1, 2. Hva hadde skjedd på den mest begivenhetsrike dagen i Elias liv?

ELIA løp av gårde i striregnet. Himmelen ble stadig mørkere. Det var langt igjen til Jisre’el, og han var ingen ung mann. Likevel løp han videre uten stans, for «Jehovas hånd» var over ham. Den kraften som strømmet gjennom kroppen hans, var sikkert noe han aldri hadde kjent maken til. Han hadde nettopp løpt forbi det hestespannet som trakk kong Akab i hans kongelige vogn! – Les 1. Kongebok 18:46.

² Nå lå veien åpen foran ham. Se for deg Elia der han løp og stadig blunket for å få regndråpene bort fra øynene, samtidig som han tenkte tilbake på den mest begivenhetsrike dagen i sitt liv. Det var ikke tvil om at det som hadde skjedd, hadde vært en strålende seier for Elias Gud, Jehova, og for den sanne tilbedelse. Langt bak ham, innhyllet i mørke på grunn av det uværet som feide inn over landet, lå Karmel-fjellet, hvor Jehova hadde brukt Elia for å rette et knusende, mirakuløst slag mot Ba’al-dyrkelsen. Flere hundre Ba’al-profeter var blitt avslørt som onde bedragere og henrettet i samsvar med Loven. Så hadde Elia bedt til Jehova om at den tørken som hadde hjemsøkt landet i tre og et halvt år, måtte ta slutt. Og nå falt regnet! – 1. Kong 18:18–45.

3, 4. (a) Hvorfor kan det tenkes at Elia hadde store forhåpninger mens han løp mot Jisre’el? (b) Hvilke spørsmål skal vi se nærmere på?

³ Mens Elia løp i plaskregnet de tre milene til Jisre’el, kan han ha hatt store forhåpninger. Han tenkte kanskje at det endelig var kommet til et vendepunkt. Nå måtte da Akab forandre seg! Etter det Akab hadde vært vitne til, måtte han vel forlate Ba’al-dyrkelsen, sette en stopper for dronning Jesabels onde handlinger og stanse forfølgelsen av Jehovas tjenere.

⁴ Når det ser ut til at ting går vår vei, er det helt naturlig at forhåpningene våre stiger. Vi tenker kanskje at vår situasjon vil bli stadig bedre, og kanskje også at vi endelig har lagt våre største problemer bak oss. Hvis Elia tenkte slik, er ikke det noe rart, for han  «var et menneske med de samme følelser som vi». (Jak 5:17) Men i virkeligheten var Elias problemer langt fra over. Få timer senere skulle han komme til å bli så redd og så nedtrykt at han ønsket å dø. Hvorfor? Og hvordan hjalp Jehova sin profet til å fornye sin tro og få nytt mot? La oss se.

5. Hadde Akab lært å vise større respekt for Jehova etter det som skjedde på Karmel-fjellet, og hvordan kan vi vite noe om det?

⁵ Var det noe som tydet på at Akab hadde forandret seg da han kom fram til sitt palass i Jisre’el? Vi leser: «Så fortalte Akab Jesabel alt det Elia hadde gjort, og alt om hvordan han hadde drept alle profetene med sverdet.» (1. Kong 19:1) Legg merke til at Akab ikke nevnte Elias Gud, Jehova, da han fortalte om dagens begivenheter. Akab hadde en kjødelig tankegang og så dagens mirakuløse hendelser på en rent menneskelig måte – han fortalte om det «Elia hadde gjort». Det er tydelig at han ikke hadde lært å vise respekt for Jehova Gud. Og hvordan reagerte hans hevngjerrige kone?

