Han satt på bakken, og kroppen hans var full av smertefulle byller eller åpne sår, fra hode til fot. Se ham for deg der han satt alene, sammensunket med bøyd hode og så kraftløs at han så vidt orket å vifte vekk fluene som summet rundt ham. Som et uttrykk for sorg hadde han satt seg i asken, og han kunne ikke gjøre noe annet enn å skrape den syke huden med et potteskår. Han hadde mistet så mye og hadde gått fra å være en respektert mann til å bli en som ble foraktet! Vennene hans, naboene hans og slektningene hans hadde vendt ham ryggen. Folk, til og med barn, gjorde narr av ham. Han trodde at hans Gud, Jehova, også hadde vendt seg mot ham, men der tok han feil. – Job 2:8; 19:18, 22.

 Denne mannen var Job. Gud sa rosende om ham: «Det finnes ingen som ham på jorden.» (Job 1:8) Flere hundre år senere så Jehova fortsatt på Job som et av de mest rettferdige menneskene som hadde levd. – Esekiel 14:14, 20.

 Opplever du vanskeligheter og motgang? Da kan historien om Job være til stor trøst for deg. Den kan også lære deg noe om en egenskap som alle trofaste tjenere for Gud trenger: integritet. Mennesker viser integritet i sitt forhold til Gud når de har en så helhjertet og lojal kjærlighet til ham at de fortsetter å gjøre hans vilje selv når de har det svært vanskelig. La oss se litt nærmere på historien om Job og hva vi kan lære av den.

 Det er grunn til å tro at historien om Jobs liv ble skrevet ned av den trofaste mannen Moses en tid etter at Job døde. Jehova inspirerte Moses til ikke bare å fortelle om hendelser på jorden som berørte Job, men også om noen hendelser som fant sted i himmelen.

 I begynnelsen av beretningen leser vi om at Job levde et godt og lykkelig liv. Han var en velstående mann som var kjent og respektert i landet Us – muligens i det nordlige Arabia. Han var gavmild mot dem som var i nød, og tok seg av de svake i samfunnet. Job og hans kone hadde blitt velsignet med ti barn. Framfor alt var Job et åndelig menneske. Han hadde et sterkt ønske om å glede Jehova, slik hans fjerne slektninger Abraham, Isak, Jakob og Josef hadde hatt. I likhet med disse patriarkene fungerte Job som prest for familien sin – han bar regelmessig fram ofre på vegne av barna sine. – Job 1:1–5; 31:16–22.

 Men plutselig er det et sceneskifte i historien om Job. Vi får et glimt inn i himmelen, og vi får vite om ting som Job ikke kan ha kjent til. Jehovas trofaste engler samlet seg foran Jehova, og den opprørske engelen Satan stilte seg opp sammen med dem. Jehova visste at Satan foraktet den rettferdige Job, så han henvendte seg til Satan og pekte på Jobs enestående integritet. Satan svarte freidig: «Er det uten grunn at Job frykter Gud? Har ikke du vernet om ham og hans hus og alt han har?» Satan hater mennesker som har integritet, for når de viser en slik helhjertet lojalitet mot Jehova Gud, avslører de Satan som den ukjærlige forræderen han er. Så Satan påsto at det bare var av egeninteresse Job tjente Gud. Satan hevdet at hvis Job mistet alt, ville han forbanne Jehova rett opp i ansiktet! – Job 1:6–11.

