikke uten grunn at Sønnen i hans førmenneskelige tilværelse blir beskrevet som den personifiserte visdom. (Ordspråkene 8: 22—31; Kolosserne 1: 15, 16) I hele den tiden Jesus tjente her på jorden, kunne han øse av den visdom som han hadde tilegnet seg ved sin Fars side i himmelen. * (Johannes 8: 26, 28, 38) Vi bør derfor ikke bli overrasket over det vide spekter av kunnskap og den dype forståelse som gjenspeiler seg i Jesu ord, eller over den sunne dømmekraft som kjennetegnet alt det han gjorde.

8. Hvordan kan vi som Jesu etterfølgere skaffe oss visdom?

⁸ Som Jesu etterfølgere må vi også se hen til Jehova for å få visdom. (Ordspråkene 2: 6) Det er naturligvis ikke slik at Jehova gir oss visdom mirakuløst. Men han besvarer de oppriktige bønnene som vi ber om å få den visdom vi trenger for å møte livets utfordringer. (Jakob 1: 5) Vi må anstrenge oss hardt for å få denne visdommen. Vi må fortsette å lete etter den «som etter skjulte skatter». (Ordspråkene 2: 1—6) Ja, vi må fortsette å grave dypt i Guds Ord, hvor hans visdom blir åpenbart, og å bringe vårt liv i harmoni med det vi lærer. Hans Sønns eksempel vil i særlig  grad hjelpe oss til å skaffe oss visdom. La oss undersøke flere områder hvor Jesus la visdom for dagen, og se hvordan vi kan etterligne ham.

9. Hva var det som gjorde at Jesu lære inneholdt så stor visdom?

⁹ Store folkemengder samlet seg omkring Jesus bare for å høre ham tale. (Markus 6: 31—34; Lukas 5: 1—3) Og det var ikke rart, for når han åpnet munnen, strømmet det ut uovertrufne visdomsord. Hans lære vitnet om inngående kunnskap fra Guds Ord og en enestående evne til å få fram poengene. Hans lære appellerer til mennesker overalt og er aktuell til alle tider. La oss se på noen eksempler på visdom i det Jesus sa, han som var den forutsagte ’Underfulle Rådgiver’. — Jesaja 9: 6.

10. Hvilke positive egenskaper oppfordrer Jesus oss til å utvikle, og hvorfor?

¹⁰ Bergprekenen, som vi nevnte i begynnelsen av kapitlet, er den lengste sammenhengende gjengivelsen vi har av det Jesus lærte. Den blir ikke avbrutt av noen beskrivelse av hendelsesforløpet eller av uttalelser av andre. I denne prekenen kommer ikke Jesus bare med råd om rett tale og oppførsel. Han går mye mer i dybden. Vel vitende at tanker og følelser fører til ord og gjerninger, oppfordrer han  oss til å utvikle positive egenskaper i sinn og hjerte. Han nevner for eksempel mildhet, hunger etter rettferdighet, barmhjertighet, fredsommelighet og nestekjærlighet. (Matteus 5: 5—9, 43—48) Når vi framelsker slike egenskaper i vårt hjerte, vil det føre til at vår tale blir oppbyggende, og at vår oppførsel ikke bare gleder Jehova, men også bidrar til at vi får et godt forhold til våre medmennesker. — Matteus 5: 16.

11. Hvordan angriper Jesus problemet ved roten når han gir veiledning om syndig oppførsel?

¹¹ Når Jesus gir veiledning om syndig oppførsel, angriper han problemet ved roten. Han sier ikke bare at vi må ta avstand fra voldelig atferd. Nei, han sier at vi ikke må la vrede ligge og ulme i vårt hjerte. (Matteus 5: 21, 22; 1. Johannes 3: 15) Han forbyr ikke bare ekteskapsbrudd i seg selv. Han advarer også mot de lidenskapelige følelsene som begynner i hjertet, og som fører til et slikt svik. Han sier at vi ikke må la vårt øye vekke urette ønsker hos oss og stimulere et urett begjær. (Matteus 5: 27—30) Jesus angriper årsakene, ikke bare symptomene. Han angriper holdninger og ønsker som fører til syndige handlinger. — Salme 7: 14.

