I bibelsk tid var det å faste noe Gud godkjente når det ble gjort med et rett motiv. Men hvis det ble gjort med urette motiver, var det noe Gud ikke likte. Når det gjelder vår tid, verken påbyr eller forbyr Bibelen mennesker å faste.

•   Når de søkte hjelp og veiledning fra Gud. De jødene som dro fra Babylon til Jerusalem, fastet for å vise hvor oppriktig de ønsket Guds hjelp. (Esra 8:21–23) Det hendte at Paulus og Barnabas fastet når de skulle utnevne eldste i menighetene. – Apostlenes gjerninger 14:23.

•   Når de skulle fokusere på Guds hensikt. Etter at Jesus var blitt døpt, fastet han i 40 dager for å forberede seg på å gjøre Guds vilje i den tjenesten som lå foran ham. – Lukas 4:1, 2.

•   Når de ville vise at de angret sine synder. Gjennom profeten Joel sa Jehova til illojale israelitter: «Vend tilbake til meg av hele deres hjerte, med faste og gråt og klage.» – Joel 2:12–15.

•   Når de feiret soningsdagen. Den loven Gud ga nasjonen Israel, inneholdt et påbud om faste på den årlige soningsdagen. a (3. Mosebok 16:29–31) Det var passende at israelittene fastet på denne dagen, for det minnet dem om at de var ufullkomne og trengte Guds tilgivelse.

•   For å imponere andre. Jesus viste at religiøs faste bør være en sak mellom den enkelte og Gud. – Matteus 6:16–18.

•   For å framstå som rettferdig. Det at noen faster, gjør dem ikke bedre enn andre, verken moralsk eller åndelig sett. – Lukas 18:9–14.

•   For å prøve å kompensere for at man praktiserer noe som er galt. (Jesaja 58:3, 4) Gud godkjente bare faste hvis man samtidig var lydig og angret oppriktig.

•   For å utføre et religiøst ritual. (Jesaja 58:5–7) På dette området er Gud som en far som ikke ønsker at barna skal si at de er glad i ham av ren pliktfølelse. Han vil at det skal komme fra hjertet.

 Nei. Gud krevde at israelittene skulle faste på soningsdagen, men da Jesus gjorde soning for, eller gjorde opp for, angrende menneskers synder en gang for alle, opphørte ordningen med soningsdagen. (Hebreerne 9:24–26; 1. Peter 3:18) De kristne er ikke underlagt Moseloven, som soningsdagen var en del av. (Romerne 10:4; Kolosserne 2:13, 14) Det er derfor opp til hver enkelt kristen å avgjøre om han ønsker å faste eller ikke. – Romerne 14:1–4.

 De kristne er klar over at det å faste ikke er det sentrale i deres tilbedelse. Bibelen knytter aldri det å faste til glede. Sann tilbedelse er imidlertid kjennetegnet av glede og gjenspeiler personligheten til Jehova, ‘den lykkelige Gud’. – 1. Timoteus 1:11; Forkynneren 3:12, 13; Galaterne 5:22.

 Misforståelse: De kristne bør faste når de skal minnes Jesu død.

 Faktum: Jesus befalte ikke disiplene å faste når de skulle minnes hans død. (Lukas 22:14–18) Jesus sa riktignok at disiplene skulle faste når han døde, men dette var ikke et påbud – han konstaterte bare hva som kom til å skje. (Matteus 9:15) Bibelen sa at kristne som var sultne, skulle spise hjemme før de kom sammen for å minnes Jesu død. – 1. Korinter 11:33, 34.