 Uten at Job visste det, ga Jehova ham et stort privilegium: å bevise at Satan tok feil. Satan fikk lov til å ta fra Job alt han hadde. Det var bare Job selv han ikke fikk røre. Satan gikk ivrig i gang med å sette sin sadistiske plan ut i livet. På en og samme dag ble Job rammet av den ene tragedien etter den andre. Han fikk vite at husdyrene hans – først oksene og eslene, så sauene og deretter kamelene – plutselig var blitt stjålet eller drept. Og noe som var verre, var at nesten alle tjenerne som passet dyrene, var blitt drept. Det ble fortalt ham at sauene og de som passet dem, døde på grunn av «ild fra Gud» – muligens lyn. Før Job fikk tatt inn over seg at så mange mennesker hadde dødd, og at han nå kom til å bli fattig, kom den aller verste beskjeden. Mens de ti barna hans var samlet hjemme hos den eldste sønnen, hadde det plutselig kommet en sterk vind som hadde fått huset til å rase sammen over dem, slik at alle døde! – Job 1:12–19.

 Det er vanskelig, kanskje umulig, å forestille seg hvordan Job må ha følt det. Han flerret klærne sine, klipte av seg håret og kastet seg til jorden. Han sa: «Jehova har gitt, og Jehova har tatt.» Satan hadde på en utspekulert måte fått det til å se ut som om det var Gud som sto bak disse katastrofene. Likevel forbannet ikke Job Gud, slik Satan hadde sagt at han kom til å gjøre. I stedet sa Job: «Måtte Jehovas navn fortsatt bli lovprist.» – Job 1:20–22.

 Satan ble rasende og nektet å gi seg. Igjen kom han og trådte fram for Jehova en gang englene var samlet. Og igjen roste Jehova Job for hans integritet, som han ikke hadde gitt slipp på til tross for alle angrepene fra Satan. Satan svarte: «Hud for hud. Et menneske vil gi alt det han har, for sitt liv. Men prøv til en forandring å rekke ut hånden og røre ved hans kjøtt og ben. Da kommer han til å forbanne deg rett opp i ansiktet.» Satan var sikker på at hvis Job ble syk nok, ville han forbanne Gud. Jehova, som hadde full tillit til Job, ga Satan lov til å ramme ham med sykdom – men tillot ham ikke å ta livet av ham. – Job 2:1–6.

 Snart var Job i den situasjonen som er beskrevet i begynnelsen av artikkelen. Forestill deg hvor ute av seg hans kone må ha vært. Hun var allerede knust av sorg over å ha mistet de ti barna sine, og nå måtte hun se på at mannen hennes hadde det forferdelig vondt, uten at hun kunne hjelpe ham! Fortvilet sa hun til ham: «Holder du fortsatt fast ved din integritet? Forbann heller Gud og dø!» Job syntes ikke det lignet henne, som han var så glad i, å si noe slikt. Han kunne bare si at hun snakket som en ufornuftig kvinne. Job ville ikke forbanne sin Gud. Han sa ikke noe syndig. – Job 2:7–10.

 Visste du at denne triste, sanne historien angår deg personlig? Legg merke til at Satan rettet sin ondsinnede anklage ikke bare mot Job, men også mot mennesker generelt. Han sa: «Et menneske vil gi alt det han har, for sitt liv.» Satan tror med andre ord at det ikke er mulig for noen av oss å være lojal mot Jehova! Han påstår at du egentlig ikke elsker Gud, at du raskt ville ha vendt Gud ryggen for å redde ditt eget skinn. I virkeligheten sier Satan at du er like egoistisk som ham! Har du lyst til å bevise at han tar feil? Vi har alle sammen det privilegiet. (Ordspråkene 27:11) La oss nå se hva som var den neste utfordringen Job ble stilt overfor.

 Tre menn som kjente Job – beretningen omtaler dem som «venner» eller «bekjente» – fikk høre om vanskelighetene hans og dro for å besøke ham og trøste ham. Da de så ham på avstand, kjente de ham ikke igjen. Forpint og med hud som var blitt svart på grunn av sykdommen, var han bare en skygge av seg selv. De tre mennene – Elifas, Bildad og Sofar – lot som om de sørget veldig over Jobs lidelser, ved å gråte høyt og kaste jord over hodet. Så satte de seg ned hos Job og sa ingenting. I en hel uke satt de der, dag og natt, uten å si et eneste ord. Vi bør ikke forveksle tausheten deres med medfølelse, for de viste ham ingen interesse ved å stille spørsmål og fant kun ut det som var opplagt – at Job hadde det veldig vondt. – Job 2:11–13; fotn.; 30:30.

