En av de første bønnene mange lærer seg, er Fadervår, eller Herrens bønn, som Jesus lærte sine etterfølgere å be. Man finner denne bønnen i det som vanligvis kalles Det nye testamente. Bønnen begynner med disse ordene: «Vår Far i himmelen, la ditt navn bli helliget.» (Matteus 6:9) Men Guds navn, som på norsk blir gjengitt med «Jehova» eller «Jahve», står sjelden i dagens oversettelser av Det nye testamente. Disse oversettelsene inneholder derimot navnene på falske guder, for eksempel Zevs, Hermes og Artemis. Så burde de ikke også inneholde navnet på ham som er den sanne Gud og Bibelens Forfatter? – Apostlenes gjerninger 14:12; 19:35; 2. Timoteus 3:16.

 De engelske bibeloversetterne Lancelot Shadwell og Frederick Parker mente at Guds navn burde bli gjeninnført i Det nye testamente. Hvorfor brukes ordet «gjeninnført»? Fordi de kom fram til at Guds navn opprinnelig hadde stått der, men senere hadde blitt tatt ut. Hvordan kom de fram til den konklusjonen?

 Shadwell og Parker visste at Guds navn sto flere tusen steder i håndskriftene til det som ofte blir kalt Det gamle testamente, som hovedsakelig ble skrevet på hebraisk. Så de lurte på hvorfor de tilgjengelige håndskriftene til Det nye testamente ikke inneholdt den fullstendige formen av Guds navn. a Shadwell la også merke til at når det i de greske håndskriftene til Det nye testamente ble brukt uttrykk fra Det gamle testamente, for eksempel «Jehovas engel», hadde avskriverne ofte erstattet Guds navn med blant annet Kỵrios, det greske ordet for «Herre». – 2. Kongebok 1:3, 15; Apostlenes gjerninger 12:23.

 Før Shadwell og Parker utga sine oversettelser, hadde faktisk andre oversettere gjeninnført Guds navn i sine engelske oversettelser av Det nye testamente, men bare på noen relativt få steder. b Før Parker i 1863 utga oversettelsen A Literal Translation of the New Testament, var det etter alt å dømme ingen engelske oversettere som i stor utstrekning hadde gjeninnført Guds navn i Det nye testamente. Hvem var Lancelot Shadwell og Frederick Parker?

 Lancelot Shadwell (1808–1861), som var advokat og sønn av sir Lancelot Shadwell, Englands visekansler, tilhørte den anglikanske kirke. Han trodde på treenighetslæren, men hadde respekt for Guds navn og omtalte det som «det ærefulle navnet JEHOVA». I sin oversettelse av evangeliene Matteus og Markus (The Gospels of Matthew, and of Mark) brukte han navnet «Jehova» 28 ganger i hovedteksten og 465 ganger i de tilhørende notene.

 Shadwell kan ha lagt merke til at Guds navn opprinnelig sto i Det gamle testamente på hebraisk. Han sa at de som hadde erstattet Guds navn med ordet Kỵrios i den greske oversettelsen av Det gamle testamente, «ikke var ærlige oversettere».

 Første gang navnet «Jehova» står i Shadwells oversettelse, er i Matteus 1:20. Han skrev i en note til dette verset: «Ordet [Kỵrios] i dette og mange andre vers i NT [Det nye testamente] står for JEHOVA, Guds egennavn. Det er av største betydning at dette navnet blir gjeninnført i den engelske oversettelsen.» Han skrev også: «Det er nødvendig for at Gud skal bli æret. Han har gitt seg selv navnet JEHOVA, og vi kan ikke gjøre noe bedre enn å bruke det navnet når vi snakker om ham.» Så skrev han videre: «I den autoriserte oversettelsen av Bibelen [King James Version] finner man sjelden navnet JEHOVA … I stedet for Guds egennavn står det Herren.» Shadwell mente at «Herren» var «en uverdig tittel» å bruke som erstatning for Guds navn, og han la til at han selv også ble kalt «herre» på herregården, eller landeiendommen, sin.