12. Hvordan betrakter de som følger Jesus, hans veiledning, og hvorfor?

¹² For en visdom som ligger i Jesu ord! Det er ikke rart at «folkeskarene [var] slått av forundring over hans måte å undervise på». (Matteus 7: 28) Vi som ønsker å følge ham, betrakter hans kloke veiledning som et mønster for vår livsførsel. Vi går inn for å framelske de positive egenskapene som han oppfordret oss til å legge for dagen — deriblant barmhjertighet, fredsommelighet og kjærlighet — for vi vet at vi derved vil legge et godt grunnlag for en livsførsel som behager Jehova. Vi går inn for å fjerne slike negative følelser og ønsker i vårt hjerte som han advarte mot — deriblant bitter vrede og umoralske lengsler — for vi vet  at det vil hjelpe oss til ikke å følge en syndig handlemåte. — Jakob 1: 14, 15.

13, 14. Hva er det som viser at Jesus viste god dømmekraft i sitt valg av løpebane?

¹³ Jesu visdom kom ikke bare til uttrykk i det han sa, men også i det han gjorde. Hele hans levemåte — de avgjørelsene han traff, hans syn på seg selv og den måten han behandlet andre på — framhevet visdommens mange vakre fasetter. La oss se på noen eksempler som viser at Jesus lot seg lede av «praktisk visdom og tenkeevne». — Ordspråkene 3: 21.

¹⁴ Visdom innebærer sunn dømmekraft. Jesus viste god dømmekraft i sitt valg av løpebane. Kan du forestille deg hva slags tilværelse han kunne ha skapt for seg selv — det huset han kunne ha oppført, den bedriften han kunne ha bygd opp, og den verdslige posisjon han kunne ha skaffet seg? Jesus visste at et slikt liv «er tomhet og jag etter vind». (Forkynneren 4: 4; 5: 10) Å velge en slik kurs er dårskap, det motsatte av visdom. Jesus valgte å leve et enkelt liv. Han var ikke interessert i å tjene penger eller i å samle seg materielle eiendeler. (Matteus 8: 20) Han levde etter det han lærte, og holdt sitt øye fokusert på én ting — det å gjøre Guds vilje. (Matteus 6: 22) Jesu visdom kom til uttrykk i at han viet sin tid og sine krefter til Rikets interesser, noe som er mye viktigere og mye mer givende enn å trakte etter materielle ting. (Matteus 6: 19—21) Han foregikk derved med et eksempel som det er vel verdt å følge.

15. Hvordan kan de som følger Jesus, vise at de holder øyet klart, og hvorfor er det en vis kurs?

¹⁵ De som følger Jesus i vår tid, ser visdommen i å holde øyet klart, fokusert på én ting. De lar seg derfor ikke nedtynge  av unødig gjeld og trivielle gjøremål som ville legge for stort beslag på deres oppmerksomhet og deres krefter. (1. Timoteus 6: 9, 10) Mange har gått inn for å leve et enklere liv, slik at de kan bruke mer tid i den kristne tjeneste og kanskje til og med bli heltidsforkynnere. Det finnes ingen visere kurs å følge. Det å sette Rikets interesser på den rette plass bringer den største lykke og tilfredshet. — Matteus 6: 33.

16, 17. a) Hvordan viste Jesus at han var beskjeden og hadde et realistisk syn på hva han kunne klare? b) Hvordan kan vi vise at vi er beskjedne og har realistiske forventninger til oss selv?

¹⁶ Bibelen knytter visdom til beskjedenhet, som innebærer å være klar over sine egne begrensninger. (Ordspråkene 11: 2) Jesus var beskjeden og hadde et realistisk syn på hva han kunne klare. Han visste at han ikke kom til å omvende hvert eneste menneske som hørte budskapet hans. (Matteus 10: 32—39) Han innså også at det var begrenset hvor mange han personlig kunne nå. Så i sin visdom betrodde han sine etterfølgere det arbeidet som består i å gjøre disipler. (Matteus 28: 18—20) Han erkjente beskjedent at de ville komme til å gjøre «større gjerninger enn» det han gjorde, for de ville nå ut til flere mennesker i et større område og over lengre tid. (Johannes 14: 12) Jesus erkjente også at han hadde behov for hjelp. Han tok imot hjelp fra de englene som kom og tjente ham i ødemarken, og fra den engelen som kom for å styrke ham i Getsemane. I sitt livs vanskeligste øyeblikk ropte han høyt om hjelp. — Matteus 4: 11; Lukas 22: 43; Hebreerne 5: 7.

