1, 2. Hvordan hadde forholdene forandret seg siden Noahs tid, og hvordan berørte dette Abram?

ABRAM så opp mot den zigguraten, eller trappepyramiden, som raget over hjembyen hans, Ur. * Det hørtes kraftige rop der oppe fra, og røyk steg opp mot himmelen. Prestene for måneguden frambar ofre igjen. Se for deg Abram idet han snudde seg bort, ristet på hodet og rynket pannen. Mens han gikk gjennom de travle gatene på vei hjemover, tenkte han sannsynligvis på den avgudsdyrkelsen som gjennomsyret Ur. Falsk tilbedelse hadde virkelig spredt seg siden Noahs tid og fordervet verden!

² Noah døde bare to år før Abram ble født. Da patriarken Noah og familien hans gikk ut av arken etter vannflommen, frambar han et offer for Jehova Gud, som på sin side lot en regnbue komme til syne. (1. Mos 8:20; 9:12–14) Den eneste form for tilbedelse som fantes på jorden på den tiden, var sann tilbedelse. Men nå, da den tiende generasjonen etter Noah spredte seg ut over jorden, var den sanne tilbedelse i ferd med å bli en sjeldenhet. Folk overalt tilbad hedenske guder. Til og med Abrams far, Tarah, drev med avgudsdyrkelse. Det er mulig at han også laget avgudsbilder. – Jos 24:2.

3. Hvilken egenskap ble mer og mer fremtredende hos Abram, og hva kan vi lære av det?

³ Abram var annerledes. Etter hvert som tiden gikk, skilte han seg mer og mer ut på grunn av sin tro. Apostelen Paulus ble faktisk senere inspirert av Gud til å omtale ham som «far til alle dem som har tro»! (Les Romerne 4:11.) La oss se hvordan Abram  kunne bli en mann med en så sterk tro. Det kan lære oss mye om hvordan vi selv kan vokse i troen.

4, 5. Av hvem kan Abram ha lært om Jehova, og hvorfor virker dette sannsynlig?

⁴ Hvordan lærte Abram om Jehova Gud? Vi vet at Jehova hadde trofaste tjenere på jorden på den tiden. Sem var en av dem. Selv om han ikke var den eldste av Noahs tre sønner, blir han ofte nevnt først, sannsynligvis fordi han hadde en meget sterk tro. * En tid etter vannflommen omtalte Noah Jehova som «Sems Gud». (1. Mos 9:26) Sem viste respekt for Jehova og for den sanne tilbedelse.

⁵ Kjente Abram Sem? Det er mulig. Se for deg Abram da han var gutt. Tenk så fascinerende det må ha vært for ham å få vite at han hadde en gammel, vis forfader som hadde vært vitne til mer enn 400 år av menneskenes historie, og som fortsatt var i live! Sem hadde sett alt det onde som skjedde før vannflommen, og opplevd at den store flommen renset jorden. Han hadde også sett at de første folkegruppene ble til da menneskene ble mange på jorden, og opplevd den mørke tiden da Nimrod gjorde opprør ved Babels tårn. Den trofaste Sem deltok ikke i opprøret, så da Jehova forvirret tårnbyggernes språk, fortsatte Sem og hans slekt å snakke menneskehetens opprinnelige språk, Noahs språk. Abram var en del av denne slekten. Han hadde derfor sikkert stor respekt for Sem i oppveksten. Sem levde dessuten lenge samtidig med Abram – faktisk gjennom mesteparten av Abrams lange liv. Abram kan derfor ha lært om Jehova av Sem.

6. (a) Hvordan viste Abram at han hadde lært mye av det som hadde skjedd i forbindelse med vannflommen? (b) Hvordan var livet for Abram og Sarai som ektepar?