 I 1859 utga Shadwell en oversettelse av Matteus, og i 1861 utga han en versjon som inneholdt både Matteus og Markus. Så tok arbeidet hans slutt, for han døde den 11. januar 1861, 52 år gammel. Men arbeidet var ikke bortkastet.

 En som la merke til Shadwells oversettelse av Matteus, var en rik forretningsmann som het Frederick Parker (1804–1888). Han hadde selv begynt å oversette Det nye testamente da han var rundt 20 år. I motsetning til Shadwell trodde ikke Parker på treenighetslæren. Han skrev: «[Måtte] hele den elskede [Guds] Sønns kirke … oppriktig slutte seg til sannheten … og tilbe den eneste allmektige Jehova.» Parker mente også at de håndskriftene av Det nye testamente som brukte Kỵrios både om Herren Gud og om Herren Jesus, gjorde det vanskelig å skille de to fra hverandre. Så han syntes det var interessant å se at Shadwell i visse sammenhenger hadde gjengitt Kỵrios med «Jehova».

 Hvordan kunne Parker forstå slike ting? Han studerte gresk og skrev flere bøker og brosjyrer om gresk grammatikk. Han ble også medlem av et engelsk bibelinstitutt som støttet forskning på bibelhåndskrifter. Formålet med forskningen var å kunne lage bedre engelske bibler. I 1842 begynte Parker å utgi sin oversettelse av Det nye testamente, som kom i flere deler og utgaver. c

 Parker hadde i noen år tatt opp slike spørsmål som: Når viser Kỵrios til Herren Jesus, og når viser det til Herren Gud? Hvorfor blir Kỵrios grammatikalsk sett ofte brukt som et navn og ikke som en tittel?

 Da Parker kom over kommentarene om Kỵrios i Shadwells 1859-oversettelse av Matteus, ble han overbevist om at Kỵrios i noen sammenhenger «bør oversettes med Jehova». Så han reviderte hele sin oversettelse av Det nye testamente og satte inn navnet «Jehova» alle de stedene han mente at sammenhengen eller grammatikken i den greske teksten tilsa det. Derfor inneholder Parkers 1863-utgave av Det nye testamente (A Literal Translation of the New Testament), som kom ut i ett bind, Guds navn 187 ganger i hovedteksten. Så vidt vi vet, er dette den første engelske utgaven som bruker Guds navn gjennom hele De kristne greske skrifter. d

 I 1864 utga også Parker A Collation of an English Version of the New Testament … With the Authorized English Version. Dette var en kollasjon, eller en sammenligning, av hans oversettelse og den autoriserte engelske oversettelsen. Ved hjelp av den kunne man se hvor og hvordan hans oversettelse var forskjellig fra den andre. e

 For å vise hvor verdifullt det var å gjeninnføre Guds navn, pekte han på flere vers i den autoriserte oversettelsen. Han viste for eksempel til Romerne 10:13, hvor det står: «For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.» Parker spurte: «[Hvordan] skulle noen kunne vite ut ifra den autoriserte engelske oversettelsen av disse versene at det er Jehova og ikke Sønnen, vår Herre Jesus Kristus, … det siktes til?»

 Parker brukte tusenvis av pund – en formue den gangen – på å utgi og annonsere for brosjyrene, bladene og skriftene sine. På bare et år brukte han faktisk 800 pund, et beløp som i dag ville ha tilsvart over 1,4 millioner kroner. Han sendte også gratis eksemplarer av mange av publikasjonene sine til bekjente og høytstående prester for at de skulle gjennomgå dem.

 Noen fagfolk latterliggjorde Parkers skrifter og hans oversettelser av Det nye testamente, som hadde et veldig begrenset opplag. På den måten viste de at de ikke anerkjente alt det som både Parker, Shadwell og andre gjorde for å gjeninnføre Guds egennavn i Det nye testamente på engelsk.

 Kanskje du også vil like denne lærerike timinutters videoen: Utstillingene på Warwick: «Bibelen og Guds navn»