Den 21. oktober 1940 erklærte New Zealand Jehovas vitner for å være en statsfiendtlig organisasjon og en trussel mot den offentlige sikkerhet. Selv om denne erklæringen førte til store vanskeligheter for Jehovas vitner, lot de seg ikke skremme. De fortsatte for eksempel å komme sammen på møter, til tross for at de risikerte at politiet kom stormende inn og arresterte dem.

 En mann som het Andy Clarke, og som var gift med et Jehovas vitne som het Mary, så hvor fast bestemt hun var på å fortsette å gå på møtene selv om det var farlig. Han var redd for at hun skulle bli arrestert mens hun var på et møte. Selv om han ikke hadde pleid å bli med henne på møtene før, begynte han med det nå. Han sa til henne: «Hvis de skal arrestere deg, får de arrestere meg også!» Fra da av var Andy med Mary på hvert eneste møte. Etter hvert ble også han et døpt vitne. Marys besluttsomhet trass i forfølgelse var typisk for mange Jehovas vitner på New Zealand under den andre verdenskrig.

 En dag stoppet politiet den 78 år gamle John Murray mens han gikk fra dør til dør for å snakke med folk om Bibelen. Domstolen erklærte ham skyldig i å ha deltatt i virksomheten til en statsfiendtlig organisasjon. Flere titall andre vitner ble også stilt for retten. Noen av dem ble bøtelagt, mens andre fikk fengselsdommer på opptil tre måneder om gangen.

 På grunnlag av sin kristne samvittighet nektet Jehovas vitner militærtjeneste. (Jesaja 2:4) Det førte til at mange av dem ble utsatt for store vanskeligheter da de ble innkalt til militærtjeneste under krigen. Omkring 80 Jehovas vitner ble på grunn av militærnekting sendt til fangeleirer og måtte bli der så lenge krigen varte. Selv der, til tross for hard mishandling og ekstrem kulde om vinteren, fortsatte disse brødrene å tilbe Jehova med glede.

 Vitnene i fangeleirene gikk straks i gang med å organisere regelmessige åndelige aktiviteter. De fungerte som en menighet, med faste møter og opplegg for forkynnelse for andre fanger. Vitnene fikk til og med lov til å holde stevner i noen av leirene, med en vakt til stede. Noen fanger ble kjent med Bibelens sannhet i leirene og ble døpt der.

 Bruce, den yngste sønnen til Mary og Andy, som er nevnt tidligere, så på den tiden han var i fangenskap, som en mulighet til å utvide sin åndelige utdannelse. Han fortalte senere: «For meg var det som å gå på skole, for jeg kunne øse av den store kunnskapen til de erfarne brødrene i leirene.»

 I 1944 vurderte myndighetene å sette fri noen av dem som var i fangeleirene. Men militæret ville ikke gå med på det, for de var overbevist om at hvis vitnene ble løslatt, ville de fortsette å snakke med andre om sin tro. I rapporten sto det: «Selv om det å fortsette å holde disse folkene i fangenskap vil gi en viss kontroll over fanatismen deres, vil det aldri forandre dem.»

 På grunn av den publisiteten forbudet skapte, var det en del som ble nysgjerrige på Jehovas vitner. Mange innså etter hvert at Jehovas vitner overhodet ikke var en trussel mot den offentlige sikkerhet. De forsto at vitnene var harmløse, fredelige kristne. Som følge av det økte antall Jehovas vitner på New Zealand fra 320 i 1939 til 536 i 1945!

 Det hendte at rettsindige myndighetspersoner ga uttrykk for at de forsto at forbudet mot Jehovas vitner var urettferdig. Etter at en dommer for eksempel hadde hørt bevisene mot en bror som hadde forkynt, avviste han saken. Han sa: «Det strider fullstendig med min tankegang og min lovforståelse å betrakte det å distribuere bibler som en kriminell handling.»

 Da forbudet endelig ble opphevet ved krigens slutt, var vitnene mer bestemt enn noen gang på å hjelpe sine medmennesker til å lære om Guds rike. I 1945 sendte avdelingskontoret et brev til alle menighetene på New Zealand hvor det sto: «La oss være taktfulle, vennlige og gode mot alle. Unngå kontroverser og konflikter. Husk at de vi møter, er oppriktige i sin tro og samvittighetsfullt prøver å leve etter den. ... Mange av dem er Herrens ‘får’, som vi må lede til Jehova og hans rike.»

 I dag fortsetter Jehovas vitner på New Zealand å forkynne Bibelens budskap for dem som bor der, og for turister som kommer på besøk. En dag, på bare et par timer, snakket en gruppe på 4 Jehovas vitner i Turangi med 67 besøkende fra 17 land!

 Det er tydelig at folk på New Zealand ser på Jehovas vitner som fredelige, gode kristne som har stor respekt for Bibelen. Hvert år blir flere hundre døpt som Jehovas vitner. I 2019 var det over 14 000 vitner i dette landet langt mot sør som tjener Jehova med glede.