Etter den andre verdenskrig lå store deler av Europa i ruiner. Men noe som var positivt, var at Jehovas vitner og andre hadde blitt løslatt fra nazistenes konsentrasjonsleirer. Likevel var ikke livet lett for Jehovas folk. Som mange andre manglet de både mat, klær, et sted å bo og andre nødvendige ting. Søster Karin Hartung sier: «Fordi det var alvorlig boligmangel, måtte alle ha slektninger boende hos seg eller leie ut rom i leiligheten sin.» En stund måtte søster Gertrud Pötzinger, som hadde sittet i konsentrasjonsleir i sju og et halvt år, bo i et redskapsskur og sove i en stol. a

 Hva gjorde Jehovas organisasjon for å dekke behovene til brødre og søstre i krigsrammede områder? Og hva kan vi lære av dem som opplevde den vanskelige etterkrigstiden?

 Jehovas organisasjon var rask til å hjelpe Jehovas vitner i Europa. Nathan Knorr og Milton Henschel fra hovedkontoret besøkte brødrene og søstrene for å finne ut hva de trengte. I løpet av november og desember 1945 reiste de til England, Sveits, Frankrike, Belgia, Nederland, Danmark, Sverige, Finland og Norge. Bror Knorr skrev: «For første gang så vi med egne øyne ødeleggelsene i Europa etter krigen.»

 Bror Knorr fikk ikke innreisetillatelse til Tyskland på det tidspunktet. Men Erich Frost, som førte tilsyn med avdelingskontoret i Tyskland, dro ut av landet for å treffe ham. b «Bror Knorr ga oss praktiske råd og lovte å hjelpe oss med mat og klær», fortalte Erich. «Snart kom det store forsendelser med mel, fett, havregryn og andre matvarer til Tyskland. I tillegg sendte Jehovas vitner i andre land store kasser med klær, blant annet dresser, undertøy og sko.» Da brødrene og søstrene fikk disse tingene, gråt de gledestårer fordi de var så takknemlige. Og «dette hjelpeprogrammet var ikke bare et engangstilfelle», står det i en rapport. «Hjelpeforsyningene fortsatte å komme i to og et halvt år!» c

 Etter hvert som levestandarden ble bedre, fortsatte vitnene å fokusere på det å tjene Jehova. Hva var det som hjalp dem?

 De hadde en god åndelig rutine. (Efeserne 5:15, 16) Under krigen hadde det vært vanskelig for vennene å få tak i bibelske publikasjoner og fortsette med sine åndelige rutiner. Men etter krigen begynte møtene og forkynnelsesarbeidet å normalisere seg. Jürgen Rundel, som bor i Østerrike, forteller: «Publikasjonen Budbringer d og de reisende tilsynsmennene våre oppmuntret oss til å ha en god åndelig rutine.» Han sier videre: «Vi fokuserte på Jehova, Jesus, vårt personlige bibelstudium og tjenesten. Vi hadde ingen TV eller andre ting som kunne distrahere oss.»

 Søster Ulrike Krolop sier: «Jeg husker hvor glad jeg var når jeg kunne studere dype åndelige sannheter. Mannen min var veldig flink til det. Hver gang vi fikk et nytt nummer av Vakttårnet, la han alt annet til side og begynte å studere det.» Karin, som ble sitert tidligere, sier: «Under krigen så vi hvor fort man kan miste eiendelene sine. Men selv om vi hadde få bibelske publikasjoner, fikk vi det vi trengte for å holde troen vår sterk. Jehova belønnet virkelig sine lojale tjenere.»

 De begynte å forkynne igjen med en gang. (Matteus 28:19, 20) Under krigen hadde ikke Jehovas folk kunnet forkynne og undervise fritt. En bror som heter Friedhelm, fortalte at etter krigen «begynte alle å forkynne igjen med en gang». Ulrike sier: «Den første som forkynte for familien til mannen min, hadde fortsatt på seg fangedrakten fra konsentrasjonsleiren! Så han begynte tydeligvis å forkynne igjen med det samme.» Jürgen sier: «Etter krigen var alle veldig ivrige etter å komme i gang igjen i forkynnelsen. Mange unge brødre og søstre begynte i heltidstjenesten.»

 Familien til Ulrike kom i sannheten etter krigen. Ulrike sier: «Livet i de utbombede byene var forferdelig.» Mange bodde faktisk i ruinene! Så hvordan fant vitnene folk de kunne forkynne for? «Vi så etter lys fra lamper eller røyk fra ovnsrør», forteller Ulrike.

 De oppmuntret hverandre. (1. Tessaloniker 5:11) Under krigen var det mange Jehovas vitner som ble behandlet på en grusom måte. Men etter krigen fokuserte de ikke på hva de hadde gjennomgått. I stedet oppmuntret de hverandre. Troen deres hadde ‘blitt prøvd og vist seg å være ekte’, og det ga dem stor glede. (Jakob 1:2, 3) Johannes, som nå bor i USA, sier: «Kretstilsynsmannen vår, som hadde sittet i konsentrasjonsleir, fortalte mange oppmuntrende historier om hvordan Jehova hadde hjulpet brødrene og søstrene. Disse historiene var veldig trosstyrkende.»

 Etter krigen styrket brødrene og søstrene vennskapet sitt med Jehova ved å tenke tilbake på «hvordan han hadde hjulpet dem i konsentrasjonsleirene og besvart bønnene deres», sier Johannes. Nå som de var frie, fortsatte de å ha gode åndelige rutiner ved å lese i Bibelen regelmessig og gå på møtene og på feltet. De «så fortsatt tynne og svake ut», forteller Elisabeth, som var på stevnet i Nürnberg i 1946. «Likevel var de glødende i ånden når de fortalte oss hva de hadde opplevd.» – Romerne 12:11.

 De holdt seg nær til sine brødre og søstre. (Romerne 1:11, 12) Under krigen kunne ikke vennene komme sammen fritt på grunn av den harde forfølgelsen. Karin sier: «De besøkte ikke hverandre så ofte, for de ville ikke tiltrekke seg oppmerksomhet fra myndighetene og utsette brødrene og søstrene for fare.» Sånn var det selvfølgelig ikke etter krigen. Friedhelm sier: «Alt brødrene og søstrene gjorde, gjorde de sammen. Møtene og forkynnelsen var det viktigste i livet for dem.»

 I den første tiden etter krigen «var det veldig få av oss som hadde bil», forteller Dietrich, en tysk eldstebror. «Derfor gikk vi til møtene, og vi gjorde det i grupper. Det at vi var sammen på den måten, styrket båndet mellom oss, og vi følte oss som en familie.»

 I dag opplever mange Jehovas vitner vanskeligheter på grunn av naturkatastrofer, sykdom, krig, forfølgelse og økte levekostnader. (2. Timoteus 3:1) Men vi trenger ikke å bli altfor bekymret. Hvorfor ikke? Eksempelet til våre trofaste brødre og søstre i Nazi-Tyskland forsikrer oss om at Gud vil fortsette å støtte oss nå i disse vanskelige siste dager. Vi vil ha den samme innstillingen som apostelen Paulus, som skrev: «Vi kan … være ved godt mot og si: ‘Jehova er min hjelper, jeg blir ikke redd. Hva kan vel et menneske gjøre meg?’» – Hebreerne 13:6.