Langt vekk fra bylivets kjas og mas bor det mennesker spredt omkring i Amazonas-regnskogen i Sør-Amerika. De tilhører forskjellige stammer og nasjonaliteter og snakker forskjellige språk. I juli 2017 reiste en gruppe på 13 Jehovas vitner på en ekspedisjon oppover Maroni-elven og dens østlige bielver i Fransk Guyana. Hva var målet deres? Å forkynne Bibelens budskap om håp for dem som bor langs elven.

 En måned før den tolv dager lange ekspedisjonen begynte, var alle deltakerne med på et planleggingsmøte. «Vi lærte om området og dets historie, og vi drøftet også hvordan vi skulle forberede oss til turen», forteller Winsley. Hver deltaker ble utstyrt med en vanntett beholder der man kunne oppbevare en hengekøye og et myggnett. Turen innebar to flyreiser og mange timers reising i stokkebåter.

 Hva følte de som skulle være med, da de ble invitert med på ekspedisjonen? Claude og Lisette, som er pensjonister, grep muligheten med en gang. «Jeg gledet meg veldig, men var også litt redd», sier Claude. «Jeg hadde hørt mye om de farlige elvestrykene.» Lisette hadde også sine bekymringer: «Jeg lurte på hvordan jeg skulle klare å få sagt noe på indianske språk», sier hun.

 En deltaker som heter Mickaël, følte det på samme måte. «Vi visste lite om wayana-stammen», sier han, «så jeg gjorde undersøkelser på internett for å lære noen få ord og for å kunne hilse på folk på deres eget språk.»

 Shirley, som reiste sammen med mannen sin, Johann, laget en liste over de språkene som blir snakket langs elven. «Vi lastet ned videoer fra jw.org på de fleste av disse språkene og skaffet oss en enkel lærebok i wayana», sier hun.

 Tirsdag 4. juli gikk gruppen om bord i et fly i Saint-Laurent du Maroni og reiste til Maripasoula, en liten by dypt inne i det indre av Fransk Guyana.

 I løpet av de neste fire dagene forkynte gruppen for innbyggerne i landsbyer langs de øvre sideelvene til Maroni. De brukte motoriserte stokkebåter som blir kalt piroger. «Vi fant ut at indianerne er veldig interessert i bibelske emner», sier Roland, en av dem som var med i gruppen. «De har mange spørsmål, og noen ville at vi skulle studere Bibelen med dem.»

 I en av landsbyene traff Johann og Shirley et ungt par som nylig hadde opplevd at en slektning hadde tatt sitt eget liv. «Vi viste dem videoen En indianer finner Skaperen» på JW Broadcasting, forteller Johann. «Det unge paret ble veldig rørt av videoen. De ønsket å holde kontakten med oss, så de ga oss e-postadressen sin.»

 Det mest fjerntliggende stedet som ble besøkt, var Antécume Pata. Landsbyhøvdingen der lot de slitne forkynnerne få lov til å henge opp hengekøyene sine på et offentlig sted. De vasket seg også i elven, slik de lokale gjør.

 Derfra reiste de til landsbyen Twenké, hvor innbyggerne sørget fordi de hadde mistet en de var glad i. «Stammehøvdingen lot oss få lov til å bevege oss fritt rundt i landsbyen for å trøste dem som sørget», sier Éric, en av dem som organiserte ekspedisjonen. «Høvdingen og familien hans satte stor pris på de skriftstedene vi leste for dem fra en wayana-bibel. Vi viste dem også noen videoer som handler om Bibelens løfte om en oppstandelse.»

 Den neste etappen under ekspedisjonen var en halvtimes flytur nedover elven fra Maripasoula til den lille byen Grand-Santi. Forkynnerne brukte tirsdagen og onsdagen til å dele Bibelens budskap med lokalbefolkningen. På torsdagen la forkynnerne ut på enda en reise – en fem og en halv times tur nedover Maroni-elven til landsbyen Apatou.

 I løpet av den nest siste dagen av ekspedisjonen besøkte gruppen skoglandsbyene til maronene, etterkommere etter afrikanske slaver som ble ført til Sør-Amerika under kolonitiden i nabolandet Surinam. Forkynnerne inviterte alle til et møte som skulle holdes i skogen i et stort telt som ble satt opp for anledningen. «Hjertet vårt ble fylt av glede da det var mange som kom», sier Claude. «Vi hadde invitert dem den samme formiddagen!» Karsten, som var på sin første ekspedisjon til det indre av landet, holdt et offentlig foredrag på aukan med temaet: «Er dette liv alt vi kan vente oss?» Nittien personer fra flere forskjellige landsbyer kom på dette møtet.

 Til slutt reiste gruppen tilbake til Saint-Laurent du Maroni. Alle var overveldet av den positive reaksjonen til innbyggerne, som tok imot mange publikasjoner og så titalls videoer laget av Jehovas vitner.

 «Ord kan ikke beskrive hvor glad jeg er for at jeg var med på denne ekspedisjonen», sier Lisette. Cindy er enig og sier: «Hvis muligheten skulle dukke opp igjen, ville jeg bønnfalt om å få være med. Du er nødt til å oppleve denne gleden for å forstå det!»

 Ekspedisjonen ga noen av deltakerne et ønske om å reise tilbake. «Vi er klare til å gjøre det igjen!» sier Mickaël. Winsley har flyttet til Saint-Laurent du Maroni. Claude og Lisette, som begge er i 60-årene, bestemte seg for å flytte til Apatou.