 Til slutt måtte Job få i gang samtalen selv. Med ord som var fylt med smerte, forbannet han den dagen han ble født. Og han avslørte en av de viktigste grunnene til at han følte seg så elendig: Han trodde at det var Gud som var årsak til problemene hans. (Job 3:1, 2, 23) Selv om Job fortsatt var en troens mann, hadde han et desperat behov for trøst. Men da de tre bekjente begynte å snakke, forsto Job raskt at det hadde vært bedre om de tidde stille. – Job 13:5.

 Elifas, som muligens var den eldste av dem og mye eldre enn Job, var den som tok ordet først. Etter hvert kom også de to andre med innlegg, og stort sett diltet de etter Elifas og sa ting i samme gate som ham. Noe av det disse tre sa, kan ha virket harmløst, for det var ispedd slike selvfølgeligheter som at Gud er opphøyd, og at han straffer de onde og lønner de gode. Men helt fra starten av var det en undertone av uvennlighet i det de sa. Elifas brukte et overforenklet resonnement: Hvis Gud er god og han straffer de onde og Job tydeligvis ble straffet, hvilken konklusjon var det da logisk å trekke? Måtte ikke Job da være ond på en eller annen måte? – Job 4:1, 7, 8; 5:3–6.

 Naturlig nok var ikke Job enig i det resonnementet. Han avviste det helt. (Job 6:25) Men de tre trøsterne ble mer og mer overbevist om at Job hadde gjort noe galt som han holdt skjult – han måtte jo ha fortjent alt det vonde som rammet ham. Elifas anklaget Job for å være arrogant og ond og for ikke å ha gudsfrykt. (Job 15:4, 7–9, 20–24; 22:6–11) Sofar ba Job om å slutte å gjøre onde ting og slutte å finne glede i synd. (Job 11:2, 3, 14; 20:5, 12, 13) Og Bildad sa noe som var spesielt vondt. Han mente at barna til Job måtte ha syndet på en eller annen måte, og at det at de omkom, derfor bare var fortjent! – Job 8:4, 13.

 Disse mennene, som tenkte helt feil, gjorde også noe som var enda verre. De satte spørsmålstegn ikke bare ved Jobs integritet, men ved selve tanken om integritet! I sitt første innlegg fortalte Elifas om et uhyggelig møte med en ånd. Denne opplevelsen med en demon fikk Elifas til å trekke en skadelig konklusjon: Gud «har ingen tro på sine tjenere» og «finner feil hos sine engler». Ifølge det resonnementet kan vi små mennesker aldri gjøre Gud fornøyd! Senere hevdet Bildad at Gud ikke brydde seg om Jobs integritet – like lite som han ville ha brydd seg om integriteten til en larve! – Job 4:12–18; 15:15; 22:2, 3; 25:4–6.

 Har du noen gang prøvd å trøste en som har det veldig vondt? Det er ikke lett. Men vi kan lære mye av Jobs bekjente – først og fremst når det gjelder hva vi ikke bør si. I sin lange strøm av høyttravende ord og dårlige resonnementer tiltalte de ikke Job ved navn en eneste gang! De tenkte ikke på at Job var helt knust, og forsto ikke at de måtte være milde og vennlige mot ham. a Hvis en du er glad i, føler seg nede, så prøv å være varm, personlig og vennlig. Prøv å styrke troen hans og sette mot i ham ved å hjelpe ham til å ha tillit til Gud og til å ha tro på hans store godhet, barmhjertighet og rettferdighet. Det var det Job ville ha gjort for de tre mennene hvis han hadde vært i deres sted. (Job 16:4, 5) Men hvordan reagerte han på at de hele tiden angrep ham ved å sette spørsmålstegn ved hans integritet?

