HÅKAN DAVIDSSON | LIVSHISTORIE
Jeg har fått hjelpe til med å gjøre sannheten kjent på flere språk
Jeg er født og oppvokst i Sverige. Da jeg var tenåring, ble jeg påvirket av folk som ikke tror at det finnes en Gud. Så da faren min, moren min og en av lillesøstrene mine begynte å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner, var jeg ikke interessert.
Etter at faren min hadde invitert meg flere ganger til å bli med på bibelstudiet, ble jeg til slutt med. Jeg ble imponert over hvor nøyaktig Bibelen er når den kommer inn på vitenskapelige emner. Etter hvert ble jeg overbevist om at Bibelen er Guds Ord, og at Jehovas vitner har sannheten og lever etter det som står i Bibelen. I 1970 ble jeg døpt på den samme dagen som faren min. Noen år senere ble moren min og de to søstrene mine døpt.
Mange på min alder var bare opptatt av å feste. Jeg må innrømme at jeg som 17-åring syntes det virket fristende å leve som dem. Men det ekteparet som studerte med meg, utstrålte en slik glede over å være i heltidstjenesten at jeg fikk lyst til å begynne i heltidstjenesten selv. Og jeg gjorde til slutt det da jeg var 21 år.
Jeg likte pionertjenesten så godt at jeg angret på at jeg ikke hadde begynt tidligere. Jeg likte spesielt godt å forkynne i havnen i Göteborg, der jeg traff mange blant mannskapene på lasteskipene som snakket andre språk.
De siste 50 årene har jeg hatt en spesiell mulighet til å være med på å gjøre det gode budskap kjent for mennesker fra forskjellige språkgrupper. Jeg kan fortelle hvordan det hele begynte.
Arbeidet med MEPS
For å forsørge meg selv i pionertjenesten jobbet jeg deltid som typograf. På den tiden gikk trykkeribransjen inn i en ny æra. I stedet for å bruke blysats overførte man nå tekst og bilder med fotosats. Jeg lærte å bruke det siste innen datastyrt fotosetting til å lage plater for trykkpresser.
I 1980 giftet jeg meg med Helene, en pionersøster som i likhet med meg syntes det var spennende å treffe mennesker fra andre deler av verden og bli kjent med nye kulturer. Målet vårt var å gå på Gilead og bli misjonærer.
Men fordi jeg hadde erfaring som typograf, ble Helene og jeg invitert til Betel i Sverige. Organisasjonen var opptatt av å ta i bruk ny teknologi for å trykke på en mer effektiv måte. I 1983 ble vi derfor sendt til Betel i Wallkill i staten New York for å få opplæring i et datasystem som en gruppe brødre og søstre holdt på med å utvikle. Datasystemet het MEPS a og var et flerspråklig elektronisk fotosatssystem.
Vi lærte at MEPS er et datasystem som gjør det mulig å behandle tekst med mange forskjellige skrifttegn og alfabeter, kombinere teksten med illustrasjonsmaterialet og gjøre den klar til trykking. Vår oppgave ville være å hjelpe til med å utforme skrifttegn i MEPS, slik at litteraturen vår kunne bli trykt på flere språk. Nå, flere tiår senere, utgir Jehovas vitner publikasjoner på godt over 1000 språk!
Senere ble Helene og jeg sendt til Asia for at vi skulle hjelpe til med å føye flere språk til MEPS. Vi var veldig motivert for å være med på å gjøre det gode budskap tilgjengelig på flere språk!
Et kultursjokk
I 1986 landet Helene og jeg i India. Det var litt av et kultursjokk for oss! Da vi ankom Bombay, som nå heter Mumbai, ble vi helt satt ut av de uvante omgivelsene. Vi følte at den svenske kulturen og den indiske kulturen var så forskjellige som det bare går an! I løpet av den første uken vurderte vi faktisk å reise hjem igjen.
Men etter den første uken kom vi begge til samme konklusjon: «Vi har jo alltid hatt lyst til å bli misjonærer, så hvordan kan vi gi opp nå som vi endelig har fått i oppgave å tjene i et annet land? Vi må bare lære oss å tilpasse oss den nye situasjonen.»
Så i stedet for å rømme fra oppdraget bestemte vi oss for å lære så mye vi kunne om denne helt annerledes livsstilen. Da Helene og jeg gjorde det, ble vi fort veldig glad i India. Ja, siden den gangen har vi faktisk lært oss to indiske språk, gujarati og panjabi.
