Jeg vokste opp som katolikk i Rochester i staten New York. Foreldrene mine flyttet fra hverandre da jeg var åtte år. Så på hverdagene bodde jeg hos moren min i et leilighetskompleks for folk med lav inntekt, og i helgene bodde jeg hos faren min i et velstående strøk. Når jeg så hvordan moren min slet for å forsørge oss seks barna, drømte jeg om å bli rik så jeg kunne hjelpe familien min.

 Faren min ville at jeg skulle oppnå suksess i livet, så han ordnet med at jeg fikk besøke en anerkjent skole som ga utdanning i hotelledelse. Det passet perfekt for meg, og jeg kom inn på skolen. Dette måtte være Guds svar på mine bønner om å bli rik og lykkelig, tenkte jeg. Jeg studerte hotelladministrasjon, forretningsjus og bedriftsøkonomi i fem år ved siden av at jeg jobbet på et kasinohotell i Las Vegas i Nevada.

 Som 22-åring ble jeg assisterende visedirektør for et kasinohotell. Andre så på meg som rik og vellykket, og jeg nøt ofte eksklusiv mat og dyr vin og sprit. Forretningsvennene mine sa: «Fortsett å fokusere på det som får verden til å gå rundt – penger.» Ifølge dem var penger veien til sann lykke.

 En del av jobben min var å ta meg av de veldig rike som kom til Las Vegas for å spille. Selv om de var rike, virket de ulykkelige. Jeg begynte også å føle meg ulykkelig. Jo mer penger jeg tjente, jo mer bekymret og urolig ble jeg, og jeg sov dårlig. Jeg begynte å tenke på om det var noen vits i å fortsette å leve. Desillusjonert og skuffet over livet spurte jeg Gud: Hvor kan jeg finne sann lykke?

 Omtrent på den tiden flyttet to av søstrene mine, som hadde blitt Jehovas vitner, til Las Vegas. Jeg ville ikke ta imot noe av litteraturen deres, men jeg sa ja til å lese i min egen bibel sammen med dem. I bibelen min sto Jesu ord med rød skrift. Fordi jeg godtok alt Jesus sa, fokuserte søstrene mine på uttalelsene hans. Jeg leste også Bibelen for meg selv.

 Mye av det jeg leste, overrasket meg. Jesus sa for eksempel: «Når dere ber, skal dere ikke si det samme om og om igjen, slik folk fra nasjonene gjør. De tror at de vil bli bønnhørt fordi de bruker mange ord.» (Matteus 6:7) Likevel hadde en prest gitt meg et bilde av Jesus og sagt at hvis jeg ba til bildet ved å framsi ti fadervår og ti ave-mariaer, ville Gud gi meg alle de pengene jeg trengte. Men var ikke det å «si det samme om og om igjen»? Jeg leste også Jesu uttalelse: Dere skal «ikke kalle noen på jorden deres far, for dere har bare én Far, han som er i himmelen». (Matteus 23:9) Så jeg tenkte også: Hvorfor kaller jeg og andre katolikker prestene våre for «far»?

 Det var da jeg leste Jakobs brev i Bibelen, at jeg virkelig begynte å tenke over min verdslige karriere. Jakob skrev i kapittel 4: «Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være en venn av verden, gjør seg derfor til en fiende av Gud.» (Jakob 4:4) Vers 17 gjorde enda større inntrykk: «Hvis noen vet hva som er rett å gjøre, og likevel ikke gjør det, da synder han.» Jeg ringte til søstrene mine og fortalte at jeg kom til å slutte å jobbe på kasinohoteller, for i den bransjen var det ting som jeg ikke lenger kunne godta, for eksempel pengespill og grådighet.

 Jeg ville gjerne gjøre noe for å få et bedre forhold til Gud og til foreldrene og søsknene mine. For å få tid til det bestemte jeg meg for å forenkle livet. Men det var ikke lett å gjøre forandringer. Jeg fikk for eksempel fristende tilbud om høyere stillinger på kasinohoteller, noe som ville bety to–tre ganger høyere lønn. Men etter at jeg hadde bedt til Gud om saken, bestemte jeg meg for at jeg ikke ville leve på denne måten lenger. Jeg sa opp jobben, flyttet inn i garasjen hos moren min og startet et lite firma der jeg laminerte menyer for restauranter.

 Selv om Bibelen hadde hjulpet meg til å prioritere bedre, ville jeg ennå ikke gå på Jehovas vitners møter. Søstrene mine spurte hva jeg hadde imot Jehovas vitner. Jeg svarte: «Det er det at deres Gud, Jehova, skiller familier fra hverandre. De eneste gangene jeg kan være sammen med familien, er når det er jul og fødselsdager, og dere feirer jo ikke noe av det.» En av søstrene mine begynte å gråte og spurte meg: «Hvor er du de andre dagene i året? Vi står med åpne armer og vil gjerne være sammen med deg. Men du vil bare komme når det er jul og bursdag – og bare fordi du synes du er nødt til det.» Ordene hennes gikk rett til hjertet på meg, og jeg begynte også å gråte.

 Da jeg skjønte hvor glad Jehovas vitner er i familien sin – og hvor feil jeg hadde tatt – bestemte jeg meg for å gå på et av møtene deres i Rikets sal. Der traff jeg Kevin, en erfaren bibellærer som begynte å studere Bibelen med meg.

 Kevin og kona hans levde et enkelt liv for å kunne bruke så mye tid som mulig på å hjelpe andre til å forstå Bibelen. Det de tjente, brukte de også på å reise til Afrika og Mellom-Amerika for å være med på å bygge avdelingskontorer for Jehovas vitner. De var veldig lykkelige, og de elsket hverandre. Jeg tenkte at det var et sånt liv jeg drømte om å få.

 Kevin viste meg en video om gledene ved misjonærtjeneste, og jeg bestemte meg for at det var det jeg ville gjøre. I 1995, etter å ha studert Bibelen intensivt i seks måneder, ble jeg døpt som et av Jehovas vitner. I stedet for å be til Gud om å bli rik begynte jeg å be: «Gi meg verken fattigdom eller rikdom.» – Ordspråkene 30:8.

 Nå er jeg virkelig rik – ikke økonomisk, men åndelig. Jeg ble kjent med min nydelige kone, Nuria, i Honduras, og vi har tjent som misjonærer sammen i Panama og Mexico. Jeg er helt enig i Bibelens ord: «Det er Jehovas velsignelse som gjør en rik, og han føyer ingen smerte til den.» – Ordspråkene 10:22.