¹⁷ Vi må også være beskjedne og ha realistiske forventninger til oss selv. Når vi forkynner og gjør disipler, ønsker vi naturligvis å anstrenge oss kraftig og legge hele vår sjel i arbeidet. (Lukas 13: 24; Kolosserne 3: 23) Samtidig må vi huske at Jehova ikke sammenligner oss med andre, og det bør heller ikke vi gjøre. (Galaterne 6: 4) Praktisk visdom  vil hjelpe oss til å sette oss realistiske mål i forhold til våre evner og omstendigheter. Visdom vil dessuten hjelpe dem som har ansvarsfulle stillinger, til å innse at de har sine begrensninger, og at de trenger hjelp og støtte fra tid til annen. Beskjedenhet vil få dem til å ta imot den hjelpen de får, på en vennlig og imøtekommende måte og til å innse at Jehova kan bruke en av deres trosfeller som «en styrkende hjelp» for dem. — Kolosserne 4: 11.

18, 19. a) Hva er det som viser at Jesus var rimelig og positiv overfor disiplene? b) Hvorfor har vi god grunn til å være positive og rimelige overfor hverandre, og hvordan kan vi vise at vi er det?

¹⁸ «Visdommen ovenfra er . . . rimelig,» står det i Jakob 3: 17. Jesus var rimelig og positiv overfor disiplene. Han var oppmerksom på feilene deres, men han så etter det gode i dem. (Johannes 1: 47) Han visste at de kom til å forlate ham den natten han ble arrestert, men han tvilte ikke på deres lojalitet. (Matteus 26: 31—35; Lukas 22: 28—30) Peter fornektet Jesus tre ganger. Likevel bad Jesus for Peter og gav uttrykk for at han var sikker på at han ville være trofast. (Lukas 22: 31—34) Den siste kvelden Jesus levde her på jorden, bad han til sin Far for disiplene. Han la ikke vekt på deres feiltrinn, men snakket positivt om det de hadde gjort fram til da, og sa: «De har holdt ditt ord.» (Johannes 17: 6) Trass i deres ufullkommenheter betrodde han dem den oppgaven å forkynne om Riket og gjøre disipler. (Matteus 28: 19, 20) Det at han viste at han stolte på dem og trodde på dem, styrket dem uten tvil til å utføre det arbeidet han påla dem.

¹⁹ Jesu etterfølgere har grunn til å følge hans eksempel hva dette angår. Når Guds fullkomne Sønn var tålmodig med sine ufullkomne disipler, hvor mye mer må ikke da vi syndige mennesker være rimelige overfor hverandre! (Filipperne 4: 5) I stedet for å rette oppmerksomheten mot våre trosfellers feil og mangler må vi se etter det gode hos  dem. Vi gjør klokt i å huske at Jehova har dratt dem. (Johannes 6: 44) Han må altså se noe godt i dem, og det må vi også. En positiv ånd vil hjelpe oss til ikke bare å overse feil hos våre kristne brødre og søstre, men også til å være på utkikk etter punkter vi kan rose dem for. (Ordspråkene 19: 11) Når vi gir uttrykk for at vi har tillit til dem, hjelper vi dem til å gjøre sitt beste i tjenesten for Jehova og til å finne glede i denne tjenesten. — 1. Tessaloniker 5: 11.

20. Hva bør vi gjøre med de visdommens skatter som evangelieberetningene inneholder, og hvorfor?

²⁰ Evangelieberetningene om Jesu liv og tjeneste er virkelig et åndelig skattkammer. Hva bør vi gjøre med den dyrebare visdom som det inneholder? I slutten av Bergprekenen oppfordret Jesus sine tilhørere til ikke bare å høre hans vise ord, men også å gjøre etter dem. (Matteus 7: 24—27) Det at vi former våre tanker, våre motiver og våre handlinger etter Jesu vise ord og handlinger, vil hjelpe oss til å finne den beste måten å leve på nå og å holde oss på den veien som fører til evig liv. (Matteus 7: 13, 14) Det finnes virkelig ikke noen bedre eller visere kurs vi kan følge!