1, 2. (a) Hvorfor blir de bortførte jødene sikkert urolige? (b) Hvorfor skal de bli overrasket? (c) Hvilke spørsmål skal vi få svar på?

UNDER Guds ledelse har Esekiel formidlet en rekke profetier til de jødene som er i eksil i Babylon, ved å utføre visse handlinger for øynene på dem. Den første profetiske handlingen Esekiel utførte, inneholdt et domsbudskap. Det gjorde den andre og den tredje også – og slik fortsatte det. (Esek 3:24–26; 4:1–7; 5:1; 12:3–6) Faktisk har alle de profetiene som han har overbrakt til jødene ved hjelp av slike symbolske handlinger, inneholdt alvorlige budskaper om Guds dom over dem.

² Det er derfor lett å forestille seg at de bortførte jødene blir urolige da Esekiel igjen stiller seg opp foran dem for å utføre en profetisk handling. «Hvilket domsbudskap skal vi få denne gangen?» tenker de sikkert. Men de skal bli overrasket. Den profetien Esekiel begynner å illustrere nå, er helt annerledes. Den inneholder ikke harde fordømmelser, men et løfte om en lys framtid. (Esek 37:23) Hvilket budskap er det Esekiel har til de bortførte jødene? Hva betyr det? Hvordan angår det Guds tjenere i dag? Det skal vi finne ut.

3. (a) Hva var staven «for Juda» et bilde på? (b) Hvorfor kan vi si at «Efraims stav» representerte tistammeriket?

³ Jehova sa til Esekiel at han skulle ta to staver. På den ene skulle han skrive «for Juda» og på den andre «for Josef, Efraims stav». (Les Esekiel 37:15, 16.) Hva var disse to stavene et bilde på? Staven «for Juda» representerte tostammeriket, som omfattet Juda og Benjamin. Konger i Judas slektslinje hadde regjert over de to stammene. Også prestene hadde bodd i dette riket, for de tjente ved templet i Jerusalem. (2. Krøn 11:13, 14; 34:30) Både Davids kongelige slektslinje og det levittiske presteskapet var altså knyttet til tostammeriket Juda. «Efraims stav» representerte tistammeriket Israel. Hva var forbindelsen mellom denne staven og Efraim? Den første kongen i tistammeriket var Jeroboam, og han tilhørte Efraims stamme. Med tiden ble Efraim den mest fremtredende stammen i Israel. (5. Mos 33:17; 1. Kong 11:26) Legg merke til at det ikke var noen konger av Davids slekt eller levittiske prester i tistammeriket Israel.

4. Hva illustrerer det som Esekiel gjør med de to stavene? (Se det første bildet.)

⁴ Esekiel fikk så beskjed om å gjøre dette med de to stavene: «Før dem deretter sammen, så de blir til én stav.» De bortførte jødene fulgte spent med på hva Esekiel gjorde, og spurte ham: «Vil du ikke fortelle oss hva dette betyr?» Han svarte at det han gjorde, illustrerte noe som Jehova selv skulle gjøre. Jehova sa om de to stavene: «Jeg skal gjøre dem til én stav, og de skal bli til ett i min hånd.» – Esek 37:17–19.

5. Hva betyr Esekiels profetiske handling? (Se også rammen «De to stavene som blir ført sammen».)

⁵ Jehova forklarte så hva det at de to stavene ble ført sammen, betydde. (Les Esekiel 37:21, 22.) Både bortførte jøder fra tostammeriket Juda og bortførte jøder fra tistammeriket Israel (Efraim) skulle bli ført tilbake til Israels land, der de skulle bli «én nasjon». – Jer 30:1–3; 31:2–9; 33:7.

6. Hvilke profetier som utfyller hverandre, står i Esekiel, kapittel 37?

⁶ De gjenopprettelsesprofetiene som står i Esekiel, kapittel 37, utfyller hverandre på en fascinerende måte. Jehova er en Gud som ikke bare gjenskaper liv (versene 1–14), men som også gjenoppretter enhet (versene 15–28). Disse to profetiene formidler dette oppmuntrende budskapet: Død kan overvinnes, og det samme kan splittelse.

