I dag kan oppriktige religiøse mennesker selv sjekke om det de tror, er basert på Bibelen eller ikke. Sånn var det ikke på begynnelsen av 1500-tallet. Hvorfor ikke? Fordi de fleste ikke hadde tilgang til en bibel på sitt eget språk. Det gjorde at få kirkemedlemmer kunne sammenligne det kirken lærte, med det som faktisk står i Bibelen. Og prestene var til lite eller ingen hjelp. «Kirken i Sveits var moralsk fordervet», sier boken History of the Christian Church. «Prestene var uvitende, overtroiske og umoralske.»

 På denne tiden begynte Ulrich Zwingli å lete etter sannheten i Bibelen. Hva fant han ut? Hvordan fortalte han andre om det? Og hva kan vi lære av ham og det han trodde på?

 Som ung mann bestemte Zwingli seg for å bli katolsk prest. På den tiden måtte de som skulle bli prester, studere filosofi, kirketradisjon og kirkefedrenes skrifter – men Bibelen trengte de ikke å studere.

 Så hvordan begynte Zwingli å oppdage sannheter i Bibelen? Da han studerte på universitetet i Basel i Sveits, var han på forelesningene til Thomas Wyttenbach, som fordømte kirkens avlat. a Biografien Zwingli–God’s Armed Prophet sier at det var Wyttenbach som lærte Zwingli «at Kristus døde en gang for alle for våre synder». (1. Peter 3:18) Zwingli forsto at Jesu gjenløsningsoffer er det eneste som gjør at vi kan få tilgivelse for våre synder. Derfor avviste han at kirkelederne kunne tilgi synder i bytte mot penger. (Apostlenes gjerninger 8:20) Likevel fortsatte Zwingli studiene sine, og han ble katolsk prest da han var 22 år.

 Da Zwingli var i 20-årene, lærte han seg gresk for å forstå det språket som Det nye testamente opprinnelig er skrevet på. Han undersøkte også det Erasmus hadde skrevet. Og ut fra det han leste der, lærte han at Jesus er den eneste mellommannen mellom Gud og mennesker, akkurat som Bibelen sier. (1. Timoteus 2:5) Dette førte til at Zwingli begynte å tvile på den katolske læren om at mennesker kan bruke helgener for å kommunisere med Gud.

 Zwingli begynte å lete enda grundigere etter sannheten da han var i 30-årene. Samtidig var han feltprest i flere kriger i Europa der man kjempet om landområder i Italia. I slaget ved Marignano i 1515 så han at katolikker drepte katolikker i tusentall. Noen år senere skrev han av en kopi av De greske skrifter for hånd, og han lærte store deler av dem utenat. Fra 1519 bodde han i Zürich, det politiske maktsenteret i Sveits. Der kom han fram til at kirken burde fjerne læresetninger som ikke stemmer med Bibelen. Men hvordan kunne han hjelpe andre til å komme fram til det samme?

 Zwingli trodde at folk ville avvise religiøse løgner med en gang de fikk høre sannheten fra Bibelen. Så da han ble prest i den store Grossmünster-kirken i Zürich, la han en overraskende plan for hvordan han skulle legge opp prekenene sine: Han ville ikke lenger lese de latinske lektier b som prestene hadde brukt i flere hundre år. Han ville heller lese direkte fra Bibelen i prekenene sine, kapittel for kapittel, fra begynnelse til slutt. Han lot Bibelen forklare seg selv istedenfor å henvise til det kirkefedrene hadde skrevet. Hvis det var en passasje i Bibelen som var vanskelig å forstå, brukte han en enklere passasje for å forklare den. – 2. Timoteus 3:16.

 Zwingli hjalp folk til å forstå at Bibelen var nyttig i dagliglivet. Han lærte folk om moralnormene i Bibelen og sa at prestene ikke fulgte dem. I tillegg forkynte han at det var galt å be til helgener, å selge avlatsbrev og å tilbe Jesu mor, Maria. Hvordan reagerte folk? Etter at han hadde holdt sin første preken, sa noen: «Vi har aldri hørt en slik preken før!» Og en historiker skrev om Zwinglis katolske tilhørere: «De som hadde sluttet å gå i kirken fordi de avskydde prestenes sløvhet og umoralske oppførsel, kom nå tilbake.»