 Den stakkars Job var allerede langt nede da dette lange ordskiftet begynte. Han innrømmet at hans ord noen ganger var «tankeløse» og «en fortvilet manns uttalelser». (Job 6:3, 26) Vi kan forstå hvorfor. De tingene han sa, gjenspeilte den smerten han følte i sitt hjerte. De var også et utslag av at han ikke så hele bildet. Fordi de tragediene han og familien var rammet av, hadde skjedd så plutselig og så ut til å ha en overnaturlig årsak, gikk Job ut fra at det var Jehova som sto bak. Men det hadde hendt noen viktige ting i himmelen som Job ikke visste noe om, så han baserte sin oppfatning på feilaktige antagelser.

 Job var imidlertid en mann med en sterk, rotfestet tro. Troen hans kom til uttrykk i mye av det han sa i dette lange ordskiftet – ord som er sanne og vakre, og som er oppmuntrende for oss i dag. Da han snakket om skaperverkets undere, ga han ære til Gud og beskrev ting som han ikke kunne ha visst noe om hvis det ikke hadde vært for at Gud hadde åpenbart det for ham. Han sa for eksempel at Jehova «henger jorden på ingenting», noe vitenskapen ikke ble klar over før mange hundre år senere. b (Job 26:7) Og da Job snakket om sitt håp for framtiden, ga han uttrykk for en tillit som andre med stor tro også har hatt. Han var overbevist om at hvis han døde, ville Gud huske ham, savne ham og med tiden gi ham livet tilbake. – Job 14:13–15; Hebreerne 11:17–19, 35.

 Men hva med spørsmålet om integritet? Elifas og hans to venner hevdet at et menneskes integritet ikke betyr noe for Gud. Trodde Job på denne onde tanken? Overhodet ikke! Job mente bestemt at det betyr noe for Gud om man har integritet eller ikke. Han sa tillitsfullt om Jehova: «Han [vil] se at jeg har bevart min integritet.» (Job 31:6) Job så også tydelig at de falske resonnementene hans såkalte trøstere kom med, i virkeligheten var et angrep på hans integritet. Det fikk Job til å holde sitt lengste innlegg, som endelig stoppet munnen på disse tre mennene.

 Job skjønte at integritet også må komme til uttrykk i hverdagen. Han forklarte derfor hvordan han hadde bevart sin integritet i måten han hadde levd på og handlet på. Han holdt seg for eksempel unna alle former for avgudsdyrkelse, han behandlet andre på en vennlig og verdig måte, han holdt seg moralsk ren, han satte ekteskapet sitt høyt, og framfor alt forble han lojal mot den eneste sanne Gud, Jehova. Job kunne derfor si av hele sitt hjerte: «Helt til jeg dør, skal jeg bevare min integritet!» – Job 27:5; 31:1, 2, 9–11, 16–18, 26–28.

 Har du samme syn på integritet som Job hadde? Det er lett å si at man har integritet, men Job skjønte at integritet må komme til uttrykk i handling. Vi viser vår helhjertede, lojale kjærlighet til Gud ved å være lydige mot ham og gjøre det som er rett i hans øyne, i dagliglivet – selv når vi møter vanskeligheter. Hvis vi lever slik, gleder vi Jehova og ergrer hans fiende, Satan, akkurat som Job gjorde den gangen for lenge siden. Det finnes ingen bedre måte å etterligne Jobs tro på!

 Men historien om Job slutter ikke her. Job, som var ute av balanse, var så opptatt av å forsvare sin egen rettferdighet at han glemte å forsvare sin Gud. Han trengte å bli korrigert og å få åndelig hjelp. Og han følte fremdeles dyp smerte og sorg og hadde stort behov for ekte trøst. Hva ville Jehova gjøre for denne mannen som hadde en så sterk tro, og som bevarte sin integritet? En annen artikkel i denne serien vil gi svar på det spørsmålet.