⁶ Uansett lærte Abram mye av det som hadde skjedd i forbindelse med vannflommen. Han gikk inn for å vandre med Gud, slik som Noah hadde gjort. Derfor vendte Abram ryggen til avgudsdyrkelsen og skilte seg ut som en som var annerledes – både  i byen Ur og kanskje også i sin nærmeste familie. Han fant imidlertid en enestående livsledsager og støttespiller. Han giftet seg med Sarai, en kvinne som var helt spesiell, ikke bare fordi hun var så vakker, men også fordi hun hadde en sterk tro på Jehova. * De var barnløse, men fant sikkert stor glede i å tjene Jehova sammen. De adopterte også Abrams nevø Lot, som var farløs.

7. På hvilken måte må Jesu etterfølgere etterligne Abram?

⁷ Abram sviktet aldri Jehova ved å tilbe avguder sammen med de andre i Ur. Han og Sarai var villige til å skille seg ut fra dette avgudsdyrkende samfunnet. Hvis vi skal bygge opp ekte tro, må vi ha den samme holdningen. Vi må også være villige til å være annerledes. Jesus sa at hans etterfølgere ikke skulle være «en del av verden», og at verden derfor kom til å hate dem. (Les Johannes 15:19.) Hvis du blir avvist av andre i familien eller lokalsamfunnet fordi du har bestemt deg for å tjene Jehova, og føler at dette er tungt, så husk at du ikke er alene. Du er i godt selskap når du vandrer med Gud, slik Abram og Sarai gjorde før deg.

8, 9. (a) Hvilken uforglemmelig opplevelse hadde Abram? (b) Hva sa Jehova til Abram?

⁸ En dag hadde Abram en uforglemmelig opplevelse. Han fikk et budskap fra Jehova Gud! Bibelen oppgir ikke så mange detaljer om hvordan det skjedde, men den sier at «herlighetens Gud» viste seg for denne trofaste mannen. (Les Apostlenes gjerninger 7:2, 3.) Kanskje Jehova, universets Overherre, ved hjelp av en engel lot Abram få et glimt av sin overveldende herlighet. Vi kan forestille oss hvordan Abram ble fylt av begeistring over å se kontrasten mellom den levende Gud og de livløse avgudene som ble dyrket omkring ham.

⁹ Hva var det Jehova sa til Abram? «Dra ut fra ditt land og fra dine slektninger og kom til det land jeg skal vise deg.» Jehova sa ikke hvilket land han hadde i tankene – bare at han skulle vise ham dette landet. Men først måtte Abram forlate hjemlandet sitt og slektningene sine. I de gamle kulturene i Midtøsten hadde familien stor betydning. Det å måtte forlate slektningene sine og reise langt bort ble ofte betraktet som en forferdelig skjebne; noen så på det som verre enn døden!

10. Hvorfor kan det ha vært et offer for Abram og Sarai å forlate hjemmet sitt i Ur?

¹⁰ Det å skulle forlate hjemlandet innebar visse ofre. Ur var  en travel og velstående by. (Se rammen « Den byen Abram og Sarai forlot».) Utgravninger har vist at det fantes svært komfortable hus i oldtidens Ur. Noen hadde ti eller flere rom for familien og tjenerne, bygd rundt et brolagt gårdsrom. Det var vanlig med innlagt vann, toaletter og kloakkanlegg. Husk også at Abram og Sarai ikke var unge lenger – han var sannsynligvis i 70-årene og hun i 60-årene. Han ønsket sikkert at Sarai skulle ha det trygt og godt og forholdsvis komfortabelt – slik enhver god ektemann ønsker at hans kone skal ha det. Forestill deg hvordan de snakket sammen om dette oppdraget, og tenk deg hvilke spørsmål og bekymringer som kan ha dukket opp. Abram må ha blitt veldig glad da Sarai tok imot denne utfordringen! I likhet med ham var hun villig til å forlate alle bekvemmelighetene i hjemmet deres.

11, 12. (a) Hvilke forberedelser måtte gjøres, og hvilke avgjørelser måtte tas, før Abram og Sarai forlot Ur? (b) Hvordan kan vi forestille oss at det var den morgenen de drog av sted?