6. Hvilken beskjed sendte Jesabel til Elia, og hva innebar den?

⁶ Jesabel ble rasende! I voldsomt sinne sendte hun denne beskjeden til Elia: «Måtte gudene gjøre slik, og måtte de slik føye mer til, om jeg ikke i morgen på denne tid gjør din sjel lik enhver av deres sjeler!» (1. Kong 19:2) Dette var en drapstrussel av verste slag. Jesabel sverget i realiteten på at hun selv skulle dø hvis hun ikke innen en dag fikk tatt livet av Elia som hevn for at hennes Ba’al-profeter var blitt henrettet. Se for deg Elia idet han ble vekket i det enkle huset i Jisre’el hvor han sov denne uværsnatten – bare for å høre dronningens sendebud overbringe de uhyggelige ordene. Hvordan reagerte han?

7. Hvordan virket Jesabels trussel på Elia, og hva gjorde han?

⁷ Om Elia hadde forhåpninger om at kampen mot Ba’al-dyrkelsen snart ville være over, falt disse nå øyeblikkelig i grus. Jesabel hadde ikke forandret seg det minste. Mange trofaste profeter var allerede blitt henrettet på hennes befaling, og nå så det ut til at Elia skulle bli den neste. Hvordan virket Jesabels trussel på Elia? Bibelen forteller: «Han ble redd.» Kan det være at Elia så for seg den grusomme henrettelsen Jesabel hadde planlagt? Hvis han dvelte ved slike tanker, er det ikke rart at han mistet motet. Uansett «begav [han] seg i vei for sin sjels skyld» – han flyktet for livet. – 1. Kong 18:4; 19:3.

8. (a) På hvilken måte hadde Peter et problem som lignet på det Elia hadde? (b) Hva kan vi lære av det Elia og Peter opplevde?

 ⁸ Elia var ikke den eneste av troens menn som ble overveldet av frykt. Mange år senere hadde apostelen Peter et lignende problem. En gang gjorde Jesus det mulig for Peter å gå på vannet sammen med ham, men da apostelen «så stormen», ble han redd og begynte å synke. (Les Matteus 14:30.) Det Elia og Peter opplevde, lærer oss noe viktig. Hvis vi skal holde motet oppe, må vi ikke la tankene dvele ved noe som skremmer oss. Vi må holde oppmerksomheten rettet mot ham som er Kilden til vårt håp og vår styrke.

9. Beskriv Elias flukt og hvilke følelser han hadde.

⁹ Fordi Elia ble redd, flyktet han omtrent 15 mil sørvestover til Be’er-Sjeba, en by som lå i nærheten av Judas sørgrense. Der lot han tjeneren sin bli igjen og gikk alene ut i ødemarken. Beretningen sier at han gikk «en dagsreise», så vi kan se ham for oss der han la i vei ved daggry. Han hadde tydeligvis ikke niste med seg. Nedslått og drevet av frykt slet han seg framover gjennom et vilt og ulendt terreng under en stekende sol. Etter hvert som solen gradvis ble rødlig og gikk ned i horisonten, tok Elias krefter slutt. Fullstendig utmattet satte han seg under en gyvelbusk – det nærmeste han kunne komme et slags ly i det golde landskapet. – 1. Kong 19:4.

10, 11. (a) Hva mente Elia med det han sa i sin bønn til Jehova? (b) Beskriv følelsene til andre gudfryktige personer som ble nedtrykt, ut fra de skriftstedene det er henvist til.

¹⁰ Elia bad i dyp fortvilelse. Han bad om å få dø. Han sa: «Jeg er ikke bedre enn mine forfedre.» Han visste at forfedrene hans lå i graven og bare var støv og ben, ute av stand til å gjøre noe godt for noen. (Fork 9:10) Elia følte seg like verdiløs. Det er forståelig at han utbrøt: «Det er nok!» Hvorfor skulle han fortsette å leve?

¹¹ Bør vi bli overrasket over at en Guds mann kunne bli så nedtrykt? Nei, egentlig ikke. Bibelen forteller om flere trofaste menn og kvinner som følte seg så langt nede at de ønsket å dø – deriblant Rebekka, Jakob, Moses og Job. – 1. Mos 25:22; 37:35; 4. Mos 11:13–15; Job 14:13.