7. Hvordan bekrefter beretningen i 1. Krønikebok 9:2, 3 at «for Gud er alt mulig»?

⁷ Fra et menneskelig synspunkt virket det helt umulig at de jødene som var i eksil, skulle bli befridd og bli forent. * «Men for Gud er alt mulig.» (Matt 19:26) Jehova oppfylte det han hadde forutsagt. Fangenskapet i Babylon endte i 537 fvt., og etter det vendte jøder fra begge rikene tilbake til Jerusalem for å være med på å gjenopprette den sanne tilbedelse. Dette  blir bekreftet andre steder i Bibelen: «Noen av etterkommerne av Juda, Benjamin, Efraim og Manasse bosatte seg i Jerusalem.» (1. Krøn 9:2, 3; Esra 6:17) Ja, nøyaktig som Jehova hadde forutsagt, ble noen fra tistammeriket Israel ført sammen med, eller forent med, noen fra tostammeriket Juda.

8. (a) Hva hadde Jesaja profetert om? (b) Hvilke to viktige faktorer finner vi i Esekiel 37:21?

⁸ Omkring 200 år tidligere hadde Jesaja profetert om hva som skulle skje med Israel og Juda etter at de hadde vært i fangenskap. Han hadde forutsagt at Jehova skulle samle «de bortdrevne av Israel» og «de spredte av Juda fra jordens fire hjørner», deriblant «fra Assyria». (Jes 11:12, 13, 16) Og Jehova gjorde det han hadde forutsagt – han hentet «israelittene fra de nasjonene de kom til». (Esek 37:21) Legg merke til to viktige faktorer: På dette tidspunktet omtalte Jehova ikke lenger de bortførte som «Juda» og «Efraim», men som «israelittene» – ett folk. Dessuten står det ikke at israelittene ble hentet fra bare én nasjon, Babylon, men fra flere nasjoner – faktisk «fra alle kanter».

9. Hvordan hjalp Jehova dem som hadde vært i eksil, til å bli forent?

⁹ Hvordan hjalp Jehova dem som hadde vært i eksil, til å bli forent etter at de hadde kommet tilbake til Israel? Han sørget for at de fikk åndelige hyrder, deriblant Serubabel, øverstepresten Josva, Esra og Nehemja. Han ga dem også profetene Haggai, Sakarja og Malaki. Alle disse trofaste mennene gjorde en stor innsats for å oppmuntre nasjonen til å  følge Guds veiledning. (Neh 8:2, 3) I tillegg beskyttet Jehova sitt folk ved å forhindre at israelittenes fiender fikk gjennomført de onde planene de la mot dem. – Est 9:24, 25; Sak 4:6.

10. Hva klarte Satan etter hvert?

¹⁰ Men til tross for alt Jehova gjorde for å hjelpe israelittene, holdt de fleste av dem ikke fast ved den rene tilbedelse. I de bibelbøkene som ble skrevet etter eksilet, kan man lese om hva de gjorde. (Esra 9:1–3; Neh 13:1, 2, 15) Mindre enn hundre år etter at israelittene hadde vendt hjem, hadde de kommet så langt bort fra den rene tilbedelse at Jehova ba dem inntrengende: «Vend tilbake til meg.» (Mal 3:7) Da Jesus kom til jorden, var den jødiske religionen splittet i forskjellige sekter som hadde illojale hyrder som ledere. (Matt 16:6; Mark 7:5–8) Satan hadde klart å hindre at nasjonen oppnådde fullstendig enhet. Men Jehova hadde forutsagt at det skulle bli enhet, og det ville gå i oppfyllelse. Hvordan?

11. (a) Hva gjorde Jehova kjent i forbindelse med profetien om enhet? (b) Hva prøvde Satan igjen å gjøre etter at han var blitt kastet ut av himmelen?