¹¹ Da avgjørelsen var tatt, hadde Abram og Sarai mye å gjøre. Det var mye som skulle pakkes og ordnes. Hva skulle de ta med seg på denne reisen ut i det ukjente, og hva skulle de la være igjen? Noe som var viktigere, var de menneskene som var en del av livet deres. Hva med Tarah, som var en gammel mann? De bestemte seg for at de ville ta ham med på reisen og ta seg av ham. Han kan ha takket ja til dette av hele sitt hjerte, for beretningen sier at det var han, som patriark, som tok med seg familien sin ut av Ur. Han hadde utvilsomt sluttet med å tilbe avguder. Abrams nevø Lot skulle også være med på reisen. – 1. Mos 11:31.

¹² Endelig kom den morgenen da de skulle dra. Se for deg karavanen som gjør seg klar utenfor Urs bymurer og vollgrav. Man lesset på kamelene og eslene, saueflokkene ble samlet, familien og tjenerne fant sine plasser i følget, og det var en følelse av forventning i luften. * Kanskje alle vendte blikket mot Abram og ventet på at han skulle gi klarsignalet. Omsider var tiden inne – de drog av sted og forlot Ur for bestandig.

13. Hvordan viser mange av Jehovas tjenere i dag at de har samme holdning som Abram og Sarai?

¹³ I dag er det mange tjenere for Jehova som velger å flytte til et sted hvor det er behov for flere forkynnere. Andre bestemmer seg for å lære et nytt språk for å utvide sin tjeneste. Eller de prøver en form for tjeneste som er utenfor deres komfortsone. Slike avgjørelser krever vanligvis noen ofre – at man er villig til  å gi avkall på en viss personlig komfort. For en rosverdig holdning de viser! Denne holdningen ligner veldig på den Abram og Sarai hadde. Hvis vi viser en slik tro, kan vi være sikre på at Jehova alltid vil gi oss langt mer enn vi gir ham. Han vil aldri unnlate å lønne sine tjenere for deres tro. (Hebr 6:10; 11:6) Gjorde han det i Abrams tilfelle?

14, 15. Hvordan var reisen fra Ur til Karan, og hvorfor kan Abram ha bestemt seg for å slå seg ned i Karan for en tid?

¹⁴ Karavanen kom etter hvert inn i reiserytmen. Det kan tenkes at Abram og Sarai vekslet på å ri og å gå. Lyden fra samtalene deres blandet seg kanskje med lyden fra klingende bjeller i dyrenes seletøy. Også de som ikke var så reisevante, ble gradvis flinkere til å slå leir og bryte opp igjen og til å hjelpe den aldrende Tarah til å få satt seg godt til rette på en kamel eller et esel. De fulgte elven Eufrats løp mot nordvest. Dager ble til uker, og landskapet gled langsomt forbi.

¹⁵ Til slutt, etter å ha reist nesten 100 mil, kom de til de bikubeformede hyttene i Karan, en velstående by ved et knutepunkt for handelsrutene mellom øst og vest. Der stanset familien, og  de slo seg ned der for en tid. Kanskje Tarah var for skrøpelig til å reise lenger.

16, 17. (a) Hvilken pakt gjorde Abram svært begeistret? (b) Hvordan ble Abram velsignet av Jehova mens han bodde i Karan?

¹⁶ Med tiden døde Tarah, 205 år gammel. (1. Mos 11:32) Noe som var til stor trøst for Abram, var at Jehova talte til ham igjen. Jehova gjentok de instruksene han hadde gitt i Ur, og utvidet sine løfter. Abram skulle bli «en stor nasjon», og alle jordens slekter ville kunne oppnå velsignelser på grunn av ham. (Les 1. Mosebok 12:2, 3.) Abram ble fylt av begeistring over denne pakten mellom ham selv og Gud og forstod at det var på tide å reise videre.