Til Myanmar
I 1988 ble vi sendt til Myanmar (Burma), et land som ligger mellom Kina, India og Thailand. I Myanmar var det politisk uro, og det var militær unntakstilstand i store deler av landet. På den tiden støttet MEPS kun språk med latinske bokstaver, så det kunne ikke behandle de skrifttegnene som ble brukt i landet. Det var heller ingen annen programvare som kunne det. Så vår første oppgave var å hjelpe til med å designe skrifttegnene og ta dem med til Wallkill, så vi kunne laste dem opp i MEPS.
På flyplassen hadde Helene dokumentene med de nye skrifttegnene i håndvesken sin. På grunn av den ustabile politiske situasjonen på den tiden risikerte vi å bli arrestert hvis grensevaktene fant ut at vi hadde med oss litteratur på burmesisk. Men da Helene ble visitert, holdt hun bare vesken i hendene da hun hevet armene. Det var ingen som la merke til håndvesken!
I tillegg til nye skrifttegn fikk oversetterne i Myanmar bærbare datamaskiner, skrivere og opplæring i å bruke MEPS. De fleste av disse oversetterne hadde aldri sett en datamaskin før, men de var villige til å lære nye ting. Snart trengte de ikke lenger å bruke gammeldagse kommersielle trykkpresser som krevde at man laget blysats for hånd. Dette betydde at kvaliteten på publikasjonene våre med en gang ble bedre.
Videre til Nepal
I 1991 ble Helene og jeg spurt om å hjelpe til i Nepal, et land som ligger langs sørskråningen av Himalaya. På den tiden var det bare én menighet i hele landet, og det var bare noen få publikasjoner på nepalesisk.
Det tok ikke lang tid før flere publikasjoner ble oversatt og distribuert i distriktet. I dag er det omkring 3000 Jehovas vitner i mer enn 40 menigheter i Nepal, og det var over 7500 som overvar minnehøytiden i 2022!
En brosjyre på lahu
I midten av 1990-årene begynte misjonærer som holdt til i byen Chiang Mai i Thailand, å forkynne for folkegruppen lahu. Lahuene bor i fjellene i grensestrøkene mellom Kina, Laos, Myanmar, Thailand og Vietnam. Men vi hadde ikke noen publikasjoner på språket deres.
En ung mann som studerte sammen med misjonærene, oversatte brosjyren «Se, jeg gjør alle ting nye» fra thai til lahu. Etterpå samlet han og andre lahuer sammen penger og sendte det sammen med brosjyren til avdelingskontoret. De sendte også et brev der de skrev at de ville at alle som snakket lahu, skulle få muligheten til å bli kjent med den sannheten som de hadde lært gjennom brosjyren.
Noen år senere hadde Helene og jeg gleden av å gi lahu-oversetterne opplæring i å bruke MEPS. En av oversetterne var en nylig døpt bror som tjente ved oversettelseskontoret i Chiang Mai. Det var litt av en overraskelse å få vite at han var den unge mannen som hadde oversatt «Se, jeg gjør alle ting nye»-brosjyren til lahu!
I 1995 reiste Helene og jeg tilbake til India, der vi samarbeidet med oversetterne på avdelingskontoret og sørget for at de fikk det de trengte for å kunne bruke MEPS i arbeidet sitt. I dag finnes det nok litteratur på mange av de språkene som snakkes der, slik at folk kan studere og etter hvert bli døpt.
Et givende liv
Helene og jeg har vært på avdelingskontoret i Storbritannia siden 1999. Vi arbeider for avdelingen MEPS Programming på hovedkontoret. Vi har gledet oss mye over å forkynne i gujarati- og panjabi-distriktet i London. Hver gang det kommer et nytt språk på jw.org, ser vi etter muligheter til å forkynne for dem som snakker det språket i distriktet vårt.
Jeg er så glad for at jeg tidlig satte meg åndelige mål i stedet for å gjøre som «festløvene». Når Helene og jeg ser tilbake, angrer vi ikke på det valget vi tok om å satse på heltidstjenesten. Vi har hatt gleden av å besøke mer enn 30 land og har fått se på nært hold hvordan det gode budskap har nådd hver nasjon, stamme og språkgruppe! – Åpenbaringen 14:6.
a MEPS sto den gangen for Multilanguage Electronic Phototypesetting System. Nå står det for Multilanguage Electronic Publishing System (flerspråklig elektronisk publiseringssystem). MEPS brukes også til å produsere digitale publikasjoner.