¹¹ Les Esekiel 37:24. Jehova gjorde kjent at profetien om enhet ikke skulle bli fullstendig oppfylt blant hans folk før hans «tjener David», Jesus, hadde begynt å herske som Konge, noe som skjedde i 1914. * (2. Sam 7:16; Luk 1:32) På det tidspunktet var det bokstavelige Israel blitt erstattet av det åndelige Israel, de salvede kristne. (Jer 31:33; Gal 3:29) Satan, som nå var blitt kastet ut av himmelen, gjorde igjen alt for å ødelegge enheten blant Guds folk. (Åp 12:7–10) Da bror Russell døde i 1916, så Satan på det som en mulighet til å skape splittelse blant de salvede ved hjelp av noen frafalne. Men det gikk ikke lang tid før disse frafalne forlot organisasjonen. Satan sørget også for at de brødrene som tok ledelsen på den tiden, ble satt i fengsel, men heller ikke det betydde slutten for Jehovas folk. De salvede brødrene som fortsatte å være trofaste mot Jehova, bevarte enheten.

12. Hvorfor har ikke Satan klart å splitte det åndelige Israel?

¹² I motsetning til det bokstavelige Israel har det åndelige Israel altså bevart enheten til tross for alle Satans forsøk på å skape splittelse. Hvorfor har ikke Satan lyktes? Fordi de salvede har gjort sitt beste for å rette seg etter Jehovas normer. Som følge av det er de blitt beskyttet av sin Konge, Jesus Kristus, som fortsetter å seire over Satan. – Åp 6:2.

13. Hvilken viktig sannhet lærer vi av profetien om de to stavene som blir ført sammen?

¹³ Hva betyr profetien om de to stavene som blir forent, for oss i dag? Husk at poenget med profetien var å illustrere at to grupper skulle bli samlet til én. Framfor alt understreker  profetien at det er Jehova som får i stand denne enheten. Hvilken viktig sannhet om den rene tilbedelse lærer vi derfor av denne profetiske illustrasjonen om de to stavene som blir ført sammen? Kort sagt dette: Det er Jehova selv som vil sørge for at hans tjenere ‘blir til ett’. – Esek 37:19.

14. Hvordan har profetien om de to stavene fått en større oppfyllelse siden 1919?

¹⁴ I 1919, etter at Guds folk var blitt åndelig renset og hadde kommet inn i et åndelig paradis, begynte profetien om de to stavene å få sin større oppfyllelse. På den tiden hadde de fleste av dem som ble ført sammen i enhet, håp om å bli konger og prester i himmelen. (Åp 20:6) Disse salvede var i symbolsk forstand som staven «for Juda» – en nasjon som omfattet konger av Davids slekt og prester av Levis stamme. Men etter hvert som tiden gikk, var det flere og flere med et jordisk håp som sluttet seg til disse åndelige jødene. Disse var som «Efraims stav» – og Efraim var en nasjon som ikke omfattet konger av Davids slekt eller prester av Levis stamme. De to gruppene tjener forent sammen som Jehovas folk under sin felles Konge, Jesus Kristus. – Esek 37:24.

15. Hvordan blir de profetiske uttalelsene i Esekiel 37:26, 27 oppfylt i dag?

¹⁵ Ut fra Esekiels profeti forstår vi også at det ville være mange som sluttet seg til de salvede i den rene tilbedelse. Jehova sa om sitt folk: «Jeg vil ... gjøre dem tallrike», og: «Mitt telt skal være over dem.» (Esek 37:26, 27, fotn.) Disse uttalelsene minner om noe som apostelen Johannes fikk høre i en profeti omkring 700 år etter Esekiels tid: «Han som sitter på tronen, skal slå opp sitt telt» over «en stor skare». (Åp 7:9, 15) I dag bor de salvede og den store skare sammen under Guds beskyttende telt som én samlet nasjon, Guds folk.

16. Hvilken profeti uttalte Sakarja om at det åndelige Israel skulle bli forent med dem som har et jordisk håp?

¹⁶ Det at de åndelige jødene skulle bli forent med dem som har et jordisk håp, ble også forutsagt av Sakarja, som selv hadde vendt tilbake fra eksil. Han skrev at «ti menn av ... nasjonene» skulle «ta godt tak i kappen til en jøde» og si: «Vi vil gå med dere, for vi har hørt at Gud er med dere.» (Sak 8:23) Betegnelsen «en jøde» sikter altså ikke til en enkelt person. Det står «dere» fordi det dreier seg om en gruppe av personer, nemlig de åndelige jødene, som i dag er den salvede rest. (Rom 2:28, 29) De ‘ti mennene’ står for dem som har et jordisk håp. De ‘tar godt tak i’ de salvede og ‘går med’ dem. (Jes 2:2, 3; Matt 25:40) Uttrykkene «ta godt tak i» og «gå med dere» understreker hvor fullstendig de to gruppene blir forent.