¹⁷ Denne gangen var det enda mer å pakke, for Jehova hadde velsignet Abram mens han bodde i Karan. Beretningen nevner «alle de eiendeler som de hadde samlet seg, og de sjeler som de hadde skaffet seg i Karan». (1. Mos 12:5) For å kunne bli en nasjon trengte Abram materielle ressurser og tjenere – en stor husstand. Jehova gjør ikke alltid sine tjenere rike, men han gir dem det de trenger for å kunne gjøre hans vilje. Abram, som altså stod sterkere nå, førte karavanen videre ut i det ukjente.

18. (a) Når nådde Abram en milepæl i historien om Guds handlinger overfor sitt folk? (b) Hvilke andre viktige begivenheter fant sted den 14. nisan mange år senere? (Se rammen « En viktig historisk dato».)

¹⁸ Noen dagsreiser fra Karan lå Karkemisj, hvor karavanene pleide å krysse Eufrat. Kanskje det var her Abram nådde en milepæl i historien om Guds handlinger overfor sitt folk. Det var etter alt å dømme den 14. dagen i den måneden som senere fikk navnet nisan, i 1943 fvt., at Abram førte karavanen sin over elven. (2. Mos 12:40–43) Mot sør lå det landet som Jehova hadde lovt å vise Abram. På den dagen trådte Guds pakt med Abram i kraft.

19. Hva nevnte Jehova i sitt løfte til Abram, og hva kan dette ha minnet Abram om?

¹⁹ Abram drog sørover gjennom landet, og karavanen stanset i nærheten av Mores store trær, like ved Sikem. Der talte Jehova til Abram enda en gang. Denne  gangen lovte Gud at Abrams ætt, hans etterkommere, skulle ta landet i eie. Fikk dette Abram til å tenke på den profetien som Jehova hadde uttalt i Eden, profetien om en «ætt», eller et avkom, som en dag skulle utfri menneskeheten? (1. Mos 3:15; 12:7) Det er mulig. Han kan ha begynt å ane at han spilte en rolle i forbindelse med en storslagen hensikt som Jehova hadde.

20. Hvordan viste Abram at han var takknemlig for det privilegiet Jehova hadde gitt ham?

²⁰ Abram var dypt takknemlig for det privilegiet Jehova hadde gitt ham. Da han drog gjennom landet – han var uten tvil forsiktig, siden det fortsatt var bebodd av kanaaneerne – stanset han og bygde altere for Jehova, først i nærheten av Mores store trær og senere i nærheten av Betel. Han påkalte Jehovas navn – han uttrykte sannsynligvis sin store takknemlighet overfor sin Gud mens han tenkte på sine etterkommeres framtid. Det er også mulig at han forkynte for de kanaaneerne som bodde i nærheten. (Les 1. Mosebok 12:7, 8.) Abram skulle komme til å møte store trosprøver i tiden som lå foran ham. Han så seg ikke tilbake – fornuftig nok gikk han ikke og tenkte på det hjemmet og de bekvemmelighetene han hadde forlatt i Ur. Han så framover. Hebreerne 11:10 sier om Abram: «Han ventet på den byen som har virkelige grunnvoller, den som har Gud til byggmester og opphavsmann.»

21. Hvor mye vet vi om Guds rike i forhold til det Abram visste, og hva føler du deg motivert til å gjøre?

²¹ Vi som tjener Jehova i dag, vet mye mer om denne billedlige byen, Guds rike, enn Abram gjorde. Vi vet at Riket er opprettet i himmelen, og at det snart vil gjøre slutt på denne verdensordningen, og vi vet at Abrams Ætt, Jesus Kristus, som det ble gitt løfte om for lenge siden, nå hersker i dette Riket. For et privilegium det vil bli for oss å oppleve den tiden da Abraham får livet tilbake og endelig fullt ut forstår den guddommelige hensikten som han tidligere bare kunne se uklare konturer av! Har du et ønske om å oppleve at Jehova oppfyller alle sine løfter? Fortsett da å gjøre det Abram gjorde. Vær selvoppofrende, vær lydig mot Jehova, og vær dypt takknemlig for de privilegiene han gir deg. Når du etterligner Abrams tro, vil han som ble kalt «far til alle dem som har tro», på en måte bli din far også!