12. Hvordan kan du følge Elias eksempel hvis du skulle føle deg svært nedtrykt?

¹² Vi lever i dag i ‘kritiske tider som er vanskelige å mestre’, så  det er ikke overraskende at mange, også trofaste tjenere for Gud, av og til føler seg nedtrykt. (2. Tim 3:1) Hvis du skulle føle det slik, så følg Elias eksempel og utøs ditt hjerte for Jehova, han som er «all trøsts Gud». (Les 2. Korinter 1:3, 4.) Gav han Elia trøst og styrke?

13, 14. (a) Hvordan viste Jehova kjærlig omsorg for sin nedtrykte profet ved hjelp av en engel? (b) Hvorfor er det godt å vite at Jehova kjenner oss ut og inn og er oppmerksom på våre begrensninger?

¹³ Hva tror du Jehova følte da han fra himmelen så ned på sin høyt elskede profet der han lå under en busk i ødemarken og bad om å få dø? Vi trenger ikke å gjette oss til svaret. Etter at Elia hadde sovnet, sendte Jehova en engel til ham. Engelen vekket Elia ved å røre forsiktig ved ham. Så sa han: «Reis deg, spis!» Elia gjorde som han fikk beskjed om, for engelen hadde satt fram et enkelt måltid til ham – varmt, ferskt brød og vann. Takket han engelen? Beretningen sier bare at profeten spiste og drakk og så la seg til å sove igjen. Var han så motløs at han ikke orket å snakke? Engelen vekket ham iallfall én gang til, kanskje ved daggry. Nok en gang sa han til Elia: «Reis deg, spis», og så la han til disse bemerkelsesverdige ordene: «For reisen er for mye for deg.» – 1. Kong 19:5–7.

¹⁴ Takket være gudgitt innsikt visste engelen hvor Elia hadde tenkt seg. Han visste også at Elia ikke ville klare reisen i egen kraft. Så trygt og godt det er å tjene en Gud som kjenner våre mål og våre begrensninger bedre enn vi selv gjør! (Les Salme 103:13, 14.) Hvordan virket dette måltidet på Elia?

15, 16. (a) Hva ble Elia i stand til å gjøre, takket være den næringen Jehova gav ham? (b) Hvorfor bør vi sette pris på den måten Jehova styrker sine tjenere på i dag?

¹⁵ Vi leser: «Dermed reiste han seg og spiste og drakk, og han fortsatte å gå ved kraften av denne næringen i førti dager og førti netter, helt til den sanne Guds fjell, Horeb.» (1. Kong 19:8) I likhet med Moses omkring 600 år tidligere og Jesus nesten 1000 år senere fastet Elia i 40 dager og 40 netter. (2. Mos 34:28; Luk 4:1, 2) Dette ene måltidet fjernet ikke alle problemene hans, men det styrket ham på en mirakuløs måte. Se for deg den gamle mannen der han trasket gjennom den veiløse ødemarken dag etter dag, uke etter uke, i nesten halvannen måned!

¹⁶ Jehova styrker også sine tjenere i dag, ikke med mirakuløse bokstavelige måltider, men på en langt viktigere måte. Han viser omsorg for sine tjenere åndelig sett. (Matt 4:4) Når vi lærer om ham ut fra Bibelen og publikasjoner som er basert på den, blir vi  åndelig styrket. Det at vi tilegner oss slik åndelig næring fra hans Ord, fjerner riktignok ikke alle våre problemer, men det kan hjelpe oss til å utholde det som ellers ville ha vært umulig å utholde. Det fører også til «evig liv». – Joh 17:3.

17. Hvor drog Elia, og hvorfor var dette et spesielt sted?

¹⁷ Elia gikk omkring 30 mil før han omsider kom til Horeb-fjellet (Sinai-fjellet). Dette var et spesielt sted. Det var her Jehova Gud gjennom en engel lang tid tidligere hadde vist seg for Moses i den brennende tornebusken. Og det var her Jehova senere hadde inngått lovpakten med Israel. Elia fant ly i en hule.