 I 1522 prøvde presteskapet å få Zürichs politikere til å stoppe folk fra å gjøre noe som gikk imot kirkens lære. Det førte til at Zwingli ble anklaget for kjetteri. Han nektet å inngå kompromiss og sluttet derfor som katolsk prest.

 Zwingli var ikke lenger prest, men han fortsatte å forkynne og prøve å overbevise andre om det han trodde på. Han ble populær blant folk på grunn av det han forkynte, og det førte til at Zürichs politikere ville høre på ham. Fordi han fikk politisk innflytelse, prøvde han å få igjennom religiøse reformer i Zürich. I 1523 fikk han for eksempel myndighetene til å forby alle religiøse læresetninger som ikke hadde støtte i Bibelen. I 1524 overtalte han dem til å forby avgudsdyrkelse. Representanter for myndighetene samarbeidet med folket og de lokale prestene om å ødelegge altere, religiøse bilder og relikvier. Boken Zwingli–God’s Armed Prophet sier: «Bortsett fra vikingenes plyndring av religiøse bygninger hadde vestkirken aldri opplevd slike bevisste ødeleggelser.» I 1525 hadde han fått myndighetene til å gjøre kirkens bygninger om til sykehus og til å tillate at munker og nonner kunne gifte seg. Han foreslo også at nattverden skulle erstattes med en enklere seremoni som var basert på det bibelske mønsteret. (1. Korinter 11:23–25) Historikere sier at det Zwingli gjorde, fikk Zürichs religiøse og politiske ledere til å samarbeide, og at det la grunnlaget for reformasjonen og den nye protestantiske religionen.

 Zwinglis viktigste arbeid var at han oversatte Bibelen. I løpet av 1520-årene samlet han en gruppe bibelkyndige menn, og de oversatte Bibelen ved å bruke en enkel metode. De leste ett og ett vers fra de hebraiske og greske grunntekstene og også fra andre respekterte oversettelser, blant annet den greske Septuaginta og den latinske Vulgata. Så snakket de om hva versene betydde, og skrev ned det de fant ut. Resultatet av arbeidet deres med å forklare og oversette Bibelen ble Züricher Bibel, som kom ut i ett bind i 1531.

 Zwingli var kanskje oppriktig, men han var også aggressiv og respekterte ikke det andre trodde på. I 1525 deltok han i rettsprosessen mot anabaptistene, som i motsetning til Zwingli var imot barnedåp. Da domstolene senere innførte dødsstraff for alle som var imot barnedåp, syntes ikke Zwingli at denne straffen var for streng. Han prøvde også å få politiske ledere til å bruke militær makt for å tvinge folk til å akseptere de nye læresetningene. Men i mange områder i Sveits der katolisismen sto sterkt, nektet folk å godta reformene hans. Dette førte til en borgerkrig, og Zwingli ble med soldatene fra Zürich ut i kampen. Der ble han drept, bare 47 år gammel.

 Ulrich Zwingli gjorde virkelig noe som forandret historien, men han er ikke like berømt som de protestantiske reformatorene Martin Luther og Jean Calvin. Zwingli gikk hardere ut mot den romersk-katolske kirke enn det Martin Luther gjorde. Og Zwinglis arbeid gjorde det lettere for folk å godta det Jean Calvin lærte. På grunn av dette har noen kalt ham reformasjonens tredje mann.

 Det Zwingli blir husket for, er både negativt og positivt. For å spre oppfatningene sine ble han sterkt engasjert i politikk og var villig til å gå i krig. Han mislyktes i å etterligne Jesus Kristus, som nektet å involvere seg i politikk og lærte etterfølgerne sine å elske sine fiender, ikke drepe dem. – Matteus 5:43, 44; Johannes 6:14, 15.

 Samtidig blir han husket som en engasjert bibelstudent som brant for å dele det han lærte, med andre. Han oppdaget mange bibelske sannheter og hjalp andre til å gjøre det samme.