17. Hvordan beskrev Jesus den enheten vi har i dag?

 ¹⁷ Kanskje det var nettopp Esekiels profeti om to grupper som blir til én, Jesus hadde i tankene da han omtalte seg selv som en hyrde som skulle lede to grupper sauer som skulle bli til «én hjord», nemlig hans egne sauer (de salvede) og de «andre sauer» (de som har et jordisk håp). (Joh 10:16; Esek 34:23; 37:24, 25) Både det Jesus sa, og det profetene i gammel tid uttalte, passer virkelig godt på den unike åndelige enheten vi gleder oss over i dag, uansett hvilket framtidshåp vi har. Falsk religion er splittet i utallige grupper, men vi opplever en enhet som i virkeligheten er et mirakel.

18. Hvordan framgår det av Esekiel 37:28 at det er viktig at Guds folk ikke er «en del av verden»?

¹⁸ De siste ordene i Esekiels profeti om to grupper som blir til én, viser hvorfor vi kan være sikre på at vår enhet aldri vil bli ødelagt. (Les Esekiel 37:28.) Jehovas folk er forent fordi hans helligdom, eller den rene tilbedelse, er «midt iblant dem». Og hans helligdom vil fortsette å være blant dem så lenge de holder seg hellige, atskilt fra Satans verden. (1. Kor 6:11; Åp 7:14) Jesus understreket hvor viktig det er å ikke være en del av verden. Da han ba en inderlig bønn for disiplene den siste kvelden før sin død, sa han: «Hellige Far, våk over dem ... slik at de kan være ett ... De er ikke en del av verden ... Gjør dem hellige ved hjelp av sannheten.» (Joh 17: 11, 16, 17) Legg merke til at Jesus knytter det å «være ett» til det å ikke være «en del av verden».

19. (a) Hvordan kan vi ‘etterligne Gud’? (b) Hva understreket Jesus den siste kvelden før sin død?

¹⁹ Dette er det eneste stedet det står at Jesus tiltalte Gud som «Hellige Far». Jehova er fullstendig ren og rettferdig. Han befalte israelittene i gammel tid: «Dere skal være hellige, for jeg er hellig.» (3. Mos 11:45) Dette budet går vi inn for å følge i alt vi gjør, for vi ønsker å ‘etterligne Gud’. (Ef 5:1; 1. Pet 1:14, 15) Når ordet «hellig» brukes om mennesker, formidler det tanken om å være «satt til side», eller «skilt ut». Det Jesus understreket den siste kvelden før sin død, var altså at hans disipler ville fortsette å være forent så lenge de holdt seg atskilt fra denne verden og dens splittelser.

20, 21. (a) Hva styrker vår tillit til at Jehova vil beskytte oss? (b) Hva er du bestemt på?

²⁰ Den helt spesielle enheten som er så tydelig blant Jehovas vitner over hele verden i dag, er et bevis for at Jehova har besvart Jesu bønn: ‘Våk over dem på grunn av den onde.’ (Les Johannes 17:14, 15.) Når vi ser at Satan ikke har klart å ødelegge enheten blant Guds folk, styrker det virkelig vår tillit til at Gud vil beskytte oss. I Esekiels profeti sa Jehova at de to stavene ble til ett i hans hånd. Jehova har altså mirakuløst forent sitt folk og holdt sin beskyttende hånd over dem, slik at de er utenfor Satans rekkevidde.

²¹ Hva bør vi derfor være bestemt på? Å fortsette å gjøre alt vi kan for å bidra til den dyrebare enheten vi har i dag. På hvilken viktig måte kan vi alle gjøre det? Ved at vi er fullt engasjert i den rene tilbedelse i Jehovas åndelige tempel. Hva innebærer slik tilbedelse? Det skal vi se på i de neste kapitlene.