18, 19. (a) Hvilket spørsmål stilte Jehovas engel, og hvordan svarte Elia? (b) Hva var tre grunner til at Elia var langt nede?

¹⁸ Ved Horeb kom Jehovas «ord» til Elia, etter alt å dømme gjennom en engel. Han fikk dette enkle spørsmålet: «Hva gjør du her, Elia?» Spørsmålet ble sannsynligvis stilt på en mild og vennlig måte, for Elia oppfattet det som en oppfordring til å fortelle åpent om sine følelser. Og det gjorde han virkelig! Han sa: «Jeg har vært fullstendig nidkjær for Jehova, hærstyrkenes Gud. For Israels sønner har forlatt din pakt; dine altere har de revet ned, og dine profeter har de drept med sverdet, slik at bare jeg er igjen; og de begynner å søke etter min sjel for å ta den bort.» (1. Kong 19:9, 10) Ut fra Elias ord forstår vi at det var minst tre grunner til at han var så langt nede.

¹⁹ For det første følte Elia at hans anstrengelser hadde vært forgjeves. Han hadde i årevis vært «fullstendig nidkjær» i tjenesten for Jehova ved å sette Guds hellige navn og tilbedelsen av ham over alt annet. Men Elia så at forholdene tydeligvis bare var blitt verre. Folket var fortsatt troløst og opprørsk, og falsk tilbedelse florerte. For det andre følte Elia seg alene. «Bare jeg er igjen», sa han, som om han var den siste i landet som fortsatt tjente Jehova. For det tredje var han redd. Mange andre profeter var allerede blitt drept, og han var overbevist om at turen nå var kommet til ham. Det var kanskje ikke så lett for Elia å innrømme at han hadde slike følelser, men han lot ikke stolthet eller forlegenhet hindre ham i å gjøre det. Ved at han åpnet sitt hjerte for Gud i bønn, var han et godt eksempel for alle Guds trofaste tjenere. – Sal 62:8.

20, 21. (a) Beskriv hva Elia var vitne til da han var i hulen ved Horeb-fjellet. (b) Hva lærte Elia av at Jehova viste sin store makt?

²⁰ Hva gjorde Jehova for å hjelpe Elia til å takle sin frykt og sine bekymringer? Engelen bad Elia om å stille seg ved inngangen til hulen. Elia gjorde som engelen sa, uten å vite hva som var i  vente. Plutselig kom det en voldsom vind! Lyden må ha vært øredøvende, for vinden var så kraftig at den splintret fjell og klipper. Se for deg Elia der han forsøkte å skjerme øynene, samtidig som han holdt fast på sin tunge, grove kledning av hår mens stormkastene fikk den til å flagre omkring ham. Deretter måtte han kjempe for å holde seg på bena, for selve jorden begynte å riste – området ble rammet av et jordskjelv! Da han så vidt hadde fått summet seg, kom det en flammende ild som tvang ham til å gå inn i hulen igjen for å beskytte seg mot den sviende heten. – 1. Kong 19:11, 12.

²¹ I hvert tilfelle sier beretningen at Jehova ikke var i disse spektakulære manifestasjonene av naturkreftene. Elia visste at Jehova ikke var en mytisk naturgud slik som Ba’al, som ble hyllet av sine villfarne tilbedere som «den som rir (kjører) på skyene», eller den som bringer regn. Jehova er Kilden til alle de enorme kreftene som finnes i naturen, men han er også uendelig mye større enn det han har skapt. Ikke engang de fysiske himler kan romme ham! (1. Kong 8:27) Hvordan hjalp alt dette Elia? Husk hvor redd han var. Fordi Elia hadde Jehova på sin side, en Gud som har en så overveldende kraft til sin rådighet, hadde han ikke noe å frykte fra Akab og Jesabel! – Les Salme 118:6.

22. (a) Hvordan forsikret den ‘rolige, dempede røsten’ Elia om at han ikke på noen måte var verdiløs? (b) Hvem kan den ‘rolige, dempede røsten’ ha kommet fra? (Se fotnoten.)

²² Etter at ilden var borte, ble det helt stille, og Elia hørte «en rolig, dempet røst». Den oppfordret Elia til å uttale seg igjen, og han fikk for annen gang lettet sitt hjerte. * Kanskje det gjorde ham godt. Men det som den ‘rolige, dempede røsten’ deretter sa til Elia, var utvilsomt til enda større trøst for ham. Jehova forsikret Elia om at han ikke på noen måte var verdiløs. Hvordan gjorde han det? Han åpenbarte mye av sin hensikt i forbindelse med kampen mot Ba’al-dyrkelsen i Israel. Det var tydelig at Elias anstrengelser ikke hadde vært forgjeves, for ingenting kunne forhindre at Guds hensikt ble gjennomført. Elia spilte dessuten  fortsatt en rolle i forbindelse med denne hensikten, for Jehova gav ham noen konkrete instrukser og sendte ham tilbake for at han skulle fortsette i sin tjeneste. – 1. Kong 19:12–17.

23. Hvilke to ting som Jehova sa, kunne hjelpe Elia i forbindelse med at han følte seg alene?

²³ Hva med Elias følelse av å være alene? Jehova gjorde to ting i den forbindelse. For det første sa han at Elia skulle salve Elisja som den profeten som etter hvert skulle etterfølge ham. Denne yngre mannen skulle bli Elias venn og medhjelper i flere år. Dette var virkelig et praktisk tiltak som gav trøst og styrke! For det andre kom Jehova med denne oppmuntrende opplysningen: «Jeg har latt sju tusen bli tilbake i Israel, alle de knær som ikke har bøyd seg for Ba’al, og hver munn som ikke har kysset ham.» (1. Kong 19:18) Elia var slett ikke alene. Han må ha blitt varm om hjertet da han fikk høre at det fantes flere tusen trofaste mennesker som nektet å tilbe Ba’al. For dem var det svært viktig at Elia fortsatte i sin trofaste tjeneste og var et eksempel ved sin ubrytelige lojalitet mot Jehova i denne mørke tiden. Elia må ha blitt dypt rørt da han hørte disse ordene gjennom Jehovas sendebud, ‘den rolige, dempede røsten’ fra Gud.

24, 25. (a) I hvilken forstand kan vi lytte til Jehovas ‘rolige, dempede røst’ i dag? (b) Hvorfor kan vi være sikre på at Elia tok til seg den trøst og oppmuntring Jehova gav ham?

²⁴ I likhet med Elia kan vi bli fylt av ærefrykt når vi er vitne til de veldige naturkreftene i skaperverket, og det med rette. Skaperverket er et tydelig vitnesbyrd om Skaperens makt. (Rom 1:20) Jehova bruker fremdeles med glede sin ubegrensede makt til å hjelpe sine trofaste tjenere. (2. Krøn 16:9) Men vi lærer enda mer av det han sier til oss i sitt Ord, Bibelen. (Les Jesaja 30:21.) Bibelen kan på en måte være som den ‘rolige, dempede røsten’ hvis vi lar oss lede av den i dag. Jehova bruker i dag sitt dyrebare skrevne Ord for å veilede oss, korrigere oss, oppmuntre oss og forsikre oss om sin kjærlighet.

²⁵ Tok Elia til seg den trøst og oppmuntring Jehova gav ham ved Horeb-fjellet? Helt sikkert. Snart var han tilbake i full aktivitet. Han var igjen den frimodige, trofaste profeten som kjempet mot avskyelig, falsk tilbedelse. Hvis vi på lignende måte tenker nøye over Guds inspirerte ord, «trøsten fra Skriftene», vil vi kunne etterligne Elias tro. – Rom 15:4.